Cassette 50, del 6 – :(

75 Spill fra Data-Tronic var mye bedre enn dette.

Blah, blah, blah, femti spill på én kassett, blah, blah, tidligere deler, og så videre. Jeg tror bare vi starter med dagens dose søppel.

Spill 26: Overtake

Nok et spill for to. Dette er et slags bilspill. Det virker ikke som en fornærmelse mot alt som er godt i verden, slik som Cannonball Battle fra forrige artikkel gjorde, men det er fortsatt rimelig døvt, og det gjør meg absolutt ingenting at jeg ikke får testet det. Denne gangen får dere ikke noen video engang. Jeg bare hopper elegant videre. Sånn:

Spill 27: Sitting Target

Oh, vent. Kan jeg hoppe tilbake? Det lover ikke særlig godt når man må starte et spill på nytt fire-fem ganger for å rekke å lese instruksjonene før det hele bare starter av seg selv.

Det har vært mange tragiske spill i denne pakken, og det faktum at dette ikke er det mest tragiske sier bare vanvittig mye om resten av Cassette 50. For Sitting Target er virkelig, virkelig, virkelig tragisk.

Tenk deg en arenabasert «twin stick shooter», bare med forferdelig knotete tastaturkontroller, tegnsettbasert grafikk og én enkelt motstander (som bare beveger seg tilfeldig rundt, uten mål og mening). Allerede nå har du forhåpentligvis inntrykk av et spill som ikke er særlig gøy – men her kommer det som virkelig eleverer spillet til et nytt nivå av søppelhet(*): Hver gang du eller motstanderen skyter, stanses alle bevegelsene frem til kulen har forlatt skjermen. Yes. Så lenge det er en kule i spill, står alt på pause.

Nevnte jeg at dataspilleren skyter i tilfeldige retninger med sånn cirka 1,5 sekunders mellomrom? Og at det ikke nytter å holde inne knapper for å bevege seg kontinuerlig, men at du i stedet må trykke dem om og om igjen når du en sjelden gang får lov til å bevege deg? Men ikke for mange ganger, fordi spillet lagrer tastetrykkene dine, så plutselig ender du opp med å flytte deg åtte ganger oppover uten å kunne stanse fordi du var litt for hissig på labben når spillet tilsynelatende ikke reagerte.

Det er sannsynligvis umulig å vise hvor kjipt dette spillet er gjennom video, men jeg prøver likevel.

(* ja, det er så dårlig at jeg må finne opp nye ord for å beskrive det)

Spill 28: Smash the Windows

På tittelskjermen til Breakout-klonen Smash the Windows får du, etter å ha lest instruksjonene, følgende spørsmål: «Continue (Y or N)?». Det er som om skaperen vet at spillet han har laget er grusomt, og er snill nok til å gi spilleren en siste sjanse til å slippe unna.

Jeg kan selvsagt ikke ta imot den gavepakken, i alle fall ikke uten å ha testet spillet én gang. Og det holder, strengt tatt. Smash the Windows byr på de vanlige, hakkete animasjonene og dårlige kontrollene som kjennetegner det meste av arkadespill i denne pakken. Det skilter i tillegg med verdens minste «plate» i bunnen av skjermen og alt for høy hastighet til at det er mulig å konsekvent lykkes med å treffe ballen.

Ikke at det spiller noen nevneverdig rolle om ballen treffer den eller ikke – som du ser av bildet, fikk jeg «game over» selv om ballen faktisk traff platen.

Som Spillhistories faste lesere utvilsomt er dritlei av å høre, var min første datamaskin en Sharp MZ-80A. På den maskinen hadde jeg svært få spill – kun fire, faktisk. Så en eldre venn av meg som eide Commodore 64, kom på besøk og programmerte to til. Et av dem var et slags Breakout-spill. Han brukte én kveld på å lage det, på en plattform han på det tidspunktet aldri hadde brukt før. Det var ti ganger gøyere å spille enn Smash the Windows. Og det hadde ikke brikker å knuse, engang.

Spill 29: Space Ship

Du tenker sikkert at et spill ved navn Space Ship ville gi deg kontroll over et romskip, men der ble du grundig trollet av Cascade. I stedet styrer du en mann (eller kvinne – strekfiguren kan jo like godt være det) gjennom en serie rom på jakt etter nettopp romskipet ditt. På veien må du unngå å bli drept av ei kjempe. Det gjør du ved å lure kjempa til å bevege seg over oppmerkede deler av gulvet som tar mer tid for kjempa å gå over enn resten (hvis du treffer disse, dør du).

For en gangs skyld kan jeg ikke klage over hvor marerittaktig dårlig dette spillet er, fordi det … vel, det er jo ikke direkte godt (DET skulle tatt seg ut, det!), men i likhet med et fåtall andre spill i denne pakken funker det helt greit, og man kan tyne litt underholdning ut av det hvis man prøver hardt nok. Selv om jeg er overbevist om at det egentlig er umulig å vinne – når du kommer langt nok inn i spillet, beveger kjempa seg så raskt at man i realiteten ikke har noen sjanse til å unngå å bli drept.

Jeg likte dette spillet så mye at jeg syntes det var litt ergerlig da jeg til slutt fikk «game over», men ikke så mye at jeg gadd å starte på nytt igjen etterpå. Jeg gir det en sterk agurk/10.

Spill 30: Jet Flight

Nok et spill med et litt forvirret navn. Det heter altså Jet Flight. Og hva slags fly tror du at du får styre? Jo, en gammel dobbeltdekker, av den typen Snoopy flyr rundt med i fantasiene sine. Omtrent så langt unna et jetfly som det er mulig å komme uten å involvere brødrene Wright.

Spillet er en variant av Blitz, et gammelt arkadespill der målet er å bombe en by sønder og sammen for på den måten å skape en landingsstripe. Hver gang flyet passerer over byen, flyr det litt lavere enn før, og spillet er over om du krasjer i en bygning. Poenget er altså å time bombeslippene slik at alle bygningene forsvinner før du eventuelt krasjer i dem.

Jet Flight har noen positive aspekter ved seg, slik som faktisk grafikk og lydeffekter. Men det er vel omtrent det eneste. Bevegelsene er hakkete og treige, byen er langt over selve landingsstripen (slik at når du har bombet den ferdig venter flere minutter med flying frem og tilbake før du endelig lander), og på høyere vanskelighetsgrad slutter bombene gjerne å fungere før de i det hele tatt treffer noe (selv om du timer slippet perfekt).

På tross av alt dette, er Jet Flight et av de bedre spillene i pakken så langt. Det funker liksom til en viss grad, selv om det er ganske kjipt og trist. Og det har til og med en toppscorerliste!

Her kan du se spillet i all sin begrensede prakt:

Du er her fortsatt? Da er det bare å kaste seg over på neste del.