Norgesveldet opplever under regjeringstiden til Sveinn I «den fete» stadig fremgang, på tross av kongens mentale problemer.
Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Sveinn I «den fete»
(1116-1146)
Sveinn I var en konsolidator, men han utvidet også riket. Hans ekteskap med en bysantinsk prinsesse hjalp ham å sikre sin posisjon på den internasjonale scene, mens hans administrative ferdigheter skulle bety mye for rikets stabilitet etter hans død.
Familie
Sveinn var gift med søsteren til den bysantinske keiseren, en mektig mann som satt ved makten mesteparten av Sveinns regjeringstid. Kvinnen i Sveinns liv het Sofia, og sammen gikk de fire barn, hvorav en av dem skulle etterfølge ham på tronen. Et merkelig og uforklart faktum er at to av døtrene deres fikk samme navn:
- Karin
- Karin
- Øysteinn
- Åke
Hans styre
De to første årene av Sveinns regjeringstid brukte han til å konsolidere makten og reorganisere riket. Der hans forgjengere i stor grad hadde styrt med grever direkte under seg, oppnevnte Sveinn jarler over disse grevene. Slik fikk han færre vasaller å forholde seg til. Denne reorganiseringen var på sitt største i de tidligere årene av hans styre, men fortsatte hele veien til hans død.
I 1118 startet Sveinn sin første angrepskrig, hvor han sikret riket kontroll over Bornholm fra den hedenske høvdingen av Weligrad, som hadde sin maktbase langs den pommerske kysten. For det meste var denne krigen en lang rekke beleiringer, men det ene slaget som fant sted endte med at Sveinn ble hardt skadet. Etter at kampen var over kunne man se kongen halte rundt på slagmarken, mens han hveste og snakket i tunger mot usynlige fiender. Denne irrasjonelle oppførselen ville han fortsette med fra tid til annen helt til sin død. Moderne historikere spekulerer i at han led av en form for mental lidelse som en følge av skadene på slagmarken, men hans samtidige var overbevist om at han var besatt. Hva enn årsaken var, var de fysiske skadene leget etter et års tid, mens de mentale plagene altså aldri helt forsvant. I 1124 ble kongen skadet igjen, denne gangen i en alvorlig ulykke på slottet. Han mistet den ene hånden i ulykken, men overlevde uten ytterligere komplikasjoner, noe som ikke var et sikkert utfall på den tiden – siden man ikke hadde dagens kunnskap om bakterier og infeksjoner.
Samme år som ulykken erklærte han igjen krig, denne gangen for å få kontroll over jarldømmet Sakakunta i dagens Finland. Med seieren i 1126 var han dermed nesten fullstendig i kontroll av Finland. Dette ga ham såpass mye prestisje at han ikke bare fikk gjennom lover som økte hans kontroll over riket, men også at han i 1130 endelig kunne gjeninnføre loven som ga arverett til eldste sønn av kongen til hele riket, og ikke en fordeling mellom alle sønner som tidligere. Samme år lot han seg også krone til konge av Danmark. Norgesveldet kontrollerte nå nesten hele Skandinavia, og det neste året erklærte Sveinn krig på de to gjenværende småkongedømmene i Sverige, slik at han fikk kontroll på ytterligere to provinser der.
I 1134 døde kongen nesten av lungebetennelse, og han ble ikke frisk igjen før det var gått nesten et helt år. Så fort han ble frisk, ledet han en ny krig i Finland og sikret tronen enda en provins der. Nå så han ytterligere muligheter for ekspansjon i Russland, der landet kjent som Gardariket var midt i en borgerkrig. Gardarike var et hedensk rike som fulgte den såkalte reformerte slaviske religion. Sveinn erklærte hellig krig og krevde jarldømmet Pskov, og deretter sendte han bud på sin svoger i det Østromerske riket. Sammen gikk de til krig på de russiske steppene, romerne fra sør og Norgesveldet fra nord.
Samtidig erklærte paven det andre korstog for å opprette kongedømmet Jerusalem i Levanten. Det første korstoget var en katastrofe, men det andre korstog ble faktisk en suksess og sikret kristendommen kontroll over Levanten. Kongedommet ble overgitt til ridderordenen kjent som Johanitterordenen i 1141, og i noen tiår regjerte dette prestestyrte riket en del av Midtøsten, før den islamske overmakten igjen ble for stor og riket ble gjenabsorbert.
I 1142 var endelig krigen mot Gardariket vunnet, og Sveinn vendte igjen oppmerksomheten mot hjemlige trakter. Han angrep de sørgelige restene av Sverige og erobret Gotland. Men nå hadde flere av vasallene hans fått nok av krig, og gjorde opprør. Kongen møtte opprørerne på slagmarken, og i løpet av kampens hete ble han og livgarden hans omringet og slaktet til siste mann. Det var tid for den sørgelige regjeringstiden til Øysteinn I.
Ettermæle
Sveinn I er kjent for ettertiden som en solid konge som til stor fordel for hans etterkommere omorganiserte riket. Hans til tider merkelige oppførsel får moderne historikere til å mistenke at han var psykisk syk, problemer som hans sønn og etterfølger virker å ha arvet. Det han fikk til for riket taler imidertid for seg selv, og han er sett på som en god konge.