Turbo Tape-kassettene, del 7

Vi drar inn i dragens hule, skyter rom-lamaer, unngår vulkanske steiner og leker ubåtkaptein.

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der.

Vi fortsetter der jeg slapp sist, og sier hallo til en kjent og kjær utvikler.

Laser Zone (1983, Llamasoft)

Det var vel bare et tidsspørsmål før vi stiftet bekjentskap med indie-utvikleren Jeff Minter og hans Llamasoft i denne serien. Laser Zone er et enkelt, men interessant lite actionspill. Du kan spille det alene eller med en venn (og det kan i så fall spilles både i samarbeidsmodus og konkurransemodus). Alene er det, som jeg oppdaget, et litt vrient spill.

Poenget er å kverke en viss mengde romvesener på hvert brett. Dette gjøres ved hjelp av to bevegelige kanonstillinger; en på bunnen av skjermen (som kan bevege seg fra side til side) og en på høyresiden (som kan bevege seg opp og ned). Siden jeg spiller alene må jeg styre begge på en gang, og det er lettere sagt enn gjort – jeg opplever det litt som å skulle klappe meg på hodet og stryke meg på magen samtidig. Jeg er avhengig av å fokusere på én av kanonstillingene av gangen, og med en gang jeg må konsentrere meg om den andre går tydeligvis alt av signaler i kryss oppunder topplokket.

Spillet har også noen små irritasjonsmomenter som gjør det hele verre enn det trenger å være. For det første kan det kun være to kuler fra hver kanon på skjermen samtidig, og hvis man bommer må man vente på at kulene forsvinner ut av spillområdet før man kan skyte på nytt. Siden begge kanonene avfyrer samtidig i enspillermodus, er dette ofte litt kritisk. For det andre virker det ikke som kulene alltid registrerer at de treffer fiendene, spesielt hvis de treffer i kantområdene. Det er veldig kritisk.

Jeg tipper dette spillet kan være gøy sammen med en annen, men det er altså litt for frustrerende i enspillermodus. Jeg ser det er godt likt hos Commodore 64-folk flest, så det er mulig det bare er min hjerne som ikke takler det. Jeff Minter har gitt ut alle spillene han lagde for Commodore 64 gratis, så det er bare å prøve det selv.

Laser Zone er forøvrig det andre spillet så langt i denne serien som er utviklet av et studio som fortsatt eksisterer (det første var Billiards fra japanske HAL Laboratory). Llamasoft fortsetter å gi ut psykedeliske actionspill den dag i dag, med Space Moose som sin ferskeste utgivelse.

Astroblitz Deluxe (1983, Creative Software)

Her har vi et spill inspirert av arkadeklassikeren Defender. I Astroblitz Deluxe styrer du et romskip i en sideskrollende verden, og poenget er å beskytte byer mot invaderende romvesener. Hvis en flygende tallerken klarer å berøre en by vil den forvandles til en kanonstilling som prøver å skyte deg. Jo flere byer du har igjen når du til slutt får kverket alle fiendene, jo flere poeng får du.

Astroblitz Deluxe er underlegent inspirasjonskilden sin på absolutt alle måter, men det har én litt artig detalj som antakeligvis huskes av de som har spilt det. På brettet finnes det nemlig en vulkan som kontinuerlig spruter ut glødende steiner, og disse er det naturlig nok lurt å unngå. Man ser også et synlig plask når steinene faller i den nærliggende innsjøen, en artig liten detalj av den typen man ikke fikk så mange av på den tiden.

Men, som sagt, spillet er ikke i nærheten av like godt som sin inspirasjonskilde. Det er treigere, har uinteressante fiender (som ofte befinner seg så lavt at du ikke kan skyte dem på grunn av landskapet), og en kollisjonsdeteksjon som ikke er helt på stell. Hadde dette vært i 1983 kan det tenkes jeg hadde hatt mer tålmodighet med spillet, i alle fall om jeg ikke hadde prøvd Defender først, men jeg klarer ikke å komme på noen gode grunner til å spille det i dag. Det gjør ingenting nyere spill ikke gjør hundre ganger bedre.

Dragon’s Den (1983, Commodore)

Dragon’s Den er enda et spill av den typen som hadde en tendens til å dukke opp overalt. Her er vi ikke milevis unna Save Me, Brave Knight i verken tematikk eller spillkonsept. Dragon’s Den består av fire individuelle minispill, der flere har individuelle segmenter. Du spiller en ridder som må ta knekken på en mektig drage, men i motsetning til den ordinære stakkaren i Save Me, rir du på en flygende pegasus.

I første brett må du først «vekke opp» smådrager i bunnen av skjermen ved å berøre de som er røde, og holde deg unna de som fortsatt er gule. Deretter flyr de opp i toppen av skjermen, mens du utstyres med lanse og må prøve å treffe dem med denne. Når dette er gjort går du videre til minispill nummer to, der du må navigere deg gjennom ei hule med ulike farer som enten kan unngås eller forsøkes drepes. Så havner du i det tredje minispillet, der du er i dragens rede. Merkelig nok er dragen i et egg, med brennende underlag. Du får ødelagt egget ved å drepe flaggermus som angriper fra toppen av skjermen – jeg vet ikke hvorfor, kanskje dragen blir så sint av å se deg drepe vennene hans at han til slutt knekker egget selv.

Det siste minispillet er en ren duell med dragen.

Når dette er gjort – etter cirka fem minutter, vil jeg tippe – får vi en artig «half time»-animasjon åpenbart inspirert av Pac-Man, før spillet starter på nytt. Nå er det vanskeligere, og smådragene i det første minispillet vil for eksempel prøve å angripe deg i stedet for å bare fly mer eller mindre harmløst rundt i bane. Jeg tror det totalt er tre runder der spillet progressivt blir vanskeligere (og der man får nye «half time»-animasjoner). En interessant detalj er at du i praksis har uendelig liv første gangen du runder spillet, men får raskt «game over» hvis du tabber deg ut i de neste rundene.

Dragon’s Den er et artig lite spill, som også skilter med ganske kul grafikk til å være så gammelt. Jeg liker for eksempel godt redet til dragen, med flammene i bunnen. En annen kul detalj er at det blir kveld og natt mens man spiller. Jeg syntes samtidig kontrollene er litt knotete, da man må trykke på knappen for å flakse med vingene og på den måten få høyde (som i Atari-spillet Joust). Det er sikkert en vanesak.

Jeg likte Dragon’s Den i «gamle dager», og jeg syntes ikke det var utrivelig å treffe på det igjen. Skjønt jeg kan heller ikke påstå at jeg syntes det var kjempegøy – ingen av de individuelle minispillene er spesielt gode på egenhånd. Spillet får bonus for at et av musikkstykkene det spiller av i bakgrunnen er Dovregubbens Hall fra Peer Gynt.

Fire One (1983, Epyx)

Med Fire One er vi på kassett nummer to, og vi krasjer rett inn i et spill jeg aldri har hørt om før. Jeg skjønner imidlertid at det er basert på et arkadespill, siden i tillegg til utgiver Epyx står det at opphavsretten eies av arkadeprodusenten Exidy.

Fire One tar oss ut på havet. Vi styrer en ubåt, og poenget er å senke fiendens skip. Jeg sliter litt med å forstå meg på kontrollene, for de er litt spesielle. Man ser spillområdet fra periskopet, og kan svinge ubåten (og dermed siktet) fra side til side, samtidig som fiendene selv kjører fremover. Å line seg opp for å fyre av en torpedo er ikke helt rett-frem, siden du hele tiden må ta retningen og hastigheten du har i betraktning.

Spillet er også litt mer komplisert enn et ordinært skytegalleri, ettersom det er to sider i konflikten. Begge parter har en flåte, og en ubåt som prøver å få has på skipene i motstanderflåten. Om du klarer å kverke fiendens ubåt, vinner du. Fienden kan også skyte etter deg, og det er mulig å dykke for å skjule seg. Ulike skip krever ulike mengder treff for å senkes, og det tar også tid å lade torpedorørene, så man kan ikke bare plaffe løs som en galning.

Etter å ha sett litt på manualen, som jeg fant på Archive.org, begynner jeg – med øvelse – å få en bedre og bedre følelse av hvordan det hele fungerer, og jeg klarer faktisk å ta knekken på fiendens ubåt en gang.

Fire One er definitivt et artig spill. Det er til syvende og sist litt ensformig, så jeg skjønner hvorfor det (så vidt jeg kan se) kun ble solgt i en samlepakke med en annen arkadekonversjon, men når jeg først kom inn i det syntes jeg det var både spennende og underholdende, med et visst rom for taktikk. Det frister ikke å spille i time etter time, men så var det da heller ikke episke hundretimerspill jeg var på jakt etter da jeg startet dette prosjektet.

Her kan du se noen spille Fire One ganske dårlig: