Tilbakeblikk: Monuments of Mars

Husker du de gamle «shareware»-spillene fra Apogee? Monuments of Mars er et enkelt spill, men fortsatt moro.

Monuments of Mars er antakeligvis et av de eldste PC-spillene som selges på Steam. Det er et enkelt plattform/hjernetrimspill som opprinnelig ble gitt ut i 1991 av Apogee Software. Da ble det distribuert som et «shareware»-spill, delt inn i fire episoder, der den første var gratis mens spillerne måtte betale for resten. Det var en av de mest populære distribusjonsformene på det tidlige PC-spillmarkedet, og kjente navn som Epic Games, id Software og 3D Realms har sin rot i «shareware»-markedet fra åtti- og nittitallet.

Spillet foregår en eller annen gang i fremtiden, da NASA endelig har begynt å sende folk til Mars. Dessverre har alle astronautene forsvunnet, så de sender like godt en ny astronaut – deg – for å finne ut hva som har skjedd. Når du kommer frem, viser det seg at Mars huser både avansert liv og intelligente roboter. Disse er imidlertid ikke interessert i å kommunisere med oss jordboere. Og hvis du prøver å hilse på noen av dem, eksploderer du. Så da må du jo bare skyte dem, da!

Plattformhopping og nøtter

Monuments of Mars følger en modell som for så vidt var ganske vanlig i tidlige spill fra Apogee. Hver verden er delt inn i 20 skjermer, og målet for hver skjerm er å komme seg til utgangen. Dette involverer vanligvis å finne en eller flere nøkler, samt unngå fiender og bruke ulike brytere for å få ting til å skje på skjermen (slik som at et dødelige kraftfelt skrus av, eller en vegg åpner seg). Du har uendelig med liv, så det er ingen fare for å få «game over» og måtte starte spillet på nytt. I tillegg kan du lagre fremgangen din ved å trykke S.

Det du ikke har uendelig av, er skudd til våpenet ditt. Du kan plukke opp nye rundt omkring, ofte på steder du egentlig ikke behøver å besøke for å komme deg gjennom brettet, men ved å begrense antallet skudd oppfordrer spillet deg til å unngå fiendene i stedet for å skyte dem.

De fleste av Monuments of Mars’ brett er faktisk ganske godt designet. Du må gjerne tenke litt før du skjønner hvordan du skal løse det, men løsningen er aldri unødvendig obskur eller overdrevent vanskelig å utføre. I motsetning til mange andre spill fra samme tidsalder er Monuments of Mars egentlig ganske lett – altså, hvis du skal fullføre et av spillets mer utfordrende nivåer må du regne med å dø ganske mange ganger, men så lenge du har evig liv betyr bare det at du må starte det aktuelle brettet på nytt. Selv de mest intrikate brettene bør ikke ta mer enn et par minutter å fullføre om du gjør alt rett, så å starte brettet på nytt føles ikke som noen stor straff.

Men dette passet meg ganske godt. Hadde Monuments of Mars vært et steinhardt spill med tre liv og ingen lagremuligheter, så hadde jeg neppe spilt det mer enn den første gangen jeg testet det. I stedet endte jeg opp med å fullføre hele greia.

Ikke så stort som det virker

Om jeg faktisk hadde kjøpt Monuments of Mars på nittitallet, så hadde jeg riktignok blitt litt skuffet. Den første episoden er veldig god, og har en akkurat passelig vanskelighetskurve. Hvert nivå er utfordrende på en ny måte, og du føler deg smart og god når du kommer videre. Men så flater vanskelighetsgraden helt ut, og mange av de senere brettene virker ganske uinspirerte. Jeg synes generelt at utvikleren har fått mye ut av de få bestanddelene spillet består av, men jo nærmere slutten du kommer, jo mer føles det som om han mistet interessen. Og det er ikke slik at spillet tar veldig lang tid å fullføre – en time per episode, kanskje?

Nå er det heldigvis ikke slik at Monuments of Mars koster 25 dollar (eller 10 dollar per episode), og at du må bestille det via postordre og må vente i evigheter på å få det, slik situasjonen var da det kom ut. 25 dollar i 1991 tilsvarer forresten omtrent 45 dollar, altså nesten 400 kroner, i dag. Med tanke på at samlingen på 32 spill som Monuments of Mars er en del av koster 270 kroner på Steam, tror jeg ikke varigheten er noe vi skal klage på i dag.

Nostalgisk presentasjon

Det høres nok litt rart ut, men det som tiltrakk meg ved Monuments of Mars da jeg plukket det opp på Steam for noen uker siden, var grafikken. Spillet benytter seg av PC-ens CGA-modus, som ikke akkurat er synonymt med lekker grafikk. CGA har egentlig et fargeutvalg på 16 forhåndsbestemte farger, men de to vanligste standardmodusene hadde hver fire farger – eller, strengt tatt, tre farger pluss sort. Monuments of Mars bruker den ene av disse, med fargene brunt, grønt og rødt i tillegg til sort. Disse fargene passer faktisk ganske godt til et spill satt på Mars.

Da jeg var barn så jeg selvsagt ned på de stakkars PC-folkene som spilte spill med fire farger og pipelyd. Men jeg var selvsagt på besøk hos noen av dem, og spilte flere slike spill selv. Å spille Monuments of Mars ble dermed en overraskende nostalgisk opplevelse. Jeg hadde aldri prøvd det selv, i alle fall ikke som jeg kan huske, men i mitt hode representerte det alle de andre brun/røde CGA-spillene jeg var innom i barndommen. Spill jeg egentlig ikke har et såpass godt forhold til at jeg drar frem DOSBox for å spille, men som samlet utgjør et aldri så lite kapittel i spill-livet mitt. Det ga faktisk mersmak, så nå planlegger jeg å sjekke flere gamle Apogee-spill.

Ikke utviklerens mest kjente spill

Monuments of Mars ble utviklet av en mann ved navn Todd Repogle. Ifølge tittelskjermen kom også Scott Miller med innspill under utviklingen. I motsetning til den etter hvert så kjente Scott Miller, er Todd Repogle en person jeg ikke hadde hørt om før. Men en rask titt på Mobygames viser at han faktisk var en ganske viktig utvikler i det tidlige PC-markedet. Det var for eksempel han som programmerte de første Duke Nukem-spillene, og han står også oppført som den eneste programmereren på Duke Nukem 3D. Dette spillet kjørte på Ken Silvermans Build-motor, men det ser altså ut som Repogle var ansvarlig for alt utenom selve motoren.

Repogle begynte så vidt å jobbe på det spillet som etter hvert skulle bli Duke Nukem Forever, før han forlot industrien. Merkelig nok var han overbevist om at spill var en greie som kom til å dø ut ganske raskt, og i et intervju så sent som i 2002 mente han at spillindustrien ikke hadde noen fremtid ettersom folk ikke har «muligheten til å bruke både venstre og høyre hånd uavhengig av hverandre».

Kanskje han refererte til de analoge håndkontrollerne for konsoll eller kombinasjonen av mus og tastatur. Han vil i så fall ikke være den første som har tenkt at de vanligste spillkontrollene er for vanskelige å bruke for folk flest. Når jeg tenker tilbake til nittitallet husker jeg at jeg knotet voldsomt med overgangen fra å spille med piltastene eller digital-joysticken til å skulle bruke både mus og tastatur samtidig, så om det var dette han mente har jeg stor forståelse for det i utgangspunktet litt rare utsagnet. Spillindustrien har imidlertid hatt en ganske eksplosiv vekst siden 2002, så han tok til syvende og sist feil.

Konklusjon

For meg var det merkelig nok den enkle CGA-grafikken og den nostalgiske fargepaletten som tiltrakk meg til Monuments of Mars. Men i stedet for å finne et spill som var interessant i fem minutter, fant jeg et spill som hektet meg til siste slutt. Det byr totalt på 80 skjermer med plattformhopping og gåter, og selv om ikke alle er like gode holder spillet et jevnt over solid nivå. Monuments of Mars er med andre ord ikke bare et godt eksempel på «shareware»-spill fra PC på åtti- og nittitallet, men faktisk også et godt spill. Selv den dag i dag.

I videoen under kan du se meg spille Steam-utgaven av Monuments of Mars. Jeg bruker fullskjerm-modus, så grafikken dekker hele skjermen (det betyr at den er litt strekt, men man legger egentlig ikke merke til det i praksis). Videoen er uredigert, så jeg dør ganske ofte.

NB: Monuments of Mars kan ikke kjøpes separat på Steam, men kun som en del av samlepakken 3D Realms Anthology. Den koster 270 kroner, og inneholder 32 spill.