Prosjekt: 75 spill fra Data-Tronic (del 1)

Bli med på mitt mest idiotiske prosjekt noensinne – å jobbe meg gjennom Commodore 64-samlingen 75 Spill fra Data-Tronic. Aldri har så mange tvilsomme spill fått så mye spalteplass.

Har du lest den Tommy & Tigern-tegneserien der Tommy bestiller en propell-lue etter å ha samlet sammen kuponger fra ørten pakker med sjoko-bomber? Han ender opp med å vente i ukevis på at pakken skal komme i posten, og når han først får den viser det seg at lua er … vel, ikke akkurat så kul som han hadde forestilt seg.

Sånn var historien med meg og det norske postordrefirmaet Data-Tronics 75 Spill for Commodore 64. Jeg, som den naive barneskoleungen jeg var, ble i fyr og flamme da jeg fant annonsen for spillsamlingen i et av de mange kupongmagasinene vi alle mottok hauger av før netthandel ble en greie. 75 spill! Og så billig! Denne pakken måtte jeg ha!

Å bestille ting på postordre uten kredittkort eller internett er noe jeg absolutt ikke savner. Man sendte avsted en ferdigutfylt kupong, håpet at alt var riktig utfylt, og så begynte ventingen. Det kom selvsagt aldri noen ordrebekreftelse, og det tok evig lang tid. I de første ukene ventet jeg i spenning på posten hver dag, og ble like skuffet gang på gang. Hvor lenge jeg til slutt ventet husker jeg heller ikke, men jeg husker at jeg på ett eller annet tidspunkt ga opp.

En skuffende pakke

Da jeg endelig fikk pakken, var jeg selvsagt helt i hundre igjen, og spenningen var stor da jeg puttet kassetten i kassettspilleren og startet innlastingen av første spill. Det var ikke spesielt gøy, men okay. 74 spill igjen. Neste! Heller ikke spesielt artig. Greit nok, 73 spill igjen å prøve, og kvaliteten må jo komme på et eller annet tidspunkt.

Det gjorde den selvsagt ikke. Det er ikke slik at alle spillene var elendige – jeg fant faktisk noen jeg likte der. Men alt i alt var tilbudet alt for godt til å være sant. Akkurat som propell-lua til Tommy.

I denne artikkelserien tenkte jeg å rett og slett gjenskape opplevelsen. Jeg har funnet en kopi av samlingen på nettet – riktignok på diskett og ikke kassett – og vil starte med det første spillet. Diskett-utgaven har færre spill på norsk enn jeg husker, men jeg har klart å finne norske versjoner av flere spill andre steder. Jeg skal gi hvert spill en fair sjanse, og jeg har som mål å lage video av alle spillene i pakken. Men jeg mistenker at det blir en god del negativitet her – så husk at uansett hvor mye pes jeg måtte gi Data-Tronic i disse artiklene, har jeg fortsatt respekt for deres rolle som en av de tidlige pionerene i Norge.

Right, nok snakk. Over til spillene!

Chess

Pakkens første spill er et sjakkspill, tilsynelatende utviklet av et selskap som heter Alpha Software. Ved første øyekast ser det ganske solid ut. Instruksjonene gir inntrykk av et spill med mange muligheter, og presentasjonen er akkurat hva man kan forvente av et sjakkspill på Commodore 64. Brikkene er store og rimelig detaljerte, og det er ikke noe problem å skjønne hva de skal forestille. Man flytter brikkene ved å skrive hvilken rute man vil flytte fra og hvilken man vil flytte til på tastaturet (f.eks: «H2 H3»), og det fungerer jo egentlig greit. Merkelig nok må man trykke N (for «numbers») for å få se bokstavene og tallene langs brettet, og gjenta dette hver tur.

Spillets mest åpenbare problem er datamaskinens tenketider. Jeg har opplevd at han (det er alltid en «han», er det ikke?) bruker under ett minutt på et trekk, men det er bare unntaksvis. Vanligvis bruker han opp til flere minutter. Hvor godt han egentlig spiller er vondt for meg å si, men jeg holdt på i omtrent en time og opplevde ham som temmelig passiv. Mest av alt virket han interessert i å flytte den samme hesten frem og tilbake. Men han gjorde samtidig ikke noen svære blundere, i alle fall ikke som jeg – med min rimelig begrensede sjakkerfaring – kunne se. Spørsmålet er om det kanskje hadde vært å foretrekke, fremfor den passive og defensive spillingen han holdt på med.

Man kan velge vanskelighetsgrad fra 1 til 99. Jeg prøvde først 1, fordi jeg er elendig i sjakk, og så 50. Jeg merket ikke noen særlig forskjell, annet enn at datamaskinen brukte mer tid.

Uansett hvor godt eller dårlig dette spillet er, så ble jeg sittende en stund med det. Kanskje var det rett og slett det at jeg endelig har fått en sjakkmotstander på mitt nivå, og at jeg fikk føle meg overlegen når datamaskinen tenkte i to minutter for så å gjøre et ventetrekk. Etter én time og ti minutter var imidlertid tålmodigheten min tom. Sjakk er sjakk, og uansett hvor godt dette sjakkspillet faktisk var da det kom på åttitallet, er det jo selvsagt helt forferdelig dårlig i forhold til hva vi har i dag. Jeg har dessuten min mistanke om at dette var langt fra den skarpeste sjakk-kniven i Commodore 64-skuffen.

Jeg merket forresten at jeg savnet pila fra NRKs sjakksendinger. Å forvente et slikt analyseverktøy i et sjakkspill laget i BASIC for Commodore 64 er jo selvsagt ganske urealistisk, men likevel. Det hadde vært moro å se hvor godt jeg egentlig gjorde det.

Jeg lurer også på om noen noensinne har skrevet like mye om dette spillet som jeg nettopp har gjort. Og om noen i det hele tatt har spilt det i mer enn to minutter på denne siden av tusenårsskiftet.

I videoen under – jeg spilte faktisk spillet på nytt for å gjøre det lage videoen – kan du se meg starte spillet, spille noen trekk, og så avslutte det for å ta en titt på programlistingen. Du får kun oppleve den faktiske ventetiden én gang, og for å gjøre det lettere for deg har jeg til og med lagt inn litt heismusikk. Det er den typen service vi yter her på Spillhistorie.no.

Sub Hunter

Nok et Alpha Software-spill. Ikke forvent at jeg skal skrive like mye om Sub Hunter som Chess. Jeg vet jommen ikke hva jeg skal skrive om Sub Hunter. Det er et slags arkadespill der du styrer et Harrier-jetfly (du vet, det klumpete, britiske jetflyet som kan lande og ta av vertikalt). Du må ta av (altså trykke «opp»-knappen) fra et hangarskip, fly over havet og slippe ei bombe slik at den treffer en ubåt som beveger seg under overflaten. Alt går veldig treigt, og det er ganske vrient å bomme. Dette er hele spillet. Jeg hadde tenkt å skrive «moro i to minutter», men det var egentlig ikke moro i noen minutter. Ikke ser det spesielt bra ut, heller, men presentasjonen har en enkel sjarm over seg.

I videoen under spiller jeg ordentlig en gang, før jeg prøver å treffe atom-mina (hvem legger ei atombombe i ei mine – det virker litt for uansvarlig, selv på åttitallet). Det funker først dårlig, så jeg prøver å se om jeg kan krasje i sola. Det kan jeg ikke. Jeg treffer mina på tredje forsøk. Videoen avsluttes med programlistingen.

Dronninger

Dronninger var det første av spillene jeg har funnet en norsk versjon av. Da jeg spilte disse spillene var langt flere av dem på norsk. Skjønt oversettelsen virker som en hastejobb, og Data-Tronic hadde tydeligvis ikke tid til å korrekturlese. Kul logo, da.

Spillet er en variant av den halvkjente nøtten der det er om å gjøre å plassere ut åtte dronninger på et sjakkbrett, uten at noen av dem truer hverandre. I tillegg til å prøve selv, inneholder det muligheten til å la datamaskinen jobbe seg frem til løsningen på egenhånd. Sistnevnte er faktisk ganske artig, som dere kan se av videoen (der maskinen først klarer jobben ganske greit, men får store problemer på forsøk nummer to).

Som en Commodore 64-versjon av en kjent nøtt, er Dronninger et helt kompetent program. Jeg tror ikke mini-meg skjønte særlig mye av det, og alt-for-store-meg har ikke helt tålmodigheten som skal til (pluss at jeg tror jeg allerede har løst denne nøtten i The 7th Guest). Å betegne dette som et spesielt godt spill, er imidlertid å ta litt i. Det er bedre enn Sub Hunter, i alle fall – og dronning-figuren er jo godt tegnet.

Funfact: Nøtten ble opprinnelig designet i 1848 av den tyske sjakkeksperten Max Bezzel.

Men … Queen’s Quarrel?

En interessant ting jeg fant ut da jeg lokaliserte den norske versjonen av Dronninger, var at programmereren var listet opp som Barry L. Ives. Jeg fant også ut at det finnes tre versjoner av dette spillet. Data-Tronic-versjonen, Alpha Software-versjonen og en versjon laget for Compute!s Gazette. Sistnevnte var et populært datablad på åttitallet, som blant annet publiserte store mengder programlistinger. Siden vi ikke leker butikk her på Spillhistorie, betydde dette at jeg måtte undersøke litt mer. Ganske riktig, jeg fant spillet Queen’s Quarrel i Compute!s Gazette nr. 37, som ble gitt ut i juli 1986.

Ooh… en artikkel om «det smarte hjemmet» … nei! Må ikke distraheres fra 75 gode spill!

I dette bladet finner vi ikke bare programlistingen til spillet, men også en artikkel om spillet skrevet av Barry L. Ives. Her skriver han til og med at han ikke anbefaler å starte med en dronning i første søyle, slik jeg gjorde på andre forsøk. Det tar nemlig åtte minutter for datamaskinen å løse den nøtten, mener han. Stemmer godt, det.

Så hva betyr dette? Vel, antakeligvis at Barry Ives skrev originalprogrammet, som ble publisert i bladet Compute!s Gazette, og at Alpha Software rett og slett kopierte programlistingen fra bladet. I tillegg la de til en startskjerm med deres navn på, etterfulgt av instruksjonene (som ikke er i original-listingen). Så har Data-Tronic sannsynligvis oversatt dette til norsk, og byttet ut Alpha Softwares navn med sitt eget.

Dette får meg til å lure. Er Chess og Sub Hunter også laget av noen andre? Det ser jommen slik ut! Chess er tilsynelatende basert på Chess-64, som står med et selskap som heter Keypunch Software som utgiver. Dette amerikanske selskapet var visstnok en av de aller første distributørene av «shareware»-spill. Hvem som faktisk har laget det, vet jeg ikke. Sub Hunter finner jeg to varianter av. En dansk versjon som heter Søslag, publisert i databladet RUN i 1984, samt en engelsk versjon som heter Submarine Hunt. Det finnes en amerikansk utgave av RUN, så antakeligvis stammer originalen derfra.

Oppdatering: Det ser ut som originalen het Sea Harrier, og var å finne i boken Commodore 64 Games Book, utgitt i 1983 av den ikke helt ukjente spill- og bokutgiveren Melbourne House. Forfatterne av boken er Clifford og Mark Ramshaw, så da har nok en av dem laget spillet.

To av de tre spillene jeg har testet ble altså originalt publisert i datablader, mens det tredje ser ut til å være et «shareware»-spill fra USA. Jeg vet jo ikke om originalskaperne har blitt kompensert på noen måte, men det virker lite sannsynlig. Det var litt cowboy-virksomhet på Commodore 64-scenen, og et «public domain»-marked med litt flytende definisjoner av hva som faktisk var «public domain» (om det var programmert i BASIC var det tilsynelatende fritt vilt). Alpha Software ser ut til å være hovedkilden for spillene i samlingen, og basert på det jeg har funnet ut har de spesialisert seg på å skrive inn og/eller modifisere andres kode. Strengt tatt litt småshady, spesielt siden de ikke krediterer originalskaperne. Jeg vet ikke noe om forholdet mellom Data-Tronic og Alpha Software.

Jaja. Jeg må med andre ord forsøke å finne røttene til de ulike spillene jeg tester, slik at originalutviklerne i alle fall kan bli kreditert i denne artikkelserien.

Gled deg til del to, da får vi nemlig klassikere som Space Attack, Diamant Slipp og Dyp Bomber!