Programmerere fra hele verden kappes om å lage de beste «cartridge»-spillene for Commodore 64, og vi har tatt en titt på resultatene.
Hvert år holder retroutgiveren RGCD en programmeringskonkurranse for Commodore 64-utviklere, der deltakerne må lage spill som kan presses inn på en 16 kilobytes stor elektronisk spillkassett («cartridge»). Poenget er selvsagt å utnytte den svært begrensede plassen så godt som mulig, samtidig som man lager et spill som faktisk er gøy å spille.
Nå har de lagt ut årets bidrag til konkurransen, og jeg lastet dem ned for å ta en titt. Siden jeg uansett ønsket å teste alle sammen, tenkte jeg det kunne være artig å dele inntrykkene mine her. Spillene er ordnet i den rekkefølgen jeg spilte dem – som tilfeldigvis også er alfabetisk:
Alienator
Det første jeg la merke til med dette spillet var den utrolig heftige musikken. Dette er spillmusikk slik jeg elsker den, og jeg ventet faktisk veldig lenge med å starte spillet, ettersom jeg bare lot tittelskjermen surre og gå med musikken i bakgrunnen.
Da jeg først startet, ble jeg møtt av et spill åpenbart inspirert av Space Invaders, men med ekstra bonuser og svært glatte bevegelser. Skipet ditt er tydeligvis magnetisk, for det tiltrekker seg fiendens kuler slik at du alltid må holde deg i bevegelse.
Dette er et artig spill, men jeg opplevde det som alt for lett. Selv ikke «sistebossen» var særlig utfordrende. Konseptet er kult, men det må altså balanseres litt.
Blap n Bash
Nok et spill med ganske kul musikk. Dette er en Breakout-inspirert sak der du styrer plater både på toppen og bunnen av skjermen. Men kontrollene på toppen er motsatt (om du peker joysticken til høyre, flytter bunn-platen mot høyre og topp-platen seg mot venstre), noe jeg aldri helt klarte å venne meg til.
Utover dette er spillet kompetent nok, men det ser ikke ut som ballen kan sprette i andre vinkler enn 45 grader, og du kan ikke påvirke bevegelsene dens selv. Dessuten er det noen irriterende fiender som beveger seg tilfeldig rundt på spillbrettet, som ballen stadig krasjer i. Slikt hater jeg. Spillet har i det minste noen artige bonuser.
Konseptet bak Blap n Bash er kult nok, men det passer ikke for meg.
Bug Hunt
I Bug Hunt styrer du en liten amfibie med superlang tunge, som beveger seg i bunnen av skjermen. Over deg flyr det insekter fra side til side, og ved å strekke opp tungen kan du fange dem. Men det flyr også veps i lufta, og om disse treffer tungen din, kreperer du umiddelbart. I senere brett blir det stadig flere veps, og færre spiselige innsekter.
Spillet er enkelt, men veldig artig. Vanskelighetsgraden stiger på en fin måte, og jeg føler alltid at det er min egen skyld når jeg dør. Jeg ble ganske så hektet på spillet, og spilte gjennom alle nivåene før jeg til slutt la det bort (skjønt, det siste nivået har ingen slutt). Presentasjonen er søt og fargerik, med nye bakgrunnsfarger for hvert brett, og spillet har dessuten flere separate låter.
Bug Hunt er favoritten så langt. Det er umiddelbart moro å spille, og veldig vanedannende. Med noen flere nivåer kunne det fint ha vært et kommersielt spill på åttitallet. Så vidt jeg skjønner, er det basert på et gratisspill for PC (og senere overført til Megadrive).
Icicle Race
Her har vi en hjernetrimmer som opprinnelig kom ut på NES. Målet er kort sagt å slukke alle flammene på spillbrettet, ved å dytte isblokker på dem. Men det blir langt mer komplisert enn en skulle tro, takket være tidvis djevelsk nivådesign der du virkelig må tenke for å lykkes.
Presentasjonen er flott, og spillet har mengder av brett å kose seg med. Litt irriterende er det likevel at du har et begrenset antall liv – jeg føler ikke hjernetrimspill av denne typen fungerer så godt med begrensede liv. Heldigvis kan du fritt velge hvilke brett du vil spille fra menyen, så det gjør ikke så mye i praksis.
Icicle Race er et gjennomprofesjonelt spill som utvilsomt kommer til å gjøre det godt i konkurransen. Jeg likte det, men samtidig setter jeg større pris på hjernetrimspill der jeg står fritt til å komme opp med en egen løsning i stedet for å måtte «knekke koden» på hvert brett. Så ikke helt min type spill, altså.
Pickle’s Pod Patrol
Dette er et slags plattformspill der du spiller et vesen som må sprette rundt på skjermen for å finne små egg og dytte dem til målet. Noen brett gir deg en liten vanndamm som du kan plaske rundt i, for å få «ammunisjon» slik at du kan spytte på fiendene (og dermed fjerne dem midlertidig fra spillbrettet).
Jeg opplevde dette spillet som rimelig ensformig, og strengt tatt ikke så veldig moro. Dessuten satte jeg meg flere ganger fast i situasjoner der jeg tror brettet ble uløselig. Presentasjonen er for så vidt fin, men den klarte ikke å redde spillet.
PlatMan
Dette er en Commodore 64-versjon av et enkelt plattformspill jeg i sin tid hadde demo av på Amiga. Jeg har gode minner fra originalen, men husker samtidig at jeg alltid kom inn i en «insta-death-loop» på ett spesifikt brett, og mistet alle livene uten å kunne gjøre noe med det.
Commodore 64-versjonen er godt laget, og spillet er fortsatt gøy. Dette er den typen spill der du lett kan minste en hel håndfull liv på samme skjerm, om du ikke er konsentrert, og samtidig kan spille kjempelangt uten å miste ett eneste liv om du er i riktig «modus». Det virker også ganske stort, med tanke på plassbegrensningen.
Jeg tipper at PlatMan kommer til å gjøre det veldig godt i konkurransen, og rent objektivt sett er det nok det beste spillet så langt (muligens sammen med Icicle Race). Presentasjonen er litt småkjedelig, og musikken var mye kulere på Amiga, men alt er solid her. Siden hvert brett har sin egen rimelig faste «løsning», er det ikke nødvendigvis så fristende å starte på nytt når man har spilt i ti minutter og så dør.
Qwak
Qwak er nok et spill jeg husker best fra Amiga, men opprinnelig dukket det faktisk opp på den britiske hjemmedatamaskinen BBC Micro. I ettertid har det blitt lansert på både PC og mobile plattformer, og jeg har til og med en «homebrew»-utgave for GBA liggende et sted (hm … hvor har jeg gjort av DS-en min, tro?).
I likhet med PlatMan er Qwak et plattformspill der hvert brett foregår på én skjerm. Det minner litt om arkadeklassikere som Bubble Bobble, med massevis av frukt som må spises og fiender som må unngås eller skytes, men har et visst hjernetrim-element, ettersom du må plukke opp nøkler for å låse opp ulike deler av nivået underveis. Først når du har funnet alle nøklene, kan du forlate nivået.
Commodore 64-versjonen har fin presentasjon med kommersiell kvalitet, men er samtidig det første spillet jeg har testet i denne samlingen som har åpenbare «bugs», i form av elementer som henger igjen fra tidligere brett når du begynner på nytt. Jeg opplever det også som litt for vanskelig, med mye feller og ting som må gjøres i riktig rekkefølge. Rett og slett litt frustrerende.
Ring on a String
Apropos frustrerende, Ring on a String er helt klart konkurransens mest åpenbare «rive seg i håret av irritasjon»-spill. Det er en «1 button»-sak der du styrer en svær O som er tredd på en tråd. Den må absolutt ikke treffe tråden, noe som er lettere sagt enn gjort, siden tyngdekraften hele tiden trekker den nedover. Ved å trykke mellomrom-knappen, får du den til å hoppe oppover.
Konseptet er solid, men jeg har to problemer med spillet. Det første er måten ringen spretter på – du kan ikke løfte den bare litt, men må gjennomføre et helt hopp hver gang. Dermed må du time hoppene helt perfekt, i stedet for å føle deg frem. Det andre problemet er at ringen spretter automatisk når den treffer tråden, sånn bare for å gjøre ting ekstra vanskelige, så én feil kommer sjeldent alene.
Resultatet er et spill som er litt vanedannende, men enda mer frustrerende. Jeg tror jeg hadde satt mye mer pris på Ring on a String hvis kontrollene var glatte, slik som i Spaceman Splorf. Det har ganske kul musikk, da (bare synd jeg aldri får hørt mer enn noen sekunder av den).
Slime Deluxe
Dette spillet starter med en heftig, energisk tittelmelodi, og energisk er vel kanskje det perfekte ordet for selve spillet også. Slime Deluxe er nemlig en svært intens opplevelse – noe det faktum at originalen kom på Commodore PET egentlig ikke skulle tilsi.
Kort sagt styrer du et lite romskip på en arena, der andre romskip har en stygg tendens til å slippe ut slimklumper. Disse må du ta knekken på så raskt du kan, for ved jevne mellomrom vil alt slimet på skjermen vokse, og en slimklump som dekker én rute vil plutselig dekke fem. Jo flere ruter som dekkes av slim, jo mer vil slimet vokse neste gang. I tillegg klekkes små egg med monstre i, så det lønner seg å bli kvitt slimet så raskt du kan. Lettere sagt enn gjort!
Slime Deluxe er solide saker, men jeg sitter med følelsen av at det er ett eller annet med spillet jeg ikke har forstått – det virker som det på et tidspunkt blir helt umulig å holde tritt med alt slimet. Kontrollene er også ekstremt følsomme, noe som skapte litt trøbbel for min utslitte joystick – ofte hoppet skipet mitt to hakk bort i stedet for ett, og dermed rakk slimet jeg egentlig skulle skyte å formere seg. Jeg tror uansett dette vil gjøre det veldig godt i konkurransen.
THEA
Jeg nølte med å bruke begrepet «compofiller» om Ring on a String, men THEA tror jeg ikke kan klassifiseres som noe annet. Det er visstnok et spill en far har laget til datteren sin – og en av dem er åpenbart veldig begeistret for søte enhjørninger. Du styrer enhjørningen din gjennom fire labyrinter der veggene er «dødelige» (det vil si, de sender deg bare tilbake til start) for å finne smykker og greier for enhjørningen din.
Presentasjonen er for så vidt helt okay, med fin musikk og grafikk, men selve spillet er alt for enkelt. Så: Definitivt kult gjort å lage Commodore 64-spill til datteren, men i konkurransen med de andre spillene i samlingen, kommer det til kort.
Vortex Crystals
Konkurransens siste spill er et plattform/skytespill der du må samle alle krystallene og unngå eller drepe de livsfarlige robotene på hver skjerm. Robotene kommer imidlertid tilbake etter en stund, og du har begrenset ammunisjon, så det er ikke bare å skyte løs som en galning.
Vortex Crystals fungerer greit. Jeg syntes kontrollene er litt løse, men de skapte aldri trøbbel. Det ser ganske proft ut, og har grei musikk og varierte bakgrunner. Det virker også som det har en god del nivåer.
Jeg har ikke så mye å utsette på dette spillet, men jeg føler samtidig det mangler det lille ekstra. Jeg kjedet meg ikke mens jeg spilte det, men da jeg døde etter å ha fullført en håndfull brett, følte jeg ingen motivasjon for å starte på nytt.
Etter å ha spilt alle spillene, står jeg fortsatt igjen med Bug Hunt som det spillet jeg drivdes best med, selv om jeg regner med at spill som Icicle Race og PlatMan kommer til å score litt bedre i konkurransen. Du kan laste ned alle spillene direkte fra RGCD.