Lovecraft-inspirerte eventyr relansert på GOG

I årenes løp har forfatterskapet til H.P. Lovecraft blitt en riktig så populær inspirasjonskilde for spillutviklere. Lovecraft snekret på tjue- og trettitallet sammen et eget, uhyggelig mytos preget av skrekk på et kosmisk plan, der menneskeheten trues av eldgamle vesener som er så fryktelige at vi ikke tåler synet av dem engang.

Shadow of the Comet.
Shadow of the Comet.

To av nittitallets mest kjente Lovecraft-spill er Shadow of the Comet og Prisoner of Ice, og nå har begge blitt relansert på GOG. Disse spillene er pek-og-klikk-eventyr inspirert av historier som At the Mountains of Madness, The Dunwich Horror, The Shadow Over Innsmouth og The Call of Cthulhu, og som seg hør og bør byr de på en guffen stemning og massevis av farer.

Shadow of the Comet kom først ut i 1992, og foregår (som mange av Lovecrafts historier) i en isolert by i New England, der ting ikke er heeeelt som de skal. Handlingen følger en britisk fotograf som skal dekke en komet man forventer at skal passere i himmelen over byen. Forrige reporter sendt dit ble riv, ruskende gal, og snart finner du ut hvorfor.

Prisoner of Ice.
Prisoner of Ice.

Prisoner of Ice kom i 1995, og her spiller du en offiser ombord på en militær ubåt. Andre verdenskrig er i anmarsj, og nazistene har fått nyss i okkulte hemmeligheter som kanskje kan hjelpe dem å vinne krigen. Men det finnes saker menneskene helst ikke bør rote for mye med.

Jeg leser faktisk Lovecraft selv for tiden, og liker godt den uhyggelige stemningen og mystikken i historiene hans. Det eneste jeg ikke er så begeistret for er at han stadig feiger litt ut når han skal beskrive monstrene, og ender opp med noe slikt som «dette er så skummelt at jeg ikke kan beskrive det engang, for da ville vi begge blitt gale. Men stol på meg! Det er skikkelig skummelt, altså!»

Akkurat disse ubeskrivelige uhyggene er kanskje en av tingene som gjør Lovecrafts historier litt vanskelige å oversette til spillmediet, der vi tross alt er avhengige av å se hva som skjer rundt oss og der det gjerne viser seg at vi faktisk ikke blir klin kokos av å se Cthulhu og gjengen i øynene.

Det er kanskje derfor mange av de beste Lovecraft-spillene er eventyrspill, der man kan konsentrere seg mer om stemning og indirekte farer enn tentakkelmonsterne selv.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.