Gode, gamle spill: Sid Meier’s Civilization II

Det andre spillet i Sid Meiers Civilization-serie er fremdeles en glede å spille.

Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Tidligere har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix og Transport Tycoon, og i dag er turen kommet til spillet som definerte «bare én omgang til» på nittitallet.

Bare én omgang til, så legger jeg meg…

Åpningsskjermen i Sid Meier’s Civilization II Multiplayer Gold Edition (si det fort ti ganger!).

På åttitallet var Sid Meier kjent for spill i ulike sjangere, og i tillegg til en rekke godt mottatte krigssimulatorer hadde han blant annet stått for klassikere som Pirates! og Railroad Tycoon. Men i 1991 kom spillet som skulle definere hans senere karriere fullstendig. Sid Meier’s Civilization ble et fenomen, og verden over ble talløse timer brukt på gutterom (og garantert noen jenterom) på å erobre verden som en av verdenshistoriens største sivilisasjoner. Kriging, utforsking, bybygging … alt kunne du gjøre over hele seks millennier (om du kom så langt før du eller resten av verden var erobret), før du til sist sendte menneskeheten ut i verdensrommet.

Du følte deg som en ener; du var din sivilisasjons ledende ånd – en gud på et vis. Det var utrolig moro.

Så, i 1996, kom oppfølgeren. Sid Meier’s Civilization II var høydepunktet i serien frem til Civilization IV kom i 2005 (og er det for mange spillere fremdeles). Sivilisasjonene var flere. Du kunne velge mellom flere ledere per sivilisasjon. Grafikken var bedre. Mulighetene var flere. Civilization II var rett og slett mer av alt. Bedre på alle punkter.

For meg, som var 10 år da toeren kom ut, og knapt kunne engelsk, var det Civilization II som var inngangsporten til Civilization-serien. Jeg forsto lite, fikk til mindre – men jeg var totalt hektet. Dette bare måtte jeg spille.

Min siste kampanjse så langt, som jeg spilte nå sist høst. Jeg er virkelig ikke i nærheten av så god som jeg engang var…

I 1997 fikk familien min internett, året etter fikk jeg min egen kopi av Civilization II (som ble spilt mye), og i 1999 fikk jeg Sid Meier’s Alpha Centauri – tidenes Civilization-spill i mine øyne, selv om det teknisk sett er en spinoff. Og med Alpha Centauri oppdaget jeg Apolyton, som var datidens fremste fanside for alle ting Civilization. Jeg oppdaget hvor dårlig strategiene mine var; jo flere byer jo bedre – uansett størrelse. Jeg gikk alltid for byer spredt godt ut og med mange innbyggere. En dårlig strategi viste det seg.

Modifikasjoner og muligheter

Via Apolyton fikk jeg mye bedre kunnskap om hvordan spillet skulle spilles. Men viktigere, jeg fikk et hjem på internett og tilgang til virtuelle venner og et enormt lager av scenarier av ulike typer. Civilization II hadde et utrolig aktivt modifikasjonssamfunn. Tusener av mennesker lagde tusener av scenarier og totale konverteringer av spillet. En jeg husker som spesielt imponerende var en rom-modifikasjon hvor jeg tror du spilte i Star Wars-galaksen.

Trip – Eller Jon Shafer – i 2012.

Senere var jeg så heldig at en av de mange internettvennene mine, en kar jeg kjente som Trip, fikk jobb hos Firaxis. Han inviterte noen andre internettvenner til å teste det nye spillet han hadde fått ansvar for, og jeg var en av de utvalgte. Jon Shafer, som han egentlig het, inviterte meg inn i testgruppen for Sid Meier’s Civilization V, hvor jeg har forblitt som frivillig tester for flere spill for selskapet senere.

Og alt startet – for meg – med Sid Meier’s Civilization II.

Bilder fra spillet er tatt av meg med min egen versjon av spillet. Bildet av Jon Shafer er fra Wikipedia og er Public Domain.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.