Åh nei, en gal morder er løs! Hva skal vi gjøre?
Vi er glade i å feire gamle spill her på Spillhistorie.no, men det var selvsagt ikke slik at alt som kom ut på åtti- og nittitallet var gull. Så hvorfor ikke ta en titt på noen virkelige hundebæsjer? Jeg skal ikke love at dette blir noen fast serie (for min mentale helses skyld), men her er i alle fall en artikkel om et av de dårligste Amiga-spillene noensinne.
Ah, og hvis dette skulle bli en serie; ikke nøl med å tipse om andre drittspill på ulike plattformer. Så får vi se hva som skjer!
Psycho Killer!
For å spille spillet med det «lovende» navnet Psycho Killer må vi over på en Amiga-maskin jeg ikke tror vi har skrevet om på Spillhistorie.no tidligere: CDTV. Dette var en CD-ROM-basert multimedamaskin fra 1991, som i likhet med den ikke helt ulike Philips CD-i floppet på markedet. Verken tiden eller teknologien var helt moden for konseptet, og de fleste store spillutgiverne var skeptiske.
Psycho Killer er et tidlig eksempel på en «interaktiv film». Spillet bruker en kombinasjon av stillbilder og video, og du bruker musen for å velge hvor du skal gå og eventuelt hva på skjermen du vil gjøre noe med. I den enormt langdryge introduksjonssekvensen ser vi ei dame kjøre avsted i bilen sin, bare for å bli stoppet av en mann som tilsynelatende trenger hjelp. Men han er … en gal morder som har rømt fra fengselet! Åh, nei!
Heldigvis for henne klarte hun ikke å parkere på noe fornuftig vis da hun stoppet for å hjelpe, så bilen hennes sperrer veien. Når du kommer kjørende like etterpå må du bråbremse for å unngå å krasje (dette gjøres naturligvis ved at du får opp et bilde av pedalene, og må trykke på bremsepedalen før det går galt). Når du så går ut av bilen for å finne ut hvorfor veien er sperret, hører du et skrik, og ser morderen jage byttet sitt over et jorde. Du finner ut at du skal redde dama, men det tar ikke lang tid før det plutselig er du som er jaget.
Verdens kjedeligste fotoalbum
Å spille Psycho Killer er litt som å klikke seg gjennom et virtuelt fotoalbum med tilfeldige landskapsbilder, akkompagnert av korte situasjonsbeskrivelser fra spillfiguren. Noen ganger treffer du på morderen, og da må du forsvare deg ved å klikke på riktig sted mens han angriper i sakte film – hvis ikke dør du, og må starte på nytt. Noen ganger får du se korte videosekvenser, for eksempel av den gale morderen som snakker med seg selv.
For å få inn litt interaktivitet har Psycho Killer også situasjoner der du får velge hva du vil gjøre, men da leder feil valg til at du dør og må starte på nytt. Spillet har ingen ordentlige gåter, selv om opplæringsdelen gir inntrykk av at man skal få lov til å boltre seg i interaktive miljøer fulle av ting som kan plukkes opp og brukes.
Om du vet hva du gjør, tar spillet kun noen minutter å fullføre, men det blir nok mye prøving og feiling (og starting på nytt) før den tid.
I utgangspunktet er det nesten litt på kanten å kalle Psycho Killer et spill, men uansett hvordan det defineres, er det forferdelig dårlig. Det er hjemmevideokvalitet på filmsekvensene, skuespillet er så latterlig at det knapt kan kalles skuespill, og alt virker så tilfeldig satt sammen at det er umulig å skjønne hva som egentlig skjer. Du snubler deg gjennom tilfeldige hendelser, og så står du plutselig med morderen på ei brygge for den endelige konfrontasjonen. Dama er borte store deler av spillet, men dukker opp igjen i avslutningen – antakeligvis har hun blitt teleportert dit, siden det er langt unna der morderen forlot henne noen minutter i forveien.
Voldelig? Eh…
Jeg fryktet at Psycho Killer kom til å by på overdrevne mengder blod og gørr. Ikke bare vekker navnet assosiasjoner til splatterfilmsjangere, men hvis man ikke har noe fornuftig å komme med hjelper det jo ofte å sjokkere litt. Den frykten var ubegrunnet. Har du sett den gamle Batman-serien fra femtitallet? Volden der er mer overbevisende enn den i Psycho Killer, der kampene mest av alt minner om to tiåringer som lekeslåss i «sakte film», komplett med muntlige lydeffekter.
Og nei, spesialeffekter har man ikke hatt råd til. Så selv sarte sjeler kan trygt spille dette spillet, skjønt hvorfor de ville gjøre noe så dumt vet jeg ikke.
Da Psycho Killer kom ut i 1992 var bare det å se ekte video på en dataskjerm nytt og spennende, og likevel presterte dette spillet å få karakteren 13% i den eneste engelskspråklige anmeldelsen jeg kan finne. I 2020 er dette spillet direkte smertefullt å spille, og det er til og med irriterende å se noen spille gjennom det på YouTube. Jeg anbefaler ikke at du gjør det, men hvis du velger å sjekke denne videoen bør du få med deg den siste kampsekvensen, som starter cirka 7:20 minutter inn i videoen.
Uh, men skru ned lyden hvis du har naboer, hvis ikke får du nok noen veldig rare blikk neste gang dere treffes.
Litt av et klimaks, eller hva? De gadd ikke engang å filme at fyren datt i vannet – kanskje «skuespilleren» ikke kunne svømme.
Fra et teknisk ståsted virker ikke Psycho Killer så galt, med tanke på teknologien det kjørte på og ble laget med. Det hadde sikkert vært mulig å lage noe ganske okay med denne motoren. Men det tullet vi får servert her kan jeg ikke skjønne at noen noensinne tenkte det ville være en god idé å be om penger for (to ganger, faktisk, for året etter kom spillet til PC).
Utvikleren var Delta 4, et lite studio som ga ut en rekke teksteventyrspill på åttitallet, inkludert parodispillene Bored of the Rings og The Boggit. Faktisk skapte de også et offisielt eventyrspill basert på Terry Pratchetts første Discworld-bok, The Colour of Magic, så selve utviklerstudioet var åpenbart ikke så amatørmessige som Psycho Killer får dem til å virke. Derfor er det jo litt trist at dette og det noe mer gjennomførte tegnefilmspillet The Town With No Name var deres siste spill.
Utgiveren var On-Line Entertainment, som holdt det gående i en god del år til, og blant annet slapp titler som The Rocky Interactive Horror Show, Space Bastards og, eh, Cover Girl Strip Poker. Er det dumt av meg å innrømme at jeg har spilt alle sammen?
