Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 10

Ørkenen byr på nok et mysterium i Sierra-klassikeren Quest for Glory.

I løpet av året har jeg jobbet meg gjennom Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire, og skrevet om det som har skjedd i en spilldagbok. Om du ikke har sjekket denne serien før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige, i tilfelle du trenger å friske opp hukommelsen. Det er tross alt noen måneder siden sist (sorry!).

Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam. Jeg spiller med samme helt som jeg brukte i originalspillet, men under importeringen skjedde det noe galt, slik at han ble klassifisert som en kampspesialist i stedet for en tyv. Kanskje fordi lagrefilen fra originalen stammer fra Amiga-versjonen. Uansett, her er dagens kapittel:

Jeg traff en banditt på veien.
Jeg traff en banditt på veien.

En trist historie

I går fikk jeg vite at den gamle mannen som holder til i ørkenen trenger hjelp med ett eller annet, så det første jeg gjør i dag er å besøke ham. På veien treffer jeg naturligvis en banditt som skremmer ridesaurusen min, så den siste delen av turen går til fots. Jeg fikk noen dinarer som «kompensasjon», heldigvis. Men hele greia viste seg å være forgjeves, siden eneboeren ikke har noe spesielt å si, og det eneste jeg får ut av ham er mer eller mindre meningsløse visdomsord.

Jeg tror muligens den mannen har sittet litt for lenge i den stekende solen. Til slutt må jeg bare ta turen tilbake til Shapeir, uten å være noe klokere. Der stikker jeg bortom Aziza for å høre om hun har noen idé om hva gamlingen ville. Det har hun ikke. Men samtidig spør jeg om det mystiske treet som ser ut som ei jente. Det vet Aziza mye om, og hun forteller meg en trist historie.

Treet ser nemlig ikke bare ut som ei jente – det er ei jente. En gang for mange, mange år siden, da reglene i Shapeir var annerledes og kvinner var underlagt mennene, var det ei ung jente som ønsket å bli en helbreder. Det var utenkelig med en kvinnelig helbreder på den tiden, men hun ga aldri opp drømmen sin. Hver dag ba hun faren om tillatelse, og til slutt ga han etter. Dermed fikk hun utdanne seg. Det viste seg at hun hadde et stort talent, og hun ble etter hvert kjent som en svært dyktig helbreder.

Aziza forteller om treet i ørkenen.
Aziza forteller om treet i ørkenen.

Men en dag dukket det opp en mann som tryglet henne om å bli med ut i ørkenen, for å hjelpe vennen hans som lå hardt skadet. Hun fattet raskt mistanke om at ting ikke var helt som de skulle med denne personen, men kunne ikke si nei til et menneske i nød. Dessverre var mistanken riktig, og det som ventet henne var ikke en såret mann, men en gruppe banditter. De tok henne til fange, og hva de gjorde med henne den kvelden vil ikke Aziza beskrive.

Morgenen etter klarte hun å rømme, men bandittene kom raskt på sporet av henne, og det var like før hun ble fanget igjen. Hun ropte ut en bønn om hjelp, som tilfeldigvis ble hørt av en djinn. Han reddet henne fra en forferdelig skjebne ved å forvandle henne til et tre.

Aziza ber meg så om å hjelpe den stakkars jenta, noe jeg visstnok kan gjøre ved å gi henne tre gaver. Aziza gjør det imidlertid klart at jeg ikke har mulighet til å gi alle på det nåværende tidspunktet. Hvordan hun vet dette, aner jeg ikke. Men jeg skjønner at jeg må komme tilbake til henne senere, og finne ut hva som må til.

Jeg vil vel ikke helt leve opp til heltestempelet om jeg sier nei.
Jeg vil vel ikke leve opp til heltestempelet om jeg sier nei.

Jeg spør også om den andre mystiske beboeren av ørkenen, nemlig griffen som for det meste ligger og sover i et rede av stein. Den har ikke Aziza noe fornuftig å si om. Det har heller ikke innehaveren av magibutikken, Keapon Laffin. Apotekaren, Harik Attar, forteller at griffen er et magisk vesen som kan fungere som en katalysator for endring. Hvordan dette skal hjelpe meg, vet jeg ikke.

Hva nå?

Ellers er jeg rett og slett litt rådvill. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, så jeg surrer rundt, tar min vanlige treningsøkt med Uhura i eventyrerlauget, og får dagen til å gå uten å egentlig oppnå noe særlig av interesse. Sånn går det med den neste dagen også – jeg går innom alle jeg tror kan ha informasjon jeg trenger, og får for så vidt vite ganske mye nytt – men lite som virkelig kan hjelpe. Vakten ved byporten hadde riktignok noe litt interessant å si, nemlig at det går en karavane til søsterbyen Raseir om syv dager.

Der var du igjen!
Der var du igjen!

Det er farlig å reise alene gjennom ørkenen, så skal jeg besøke Raseir for å finne ut hva som er galt der, virker det som denne karavanen er min eneste mulighet.

Midt i byen dukker plutselig saurusen min opp, med vakten hakk i hæl. Det idiotiske dyret har brutt seg ut av innhegningen igjen, og klarte på mystisk vis å snuse seg frem til meg for å gi meg et godt «kyss» på truten. Urgh! Jeg aner ikke hva den har spist, men det lukter ikke godt! Vakten, som virker noe irritert, ber meg om å lede den tilbake til innhegningen igjen. Jeg gjør det.

Siden det ikke er så mye annet å gjøre, og jeg ikke føler behov for å dra ut i ørkenen, tar jeg meg en formiddagslur i rommet på vertshuset. Det tar på å være helt, så en god hvil har jeg virkelig godt av. Så godt, faktisk, at jeg kun står opp igjen for å spise middag, og så legger jeg meg igjen.

Vi må dele på vannet.
Vi må dele på vannet.

Destinasjon: Raseir?

Neste morgen forteller vertshusinnehaver Shameen meg at poeten Omar dukker opp for å lese sine dikt i kveld, og at han personlig har bedt meg om å være tilstede. Det er visstnok noe han ønsker å snakke med meg om. Så kommer Shema med frokosten, og sier at det går rykter om at jeg ønsker å dra til Raseir. Hm, det må være vakten som har plapret. Hun meg uansett å sjekke hvordan det går med fetteren hennes, Sharaf, som holder til i den katastroferammede byen.

I motsetning til mange andre har han valgt å ikke flykte, for å heller hjelpe de som er nødt til å bli igjen. Men hun har ikke hørt fra ham på lenge, og nå er hun engstelig.

Jeg forsikrer henne om at jeg skal ta en titt, og dermed har jeg fått en slags tidsfrist. Jeg må gjøre det jeg skal i Shapeir før karavanen drar om under én uke. Etter frokosten tar jeg turen til eventyrerlauget, der Uhura forteller meg at den gamle løvekrigeren Rakeesh har reist til sultanen for å diskutere den farlige situasjonen byen er i. De mener visstnok at det kommer flere magiske elementaler. Endelig litt action, tenker jeg – men jeg sier det ikke høyt.

Jeg vet ikke om det hjelper.
Jeg vet ikke om det hjelper.

Jeg står over dagens treningsøkt, og drar i stedet ut i ørkenen for å se om eneboeren har blitt mer snakkesalig. Det har han ikke, men jeg mistenker at jeg ikke har funnet rett spørsmål å stille.

En stor potet

Av en eller annen grunn bestemmer jeg meg for å dra til det ensomme treet, som jeg nå vet at huser ånden til et menneske. Jeg vet ikke om det er noen hjemme der inne, men jeg gir henne litt vann. Det forsvinner raskt ned mellom røttene, og blir borte. Jeg sukker, og drar tilbake til byen. Saurusen min har blitt rimelig flink til å komme tilbake etter å ha stukket av nå, så selv om vi blir angrepet noen ganger, slipper jeg å labbe rundt til fots.

Om det finnes et liv etter døden, tipper jeg et par terrorsauruser og banditter på dette tidspunktet skulle ønske at de hadde funnet noen andre å plage.

Omar leser dikt.
Omar leser dikt.

Vel tilbake i Shapeir stikker jeg til fontenen for å fylle vannskinnene mine. Jeg kjøper også noen nye rasjoner av matselgerne der, for sikkerhets skyld. De frister også med noen dadler, som jeg kjøper og gomler ned med det samme. På dette tidspunktet har jeg brukt en god del av dagen, så etter litt surring hit og dit er det kveld, og jeg drar til vertshuset for å treffe poeten Omar. Han gir meg en pung med hele 50 dinarer, som belønning fra sultanen for at jeg tok knekken på luftelementalen for noen dager siden.

Jeg begynner å få en god slump penger nå, hvilket minner meg på at jeg jo fant Omars pengepung her om dagen. Jeg gir den til ham, og han takker meg veldig. Dermed var dagens gode gjerning overstått!

Omar har også et dikt på lager, og denne gangen er det ganske åpenbart at jeg er hovedpersonen. Det handler nemlig om en helt som redder Shapeir fra to elementaler, og som senere skal reise til Raseir for å gi de fordrevne kattaene tilbake hjemmet deres. Hm, jaja, det er vel det jeg skal gjøre, da. Men først må jeg ha noe mat. Jeg setter meg ned ved bordet mitt og bestiller middag. Shema har som vanlig en delikatesse på lager, og jeg blir god og mett.

Etter måltidet går jeg til sengs, og grubler over hva morgendagen vil ha å by på. En ny elemental, kanskje?

En kommentar om “Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 10”

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.