Er dette tidenes mest kjente spillmelodi?

Du har kanskje ikke hørt om Commodore 64-spillet Lazy Jones, men du har nesten helt sikkert hørt musikken.

Lazy Jones er et interessant lite Commodore 64-spill, av den typen som bare kunne blitt laget på åttitallet. Du spiller en lat fyr ved navn Jones, som jobber som vaktmester på et hotell. Men i stedet for å gjøre noe fornuftig, vil du heller bare spille spill. Dermed må du snike deg inn i hotellets mange rom, og spille femten forskjellige minispill inspirert av andre, mer kjente, spillkonsepter. Minispillene er veldig enkle greier, men også ganske varierte. Vi får blant annet teste kloner av Space Invaders, Frogger, Snake, H.E.R.O., Breakout og Chuckie Egg.

Jones stikker også innom baren for å score en gratis drink eller femti, og inn på bøttekottet for å, vel, jeg vet ikke hva han gjør der. Men det går i alle fall raskt.

Dynamisk musikk

Mannen bak Lazy Jones er David Whittaker. Han både programmerte, lagde grafikken og musikken til spillet selv. Musikken er interessant, ettersom den representerer et av de tidligste eksemplene på et dynamisk lydspor som endres avhengig av hva som skjer på skjermen. Spillet har 21 forskjellige låter, som generelt bruker samme tempo og lyder, og hvert minispill har sin egen, superkorte låt. Musikken spiller kontinuerlig i bakgrunnen, og spillet hopper dynamisk og rimelig sømløst mellom låtene.

Musikken bruker kun to av Commodore 64s tre lydkanaler. Den tredje er dedikert til lydeffektene.

• Les også: Slik fungerer gammeldags grafikk og musikk

Lazy Jones ble en rimelig stor suksess da det kom ut i 1984, og David Whittaker ble etter hvert en av de mest profilerte spillmusikerne på Commodore 64. Men i de neste femten årene levde spillet kun videre som et av mange rimelig gode, men ikke direkte kjente, spillene fra åttitallet. Mange husket musikken, men det var gjerne låter fra spillmusikere som Rob Hubbard og Martin Galway som (velfortjent) stjal rampelyset når folk diskuterte Commodore 64-musikk.

Men da nyttårsrakettene smalt for siste gang i forrige årtusen, hadde alt forandret seg. Plutselig var hadde David Whittakers Lazy Jones-musikk gått fra å være en nostalgisk greie for gamle Commodore 64-fans til å bli allemannseie.

Nå passer det kanskje å sjekke om du kjenner den aktuelle låten igjen – her har du et kort utdrag med video fra spillet. La videoen gå en liten stund, så er sjansene store for at du etter hvert nikker gjenkjennende. Spesielt om du liker amerikansk idrett.

Det som hadde skjedd var at tyske Zombie Nation hadde samplet hele den superkorte låten som spilte under minispillet Star Dust, og brukt den som fundament for sin låt Kernkraft 400. Dette gjorde de i utgangspunktet uten Whittakers viten eller tillatelse, men han fikk senere betalt for deres bruk av låten (situasjonen minner sånn sett litt om stjerneprodusenten Timbalands tyveri av en Commodore 64-låt).

Kernkraft 400 slo virkelig an. På en litt annerledes måte enn en kanskje skulle tro.

I dag er nemlig Kernkraft 400 en låt som spilles regelmessig på idrettsarrangementer verden rundt. Den brukes spesielt i amerikansk fotball, basketball og hockey, men også i vanlig fotball. Noen lag, slik som Seattle Mariners og det walisiske fotballaget, har gjort krav på den i større grad enn andre. Men den spilles overalt, og kom til og med tilbake til spillmediet som en av låtene i NHL 12.

På et eller annet vis, ble altså David Whittakers musikk for Lazy Jones det som ofte refereres til som «den beste stadionlåten noensinne». Hvor populær er den egentlig? Vel, ta en titt på denne videoen:

Du får ikke en stadion full av amerikanske sportssupportere til å gaule Super Mario-musikken, for å si det slik.

Her er den offisielle videoen til Kernkraft 400. Rare greier:

Vi avslutter med en lengre gameplay-video fra Lazy Jones, der jeg er nokså sikker på at jeg er innom alle minispillene. Som du hører, har også Whittaker lånt litt underveis – blant annet fra en stor farsott fra året før spillet kom ut (mer åttitalls blir det ikke):

PS: Vi tilgir deg om du ikke orker å se hele!