Army Moves er så frustrerende at jeg faktisk ble fysisk uvel av å spille det.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. I denne runden fokuserer jeg på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Mai-nummeret av CU Amiga har Clint Eastwood (tilsynelatende i rollen som Dirty Harry) på coveret, i forbindelse med en større artikkel om politibaserte spill. Et slikt spill er det offisielle spillet basert på TV-serien Hill Street Blues, som fikk 82%. Jeg har aldri spilt det, men syntes strategi-tilnærmingen virker litt spennende. Månedens toppkarakter var 93%, som ble delt ut til både golfspillet PGA Tour Golf og flysimulatoren F-15 Strike Eagle II (et av spillene Sid Meier jobbet med før Civilization, skjønt Amiga-utgaven kom to år etter PC-lanseringen).
Det franske rollespillet Crystals of Arborea, fra folkene som senere kom til å lage Ishar-serien, stakk av med 91%, mens sjangerkompanjongene Bard’s Tale III og Eye of the Beholder fikk 89% og 86%. Sistnevnte er vel det mest kjente i dag. Strategiklassikeren Warlords ble avskrevet med en halv side og 77%, mens Shadow Dancer – som jeg testet demoen av sist uke – fikk «bare» 69%.
Ellers har vi en anmeldelse av det første spillet fra Team 17, karatespillet Full Contact, som fikk 80%. Jeg lurer på hvor mange bonuspoeng det fikk på grunn av den flotte introen, som jeg like godt hiver inn her (legg merke til at de kalte seg Team 7 på dette tidspunktet):
Army Moves
Etter en «normal» coverdiskett er vi denne måneden tilbake i fullversjon-territorium, med ett kommersielt spill på disketten. Det er Army Moves fra 1987 – altså et ganske gammelt spill selv i 1991. Det er et krigsspill (nei, virkelig?) med syv separate brett, der spillmekanismene stadig endres.
Vi starter bak rattet på en jeep, og må følge skjermen som ubønnhørlig skroller mot høyre mens vi angripes av både helikoptere og militærlastebiler. I tillegg til å skyte missiler kan jeepen hoppe, noe som kommer godt med siden broa vi kjører på ikke har blitt reparert på en stund og har noen svære hull. Konseptet er veldig enkelt, litt som Moon Patrol på gode, gamle Commodore 64.
Aaargh!
Men du må for all del ikke tro at spillet er lett. Etter fem minutter med Army Moves var jeg faktisk mer eller mindre rasende. Det var, for å bruke milde ord slik vi søringer skal, inni gamperævva vanskelig. Og halvparten av gangene jeg døde føltes det ikke som om det var min skyld engang. Jeg havnet i situasjoner der det var helt umulig å unngå fiendens raketter eller lande trygt etter et hopp. Hver gang jeg døde bar det rett tilbake til start, all progresjonen var borte. Så utrolig frustrerende!
Men ett eller annet holdt meg fast. Dette er jo det eneste spillet på denne disketten, jeg kunne ikke bare gi opp på første brett. Jeg måtte ha noe å vise til. Jeg bet tennene sammen (på ordentlig, ikke bare i overført betydning), og fortsatte å spille. Om og om igjen. Jeg fant gradvis ut hvordan man kunne minimere (om ikke direkte fjerne) sjansen til å havne i umulige situasjoner, og selv om det ikke nødvendigvis føltes som jeg ble så mye bedre, kom jeg stadig litt lenger før jeepen min eksploderte. Til slutt nådde jeg et hus, og var i mål. Phew!
Brett nummer to er helt annerledes. Det er et slags sideskrollende flyspill der man styrer et helikopter i landskaper som skroller mot venstre. Her må man forholde seg til fiendefly og kanonstillinger på bakken. Jeg ble ikke tildelt noen ekstra liv da jeg kom til brett nummer to, og da jeg ganske raskt fikk «game over» var det ikke etterfulgt av noe nivåpassord eller noe slikt. Så da var det bare å begynne på første brett igjen. Utrolig nok klarte jeg dette på første forsøk denne gangen, og dermed var jeg tilbake der jeg slapp.
Nå valgte jeg å bruke emulatorens lagrefunksjon, for å slippe å spille det første brettet igjen. Jepp, det er juks, men alvorlig talt. Det får være måte på hva man skal måtte lide seg gjennom for å få ned noen ord på skjermen.
Gnngh!
Problemet er bare at det andre brettet er vanskeligere enn det første, og igjen er mye av grunnen dårlig design. Her er det enda lettere å havne i situasjoner der man ikke kan unngå å dø, ikke minst fordi fiendeflyene har en tendens til å snu (og samtidig forandre høyde) helt uforutsigbart. Kombiner dette med at du selv kun kan ha ett skudd i lufta samtidig, at spillet regelmessig registrerer kollisjoner med fiender selv om du beviselig ikke er nær dem, og et dustete siktesystem som gjør det overraskende vanskelig å treffe fiendene (som selvsagt også kan komme bakfra), og resultatet er helt utrolig frustrerende.
Så frustrerende, faktisk, at jeg ble fysisk uvel av å spille det. Jeg måtte bare gi opp.
Fikk slakt av egen anmelder
Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å forstå hva CU Amiga egentlig drev på med her. Tre ganger så langt dette året har de hatt fullversjoner av spill på coverdisken sin, og alle spillene har vært helt forferdelig dårlige. Dette er kanskje bittelitt bedre enn Super Huey og Human Killing Machine, men det er fortsatt søppel. Hvordan noen i forretningsavdelingen til utgiveren kan ha tenkt at disse spillene ikke bare tilførte bladet verdi, men også fristet folk til å kjøpe det i fremtiden, kan jeg bare ikke forstå. Det må jo dessuten ha kostet noe å få lisensiert disse spillene i utgangspunktet – var det virkelig ingen som vurderte å ta en kjapp kvalitetssjekk?
Om ikke annet kunne de jo ha lest sin egen anmeldelse av spillet. Da det opprinnelig ble anmeldt, av ingen ringere enn Gary Whitta (som gikk fra å skrive om spill til å skrive filmer som Star Wars: Rogue One), beskrev han spillopplevelsen slik:
– Etter å ha spilt dette spillet i noen timer i dag, har jeg kommet frem til at det ikke er særlig moro å spille. Faktisk er det omtrent like moro som å stå rett ved siden av en feit, illeluktende gubbe i en overfylt t-banevogn på vei hjem fra Farrington.
Okay, takk for det mentale bildet, Gary. Den fremtidige Hollywood-forfatteren delte forresten min oppfatning av vanskelighetsgraden. Han klarte riktignok å komme ett brett lenger enn meg, men skrev dette:
– De tre [første] seksjonene er alle ganske dårlige, både estetisk og spillmessig. Hver av dem er vanskeligere enn den forrige, noe som virkelig sier noe ettersom den første er vanskeligere enn sistebrettet i mange andre spill. Spillfølelsen i alle tre seksjonene er helt feil, og klarer ikke på noen måte å tilby en følelse av verken action eller spenning.
Vanskelighetsgraden dro opp karakteren(!?)
Army Moves endte likevel opp med å få karakteren 4/10 (dette var før bladet gikk over til å bruke prosent), men det er kanskje fordi de på dette tidspunktet har en egen skala for «toughness», der spillet naturlig nok scorer temmelig høyt. Å ha en «toughness»-karakter der høy vanskelighetsgrad resulterer i høyere totalscore slår meg i seg selv som ganske absurd, men folk hadde jo litt andre tanker om spilldesign på åttitallet.
Det eneste positive med Army Moves er spretten bakgrunnsmusikk fra David Whittaker, som begynner med plystrelåten fra filmklassikeren Bridge on the River Kwai. Grafikken er heller ikke grusom, spillets alder tatt i betraktning, men Whitta hadde rett i at det ikke er snakk om noe estetisk mesterverk.
Du kan se hele spillet i videoen under. Jeg skal ikke komme med noen påstander her, men jeg kan jo si at hvis de små «hakkene» i videoen er et resultat av lagring og lasting av emulatorens tilstand for å dekke over dødsfall og få det til å se ut som personen spilte gjennom spillet uten å miste noen liv, så ville det vært fullstendig forståelig.
Jeg legger forøvrig merke til to ting. Først, at jeg er utrolig glad for at jeg ga opp der jeg gjorde, for tre slike flybrett etter hverandre hadde gitt meg magesår. Og så, at belønningen for alt det strevet er teksten «Congratulations. You have completed your mission.»
Det hadde muligens fått meg til å lempe datamaskinen ut av vinduet, uten å åpne det først.
Neste gang er det ikke én, men to disketter fulle av spill og andre greier. Hvis du har lest så langt som dette, er det bare å fortsette!