Inntrykk: Horizon Chase Turbo

Dette spillet gjør et hederlig forsøk på å gjenskape den klassiske Out Run-modellen.

Jeg har elsket bilspill helt siden jeg først prøvde Pitstop II på Commodore 64, og i løpet av de skremmende mange årene som har gått siden da har jeg vært hektet på alt fra Mario Kart til Dirt Rally, via Super Cars og Stunt Car Racer. Men noen av de største favorittene er spill av typen Out Run og Lotus Turbo Challenge 2, altså klassiske der man ser bilen bakfra og må komme seg helskinnet gjennom varierte og svingete baner som bare forsvinner inn i horisonten.

Himmelen er kanskje ikke blå, men det er noe Out Run-aktig over bildet likevel.
Himmelen er kanskje ikke blå, men det er noe Out Run-aktig over bildet likevel.

Horizon Chase Turbo gjør et hederlig forsøk på å gjenopplive denne modellen med moderne teknologi, og det lykkes også til en viss grad. Da jeg først startet spillet, var det kjærlighet ved første blikk – alt fra den retroinspirerte og fargerike 3D-grafikken til den gode fartsfølelsen og det herlige lydsporet gjorde at spillet klikket på plass umiddelbart, og jeg ble hektet.

Dessverre viste kjærligheten seg å være flyktig. Jeg vil ikke si meg direkte ferdig med spillet, men etter å ha holdt på med det i fire-fem timer nå, tviler jeg på at jeg kommer til å spille det så voldsomt mye mer. Selve kjøringen liker jeg fortsatt, men jeg har blitt lei av alt styret rundt.

Mobilrøtter

Horizon Chase Turbo er basert på et mobilspill ved navn Horizon Chase, og selv om utvikleren har lagt inn mange forbedringer i den nye versjonen, klarer det ikke helt å rømme fra mobilrøttene sine. Det merkes for eksempel når man har fullført et løp, og spillet begynner å gnåle om alle de forskjellige poengene du har sanket inn underveis, eller når man låser opp en av de alt for mange forskjellige bilmodellene som nesten aldri representerer noen genuin forbedring i forhold til bilene du hadde tilgang på fra før.

Snø!
Snø!

Forbedringene kommer i stedet i form av oppgraderinger som du kan vinne i spesialløp, og som funker på alle de opplåste bilene i sortimentet. Skjønt, det skal godt gjøres å legge merke til det, siden forbedringene er så små, og raskt spises opp av den økte vanskelighetsgraden til motspillerne. Dermed forsvinner følelsen av progresjon – joda, tallene blir bedre, men jeg føler aldri at de gjenspeiles i det som skjer på banen.

Disse banene er det også skikkelig mange av, kanskje litt for mange for spillets beste, og selv om de byr på varierte omgivelser og lysforhold, kan jeg ikke si at noen av dem fremstår som spesielt minneverdige eller interessante. Det slår meg at Lotus 2 klarte seg med åtte forskjellige baner, mens Out Run hadde femten ulike veistrekninger. Horizon Chase Turbo har 109 baner, og i stedet for å glede meg over alt innholdet blir jeg rett og slett litt demotivert av å vite hvor mye arbeid jeg har foran meg om jeg skal fullføre kampanjemodusen.

Jeg skulle også ønsket at utviklerne hadde gått for en klassisk modell der man kjører mot klokken, i stedet for at du alltid starter bakerst i feltet og må stresse deg forbi 19 andre biler for å vinne. Det blir så tilfeldig, og så lett å gjøre feil som koster deg seieren. Og det bygger opp under den repetitive følelsen i spillet – uansett hvor mye du vinner, er du alltid tilbake på sisteplass neste gang. Og når startskuddet går suser lederbilene avsted i superfart, mens du må tråkle deg gjennom kaoset … igjen.

Sand!
Sand!

Er det meg det er noe galt med?

Å si at Horizon Chase Turbo har blitt godt mottatt på Steam er en underdrivelse av dimensjoner, faktisk har det kun tre negative brukeranmeldelser (av 217). Og jeg skjønner litt hvorfor, også. For som sagt: Jeg falt pladask for spillet da jeg startet det for første gang, og jeg trives altså fortsatt med selve kjøringen. Fartsfølelsen og kontrollen over bilen sitter nærmest perfekt, og på sitt beste er spillet både intenst og heftig. Det er også skikkelig tilfredsstillende når ting går rett vei.

I tillegg har vi presentasjonen – noen ganger ser Horizon Chase Turbo rett og slett helt nydelig ut, takket være flott fargebruk og kule effekter. Musikken er laget av Barry Leitch, mannen bak lydsporet i både Lotus III og Top Gear, og den er også helt fantastisk. Man blir rett og slett glad av å starte en bane, og finne ut at bakgrunnsmusikken er en av favorittene fra lydsporet.

Feil vei!
Feil vei!

Så joda, jeg skjønner hvorfor folk liker det. Men for meg har moroa blitt overskygget av en metthetsfølelse, og jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg angrer ikke på de timene jeg har brukt med spillet, og jeg kunne sikkert ha brukt de 145 kronene det kostet på langt dummere ting, men nå er det nok.

Det vil si … jeg er ferdig med spillet som enspillerspill, men i likhet med mange av sine inspirasjonskilder byr det på lokal flerspiller via delt skjerm. Opp til fire spillere kan spille samtidig, og det må jo sies å være temmelig kult. Jeg har ikke hatt anledning til å spille det med andre, men om den skulle by seg kan det godt tenkes jeg får noen ekstra timer ut av Horizon Chase Turbo.

Du finner spillet på Steam og PlayStation 4.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.