Inntrykk: Klang

Jeg liker det norskutviklede rytmeactionspillet Klang. Men jeg er litt usikker på om Klang liker meg.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har «alt-tabbet» meg ut av Klang i frustrasjon, etter å ha blitt drept for ørtende gang på akkurat samme sted. Men jeg vet at det aldri hindret meg i å gå tilbake til spillet, og at jeg alltid kom videre til slutt.

Du styrer figuren med den ene stikka, og med den andre forsvarer du deg mot angrep som dette.
Du styrer figuren med den ene stikka, og med den andre forsvarer du deg mot angrep som dette.

Klang fungerer omtrent som dette: Det er et plattformspill, med et rytmeactionspill lagt oppå. Du hopper og spretter rundt for å navigere deg gjennom en plattformverden full av farer, samtidig som du forsvarer deg fra rytmiske angrep fra alle retninger. Men det som er litt viktig å få med her, er at disse angrepene ikke har noen ting å gjøre med plattformverdenen du spretter rundt i – og vice versa. Det er litt som å spille to separate spill på én gang, der det ene spilles ved hjelp av én stikke, og det andre ved hjelp av den andre. Hvis dette høres litt vrient ut, så har du forstått det riktig.

I utgangspunktet er Klang veldig lett å like. Konseptet er friskt og spennende, og spillet både ser og høres helt spektakulært kult ut til tider (selv om rytmene og det som skjer på skjermen ikke alltid henger like godt sammen). Klang er litt som å spille en demoscene-produksjon, og på sitt beste er det knallgøy.

Hva skal jeg gjøre nå?!?

En av fiendene.
En av fiendene.

Men Klang har også en slem side. Det liker for eksempel å presentere deg for situasjoner der det er skikkelig vanskelig – om ikke faktisk helt umulig – å vite hva du skal gjøre før du allerede har feilet i alle fall én gang. Og det legger gjerne inn flere slike situasjoner på rad. Det er heller ikke redd for å gi deg tøffe utfordringer lenge etter forrige sjekkpunkt, slik at du må spille gjennom samme bit om og om igjen før du kommer til det punktet der du egentlig sitter fast.

Dette kommer i tillegg til at spillet faktisk er ganske utfordrende i utgangspunktet, selv på den enkleste vanskelighetsgraden der du ikke kan oppnå full score selv om du spiller perfekt. Vanskelighetsgrad er selvsagt veldig subjektivt, og jeg kan ikke snakke for alle. Det kan godt være at om du er 20 år, og har vokst opp med Guitar Hero, så er Klang lettere enn om du nærmer deg 40 og aldri har vært spesielt god i Guitar Hero i utgangspunktet. Sånn som meg.

Vegg-til-vegg-hopping.
Vegg-til-vegg-hopping.

En konkret ting jeg sliter med, er kontrollene. Egentlig føler jeg at dette er et spill som fungerer best med digitale kontroller (tastaturet), siden disse gir mye mer umiddelbar respons enn det de analoge stikkene på håndkontrolleren gjør. Men da jeg regelmessig ble angrepet fra skrå vinkler, ble dette litt vrient igjen, så jeg endte opp med å bruke håndkontroller. Her er imidlertid hoppeknappen lagt til venstre trigger, så det er en irriterende treghet der som stadig skaper problemer fordi hopping, og da spesielt hopping fra vegg til vegg (argh!), er en stor del av spillet. På nettstedet forklarer utvikleren hvorfor det er slik, men det hjelper meg ikke at jeg vet grunnen. Det er fortsatt noe som skaper trøbbel for meg.

Bit deg fast

På tross av at jeg ofte la ned spillet i frustrasjon, var alle pausene midlertidige. Jeg ville alltid tilbake, for å se og høre mer. Handlingen forstår jeg ærlig talt ikke et kvekk av, men jeg koser meg likevel med reisen gjennom den unike og merkelige verdenen spillet har å by på. Klang er en audiovisuell festforestilling, og jeg tør nesten garantere at du aldri har opplevd noe helt som dette før. Det i seg selv er en god grunn til å ville oppleve alt hva spillet har å by på.

Elektronisk høststemning.
Elektronisk høststemning.

I tillegg er det proppfullt av ideer. Det har visse elementer som det alltid vender tilbake til, men det fortsetter likevel å overraske helt til siste slutt. Ikke alle delene er like vellykket, og spesielt én «bosskamp» er mye mer ensformig enn den har godt av, men jevnt over fungerer spillets mange elementer godt, og sikrer en variert reise der man aldri helt rekker å bli lei av én ting før det varter opp med noe annet.

Musikken er skapt av EDM-komponisten bLiNd. Jeg skal ikke late som om jeg har hørt om ham (eller har særlig mye kjennskap til sjangeren i utgangspunktet), men jeg liker lydene som kommer ut av høyttalerne. I likhet med den visuelle presentasjonen sender de tankene tilbake til den skandinaviske demoscenen og mye av tracker-musikken som forbindes med den. Men noen ganger virker det som spillet har litt for dårlig tid til at det klarer å utnytte seg maksimalt av låtene – jeg følte flere ganger at musikken virkelig begynte å sparke fra seg akkurat i det brettet var ferdig. Det er merkbare pauser mellom hvert brett, så opplevelsen og lydbildet blir litt oppstykket til tider.

Blzzt!
Blzzt!

Konklusjon

Klang er ofte spektakulært, og aldri kjedelig. Den heftige presentasjonen og de mange, friske ideene sikrer at jeg kommer tilbake gang på gang, selv når spillet tilsynelatende prøver å jage meg bort. At spillet er utfordrende er i seg selv ikke et problem, men kombinasjonen av irriterende hoppekontroller og tidvis urettferdig nivådesign vil nok skape frustrasjon hos flere enn meg. Alt i alt satte jeg likevel pris på å få bli med på utvikler Tinimations’ unike, audiovisuelle reise, og det skulle ikke forundre meg om Klang vil bli regnet som en av årets mest interessante indie-utgivelser av det internasjonale spillmiljøet.

Klang lanseres i kveld kl. 19 norsk tid, og blir tilgjengelig på Steam. Vi fikk anmelderkode for spillet av utgiver Snow Cannon Games. Alle bildene i saken er hentet fra spillets Steam-side.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.