De romerske kriger – En historie fra Imperator: Rome – Del 5

Nikolai kroner sin første keiser i storstrategispillet Imperator: Rome.

Du kan enkelt i handelsmenyen velge om du vil håndtere hver enkelt handelsforslag manuelt eller automatisk.

Dette er en spilldagbok fra Paradox’ nyeste storstrategispill, Imperator: Rome. Spillet kom ut i april i år, og fikk på det tidspunktet mye kritikk for å mangle innhold. Dette har Paradox tatt til seg, og jobbet med å utvide spillet. Versjon 1.2 ble sluppet nå i september og gjør store forandringer i spillet, forandringer som så nær som alle har mottatt med åpne armer. Jeg hadde da jeg skrev denne historien dog kun fått spilt 1.0.3, fordi jeg i forbindelse med flytting sto uten internett i tre måneder(!). Ut av den siste kampanjen min kom inspirasjonen til å skrive noen korte narrative historier. Spillet følger romersk kalender og starter i 450 AUC, noe som tilsvarer 304 f.Kr. for oss.

Dette er den femte artikkelen i serien. Den første finner du her, her er nummer to, den tredje artikkelen finner du her, mens den fjerde kan leses her.

Den første keiser

Numerius Colimnius Violens. Navnet til Princep Civitatis, Førsteborgeren. Navnet til Roms første keiser. Mitt navn.

Den minste administrative delen i Imperator var før kalt «cities» og alle representerte byer. Nå kalles de «settlements» og kan være enten bosetninger – som produserer mat – eller oppgraderes til byer, og senere metropoliser.

Jeg kom til makten på en bølge av populisme. Folket var lei av krig. Jeg lovet fred, fred i min tid. Selvsagt ønsket folket at min tid skulle bli lang. Og så, i 667 AUC, ble det slik. Femti års konsulær makt – eller død – hva enn som kom først. Jeg var 59 år gammel, så ingen forventet meg å leve så lenge. Men jeg lovet fred. Søt, søt fred.

Fram til 673 AUC sikret jeg meg at makten min var trygg. Jeg regjerte ansvarlig og omsorgsfullt, utenom en og annen proskripsjon – reservert for mine fiender. Folket følte seg trygge. Statens skattkammer var fullt. Men så, i 673 gjorde jeg hva folket vil huske meg for; jeg investerte. Mesteparten av den italiske halvøy så massive infrastrukturarbeider. Markedsplasser overalt. Kortkammere poppet opp overalt i Roma. Populariteten min økte betraktelig.

Det neste steget skjedde etter dette. Jeg var 67 år gammel, og diktator i Rom. Jeg sørget for at min sønn skulle ta over ved min død. Her var jeg for første gang usikker på veien videre. Min sønn, som jeg elsker høyt, har vist tegn på sinnsykdom. Jeg antok og håpte at det var følger av stress ved å styre over Roms største flåtestyrke i så mange år, og tanken ved å fylle mine sko. Håpet og ba.

En bosetning kan i motsetning til byer kun ha en enkelt bygning.

Det andre alternativet ville vært min bror Pausanias. Ikke en dårlig mann, men ikke akkurat en mann av finesse. Men nei, min sønn skal overta etter meg.

Så kom 680 AUC. Året da jeg erklærte meg keiser. En utenkelig handling bare for femten år siden, men nå var tiden inne. Jeg var 72 år gammel, hadde styrt i over tjue år, og hadde ikke gått til krig en eneste gang – som lovet. Økonomien var svært styrket. Jeg var elsket. Og døende. Difteri var den siste sykdommen, en av stadig flere.

Men jeg holdt meg i live, helt til i dag. Tjueandre mai, 683 AUC. Jeg frykter dette blir min siste dag på Jorden. Måtte gudene smile og se at jeg gjorde vel.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.