Denne gangen treffer vi på Apple Cider Spider, Blue Max og et par andre godsaker.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
Seafox (1982, Brøderbund)
Filnavnet til dette spillet var Seahorse, noe som gjorde meg veldig nysgjerrig på hva dette kunne være for noe. Men spillet heter altså Seafox, og da sier det seg vel nesten selv at det handler om ubåter.
Du styrer altså en ubåt som kan skyte torpedoer rett opp (for å ramme fiender over deg eller skip) eller forover. Du plages hele tiden av fiendeubåter, mens du prøver å torpedere så mange skip som mulig (men ikke Røde Kors-skip, for om du treffer et slikt vil torpedoen sendes i retur). Samtidig bruker du både drivstoff og ammunisjon. En vennligsinnet ubåt vil fra tid til annen suse forbi i bunnen av skjermen, og sende ut en delfin med forsyninger til deg. Uheldigvis finnes det også en kjempemessig musling som prøver å få tatt delfinens pakke, så du må være rask.
Jeg lurer virkelig på hvor datidens spillutviklere fikk ideene sine fra.
Men okay, dette spillet er artig nok. Det går glatt, og er passe vanskelig (selv om den muslingen er en stor drittsekk!). Siden du ikke kan plaffe løs må du tenke før du avfyrer, og det er alltid noe som skjer. Men denne versjonen har en bug som fører til at andre brett blir nesten uspillbart, da skipene som kommer inn fra den ene kanten umiddelbart eksploderer. Siden dette skjer konstant blir alt mye treigere enn det skal.
Jeg kan selvsagt prøve å finne en fungerende kopi på nettet; siden Commodore 64 ikke har noe med Nintendo å gjøre, er det fortsatt lett å laste ned det aller meste av spill laget for plattformen. Men jeg må ærlig talt innrømme at etter 25 artikler av denne typen, og gudene vet hvor mange spill, har jeg mistet litt av tålmodigheten jeg hadde i starten.
Så: Artig nok, og skulle jeg av en eller annen grunn havne i en situasjon der det blir aktuelt å teste (en fungerende versjon av) Seafox i fremtiden, tror jeg ikke at jeg blir direkte lei meg.
Robotron: 2084 (1983, Atarisoft)
Som så mange andre populære arkadespill fra åttitallet fikk også Robotron 2084 en Commodore 64-versjon. Arkadeoriginalen er kjent som et av de første spillene som brukte to stikker, for å gjøre skytingen uavhengig av bevegelsene. Vanligvis i gamle arkadespill skyter du i samme retning som du beveger deg. Det er upraktisk i arenaskytespill, da spillområdene ofte er såpass små at du hele tiden bør rømme fra fiendene i stedet for å løpe i armene på dem, slik kontrollsystemet inviterer til.
Men i Robotron hadde du altså én stikke for å bevege deg og én for å velge hvilken retning du skulle skyte. Dette var opprinnelsen til konseptet «twin stick shooter», som først ble vanlig på hjemmeplattformene på denne siden av tusenårsskiftet, da håndkontrollere begynte å ha to stikker som standard.
På Commodore 64-versjonen kan du velge om du vil bruke to joysticker, men siden det nok er litt upraktisk med mindre du har en eller annen mekanisme for å holde dem fast, har det en mulighet for de som kun bruker én stikke også. Den fungerer faktisk ganske greit; hvis du løper mot venstre og trykker på skyteknappen vil figuren din begynne å skyte mot venstre, og fortsette å skyte med «autofire» i samme retning uavhengig av bevegelsene dine, helt til du velger å trykke skyteknappen mens du løper i en annen retning. Ikke ideelt, men et slags kompromiss.
Men spillet støtter jo faktisk to stikker også, og jeg ser for meg at enkelte kom opp med løsninger for å få det til å funke greit. Det skulle ikke forundre meg om joysticken Tac-2, med sin lave profil, passer ekstra godt til dette formålet. Og et morsomt alternativ må jo ha vært en form for samarbeidsflerspiller der en beveger seg og en skyter. Jeg testet så vidt å kombinere Xbox-kontrolleren og tastaturet (jeg spiller på emulator), og det funket egentlig også greit.
Så … dette egentlig en ganske solid utgave av Robotron, spesielt siden den faktisk støtter det som gjorde Robotron revolusjonerende. Men jeg tror nok fortsatt jeg anbefaler deg å prøve arkadespillet fremfor Commodore 64-varianten.
Blue Max (1983, Synapse Software)
Blue Max er en kjent og kjær klassiker fra plattformens tidlige år, som jeg tipper de aller fleste med erfaring fra denne maskinen har prøvd på ett eller annet tidspunkt. Spillet tar oss med tilbake til første verdenskrig, der vi styrer et dobbeltdekkerfly over fiendens territorium. Spillbrettet skroller skrått oppover, på samme måte som i arkadeklassikeren Zaxxon, og etter å ha tatt av fra rullebanen kan vi ikke bare fly i åtte retninger, men også opp og ned (avstanden til bakken kan bedømmes ved hjelp av flyets skygge).
Underveis presenteres vi for ulike mål som må tilintetgjøres. Broer, bygninger, fly, skip og til og med biler – hvis noe blinker, er det meningen du skal ta det ut (andre ting kan også ødelegges for poeng, men det er hovedmålene som hjelper deg videre). Ved jevne mellomrom må vi også lande, for å fylle på drivstoff og ammunisjon, samt reparere eventuelle skader. Spillets skademodellering er enkel, men effektiv – hver gang du blir skutt skades ett eller annet system. Er det styringen, blir flyet vanskeligere å kontrollere, er det maskingeværet vil det låse seg opp nå og da, og så videre.
Blue Max er mer avansert enn gjennomsnittspillet i sjangeren, og derfor også litt vanskeligere å komme inn i. Mange vil nok slite med noe så enkelt som å ta av eller lande, og det tar nok også en stund å bli vant med perspektivet og høydesystemet slik at du faktisk treffer fiendeflyene du prøver å skyte ned. Men det er også ganske tilfredsstillende når det hele sitter, og spillets dybde gjør det et par hakk mer interessant å spille enn mange andre skrollende skytespill. Det er også et spill som belønner risiko; å fly lavt lar deg skyte stridsvogner og andre fiender med maskingevær, men du må være forsiktig så du ikke krasjer i bakken eller noe annet.
Det er til og med mulig å fly under broene for ekstra poeng, men det er bare anbefalt om du har et dødsønske.
Det er ikke til å komme unna at Blue Max føles litt repetitivt når jeg spiller det i dag, men da det opprinnelig kom gjorde det mye nytt, og det er fortsatt ganske interessant å teste. Ikke minst fordi utfordringene genereres mens du spiller, og progresjonen din er (i alle fall delvis) avhengig av hva du klarer å oppnå. Spillet føles rett og slett veldig dynamisk, på en måte vi vanligvis ikke forbinder med sjangeren.
Apple Cider Spider (1984, Sierra Online)
Jeg elsker hvor koselige noen av de tidlige Commodore 64-spillene er. Joda, vi har actionspillene med lasere og romvesener og alt det der, men vi har også spill som Apple Cider Spider, som på tross av protagonistens natur er dynket i ren sjarm.
Så, ja, du spiller altså en edderkopp. På en epleciderfabrikk, selvfølgelig. Målet er å komme deg fra første etasje til loftet, der edderkoppvennene dine venter på deg. Spillet har bare tre skjermer, men hver skjerm er til gjengjeld ganske spennende, ettersom den tar oss med gjennom epleciderproduksjonen. På den første ser du hvordan eplebitene moses og blir til cider, som så sendes oppi flasker på et samlebånd. Deretter får de lokk på seg, og sendes ut. Dette er ikke bare bakgrunnsstoff – hvert ledd av produksjonen er integrert i selve spillet, og du kan bli kverket av alt fra flasker til eplebiter og rennende cider.
De to neste brettene er litt mindre interessante. På det andre ser du hvordan eplene kommer hele inn fra toppen av skjermen og følger samlebåndene til en maskin på midten av brettet, som kutter dem i to. Det tredje er egentlig bare masse samlebånd der eplene fraktes hele ned til resten av fabrikken. Men begge byr i det minste på gode utfordringer.
Når du når målet startes spillet på nytt, med flere utfordringer. Det er teorien, i alle fall. På den versjonen jeg har spilt (det var «load error» på kassetten) starter spillet med ekstra utfordringer, som en frosk som hopper rundt på førstebrettet og en fugl som flyr rundt på det siste (Mattilsynet hadde nok hatt ett eller annet å si om de hygieniske forholdene her), men etter å ha fullført spillet – med litt hjelp av emulatorens lagrefunksjon – forsvant disse. Så det var jo litt spesielt.
Uansett, Apple Cider Spider er ganske artig. Det er jo i stor grad settingen og den visuelle «historiefortellingen» som gjør at det huskes, men spillmekanismene er solide i seg selv. Vi er, som jeg har sagt hundreogørten ganger tidligere i denne serien, i en alder der spillutviklere ikke helt hadde funnet ut hvordan de skulle få det å flytte rundt på figuren din til å være underholdende på egenhånd, slik Miyamoto og gjengen etter hvert klarte med Mario, men kontrollene fungerer helt fint, og spillet har ingen urettferdige elementer.
Man må imidlertid regne med en del prøving og feiling (og dermed også å starte helt på nytt mange ganger), og det er kun én mulig vei gjennom spillets tre brett. Så det blir nok litt ensformig om man spiller det ærlig. Men okay, et hyggelig gjensyn, og jeg er glad jeg jukset slik at jeg fikk med meg den ultrasøte avslutningssekvensen.
