Inntrykk: Polaris Sector

I dag lanseres romstrategispillet Polaris Sector, og det viser seg å være et svært solid og vanedannende spill.

Den russiske indie-utvikleren Vladimir Ufnarovsky hadde neppe noen anelse om hva slags år 2016 kom til å bli for romstrategispill da han opprinnelig startet utviklingen av Polaris Sector. Om han hadde visst at spillet hans ville bli nødt til å konkurrere med et nytt Master of Orion-spill, en oppfølger til den moderne klassikeren Endless Space og en storsatsning fra storstrategi-kongene i Paradox, kan det godt tenkes han hadde valgt å lage noe helt annet. Eller kanskje ikke; romstrategispill er kanskje mer enn noen andre sjangere en type spill som utvikles av folk med genuin kjærlighet til sjangeren, og ønske om å sette sitt eget preg på den.

Det syntes jeg Ufnarovsky har klart. Polaris Sector blir sannsynligvis ikke årets beste romstrategispill, med tanke på hvor sterke konkurrentene ser ut. Men det er et solid stykke arbeid fra ende til annen, og det har gitt meg mye god underholdning i den siste uken. Jeg vet at det er fristende å bare vente på Stellaris og Endless Space 2, eller se om Master of Orion utvikler seg i riktig retning i «early access»-perioden, men jeg vil ikke anbefale at du overser Polaris Sector.

Følger tradisjonene

Konseptet i Polaris Sector er langt fra nytt. Du starter med én planet, et koloniskip og kanskje et speiderskip. Universet rundt deg er fullt av planeter som kan koloniseres – hvilke avhenger av rasen din, og hva slags teknologier du har til rådighet – men også andre riker som ønsker å gjøre dem til sine egne. Målet er å bygge opp et mektig imperium i verdensrommet, og bli den dominante makten enten økonimisk, militært eller vitenskapelig.

Som i andre spill i denne sjangeren er Polaris Sector bygd på fire ord som starter på U. Det første er «utforsk» – du starter med innsikt om hvor de forskjellige stjernene i galaksen er, men vet ingenting om hva som befinner seg rundt dem. Derfor må du sende ut romskip for å skaffe informasjon om hva som befinner seg der. Men skipene dine kan ikke reise for langt hjemmefra, for de er avhengige av drivstoff.

Utforskingen må med andre ord akkompagneres av den andre U-en, nemlig «utvid». Når du finner gode planeter kan du sende kolonister dit, for å spre din innflytelse i verdensrommet. Spillet har en håndfull ressurser som du trenger for å bygge ting, og disse er tilgjengelig i ulike mengder på ulike planeter. I tillegg er enkelte planeter bedre egnet til jordbruk, industri eller forskning enn andre. Men planeter har altså også en strategisk funksjon, ettersom de utvider grensene dine og gir deg nye steder å fylle drivstofftankene.

Den neste U-en står for «utvinn», og det er nettopp det du gjør på planetene dine. Ved å bygge ulike typer fasiliteter der, kan du utvinne ressursene og få planetene til å vokse. Mat og mineraler er globale ressurser; en gruve på én planet kan gi deg mineralene du trenger for å bygge romskip på en annen. Og gårder på en tredje sørger for at folkene som jobber i gruven på den første eller fabrikken på den andre ikke dør av sult. I Polaris Sector er spesialisering nøkkelordet; ulike typer fasiliteter vanskeliggjør konstruksjonen av andre typer fasiliteter på samme planet – å gjøre «litt av alt» på en planet gjør den vanligvis veldig ineffektiv. Selv om det kan være nødvendig av og til.

Den siste U-en er «utrydd». Du er som nevnt ikke alene i rommet, og selv om du ønsker en fredelig sameksistens med naboene dine er sjansene store for at du havner i konflikt på et eller annet tidspunkt. Dette er nok den av U-ene som har fått mest fokus fra utviklerens side, ettersom Polaris Sector – på tross av relativt rike diplomatiske muligheter – er giret mot krigføring. Og i dette spillet begynner krigen på tegnebrettet, ettersom romskipene i armadaene dine må designes fra bunnen av, ved hjelp av de komponentene du har forsket frem. Armadaene dine kan du også styre selv, i taktiske kampsekvenser.

Sanntid med pause

I motsetning til mange av spillene i sjangeren, foregår Polaris Sector i sanntid. Tiden flyr faktisk voldsomt raskt – noe så enkelt som et speiderskip tar flere år å konstruere i starten, og når du titter på teknologiene du kan forske på, ser du at mange krever et firesifret antall år før du får kloa i dem. Men selv om spillet foregår i sanntid, kan du når som helst sette det på pause for å gi detaljerte ordre uten å frykte at klokka skal løpe fra deg, og det er også en automatisk pausefunksjon med massevis av innstillinger, slik at du sikrer at tiden stopper hver gang det skjer noe du må ta stilling til.

Utover det, følger Polaris Sector, er ikke dette et spill som forsøker ikke å oppfinne hjulet på nytt. Polaris Sector har de samme elementene som de fleste andre spill i sjangeren, og da jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen slo det meg at det egentlig er et litt vrient spill å skryte av. Det har ikke noe jeg kan gripe tak i, som jeg kan si at er skikkelig kult eller unikt. Men det føles samtidig ikke kjedelig eller generisk når man spiller det. I stedet for å gjøre store ting helt annerledes, gjør det de små tingene på sin egen friske måte.

Området hvor spillet likevel skiller seg mest fra de resten av sjangeren er forskningssystemet. Her har du ikke noe teknologitre, men velger i stedet om du vil fokusere på teoretisk vitenskap eller anvendt vitenskap, samt i hvor stor grad du vil fokusere på de ulike teoretiske vitenskapsgrenene (matematikk, fysikk, og så videre). Anvendt vitenskap er de håndfaste teknologiene som gir deg spesifikke fordeler og nye leketøy, mens teoretisk vitenskap ligger til bunn og er det som gir deg tilgang på nye teknologiske områder å forske på.

Det er ikke noe «teknologitre» i Polaris Sector, i stedet styrer du hvor forskningsmidlene dine skal investeres, og så skjer ting nærmest av seg selv. Om du ser en teknologi du har veldig lyst på, kan du likevel prioritere den fremfor alt annet. Systemet er interessant og for så vidt langt mer realistisk enn de vante teknologitrærne, men det har den ulempen at det er vanskeligere å sette seg inn i, og krever en del erfaring for å brukes effektivt. Spillet har godt over 200 teknologier, og de fleste av dem er faktisk usynlige i starten.

En majoritet av disse teknologiene gir deg nye komponenter som du kan bruke til å designe dine egne romskip. Her får du svært rike muligheter. Ikke bare er det tre separate våpenkategorier (missiler, strålevåpen og plasma-projektiler), men du kan også lage hangarskip og skip med ulike typer støttefunksjoner. Apropos hangarskip; jagerne må du også designe selv. Alt dette tillater deg å lage varierte flåter der ulike romskip får unike roller avhengig av hvordan du har designet dem.

Design dine egne romskip

Selve designsystemet er et annet område der Polaris Sector går egne veier. Alle skipene har begrenset plass, og de har også en form som gjør at det ikke bare er å ploppe ned det antallet ulike komponenter du ønsker. I stedet minner prosessen litt om det man gjerne kaller «inventory Tetris» i rollespill, der du desperat prøver å maksimere utnyttelsen av plassen for å gjøre de ulike skipene best mulig. Noen komponenter er mer komprimerte enn andre, men kan til gjengjeld kreve mer energi for å fungere. Andre – slik som våpen og motorer, kan kun fungere om de plasseres på spesifikke steder. De fleste romskipene har flere etasjer som du kan bygge i, uten at det nødvendigvis gjør jobben enklere.

Jeg liker hvordan dette systemet fungerer. Det byr på interessante utfordringer, og man føler en genuin stolthet når man etter å ha stanget hodet i veggen en stund plutselig finner en konfigurasjon som gjør det mulig å sette inn den siste strømgeneratoren du trenger for at våpnene skal fungere, eller en drivstofftank som gjør at romskipet du designer har rekkevidden det trenger for å reise mellom to stjerner i riket ditt som er spesielt langt fra hverandre. Å designe kunne egne romskip er ikke så veldig interessant i seg selv, slik mange romstrategispill later til å tro, men i Polaris Sector fungerer det godt fordi selve prosessen er utfordrende, samtidig som du får svært rike muligheter til å skreddersy skipene.

Kampsekvensene foregår også i sanntid, og her styrer du romskipene dine på et todimensjonalt plan, som om de var enheter i et typisk sanntidsstrategispill. I disse sekvensene kommer de spesialdesignede romskipene dine til sin rett, og du kan gi hvert skip individuelle ordre som utnytter seg maksimalt av egenskapene deres. Siden kun våpen plassert på den øverste av potensielt mange etasjer et skip består av kan skyte i 360 grader, må du også tenke på posisjonering. Romskipene blir altså litt som gamle seilskuter, og en plasmakanon på babord side kan ikke angripe noe som befinner seg på styrbord side.

Møljekamp

Alt dette resulterer i et kampsystem som er veldig interessant, men som også er litt vrient å holde styr på. Romskipene dine ser veldig like ut, så har du mange i flåten din er det vanskelig å kjapt se hva som er hva slik at du faktisk kan få utnyttet deg av egenskapene deres. I tillegg blir det lett rot, spesielt om du for eksempel ønsker å endre posisjon slik at skipene som er i front (og som har fått bank av fienden) kan erstattes med friske skip fra de bakre rekkene. Det blir lett en god, gammeldags mølje, så detaljstyringen blir ikke så lett i praksis. Spesielt ikke når du er angriper, og dermed lider under at du ikke får lov til å forhåndsplassere skipene dine i fornuftige grupper.

Du kan få spillet til å automatisk utføre kampsekvensene, men dette resulterer ofte i unødvendig store tap selv om du egentlig er totalt overlegen. Jeg skulle ønske det automatiske taktikksystemet for eksempel valgte å holde tilbake skadde skip, i stedet for å sende dem rett i fiendens klør slik det virker som det gjør nå.

Men det er ikke sånn at kampene er dårlige, og når skipene blir større og du kan ha færre store skip i stedet for enorme armadaer av små skip, blir det også lettere å holde styr på dem. I tillegg kan du, som ellers i spillet, når som helst sette spillet på pause slik at du får mulighet til å tenke nøye gjennom hva du skal gjøre videre. En annen hjelpsom funksjon er at du kan gruppere skipene (og til og med la enkeltgrupper styre seg selv), noe som gjør det litt mindre rotete. Det blir ikke så veldig mye lettere å for eksempel sørge for at skip angriper med riktig side vendt mot fienden eller skip i fronten kan evakueres, men det lar deg utnytte deg i større grad av de ulike skipenes egenskaper slik at taktikken du så for deg da du designet dem kan gjennomføres i praksis.

Den kunstige intelligensen til motspilleren er også solid, og «han» er blant annet flink til å bruke jagerne sine effektivt. Dette er en god ting, med tanke på at spillet ikke har flerspiller – personlig er jeg ikke så veldig fristet til å spille slike spill på nettet i utgangspunktet, men hvis nettspill er viktig for deg, bør du kanskje se deg om etter noe annet.

Skreddersy spillet etter dine behov

Polaris Sector imponerer også utenfor selve spillmekanismene. Det har utrolig mange innstillingsmuligheter, slik at du kan få grensesnittet og spillfunksjonaliteten til å fungere helt slik du ønsker, og selv om det ikke har så veldig mange ulike typer galakser å velge mellom, er innstillingsmulighetene også her ganske store. Du kan spille med alt fra 90 til 900 stjerner (hver med potensielt flere planeter rundt seg), velge hvor «tredimensjonal» galaksen skal være, og hvor mange ruter det skal være mellom stjernene. Du kan velge mellom ni spillbare raser, og kan i tillegg skreddersy egenskapene deres. Ah, og spillet har god støtte for modifikasjoner.

Presentasjonen er også god. De animerte raseportrettene holder ikke akkurat Civilization-standard, men ellers ser spillet veldig rent og pent ut, med mange forseggjorte, visuelle detaljer. Musikken er et annet høydepunkt; spillet har heldigvis ikke gått for den svevende, pregløse «new age»-musikken som preger mange spill i sjangeren, og i stedet får vi låter jeg godt kunne lyttet til utenfor spillet også (og, siden musikkfilene funker i XMPlayer, kan jeg gjøre nettopp det). Jeg liker spesielt én av låtene, som har et lite snev av tittelmelodien fra Carl Sagans Cosmos i seg selv om den er langt mer lettbeint.

Konklusjon

Jo mer jeg spilte Polaris Sector, jo mer likte jeg det. Spillet gjør ikke spesielt mye nytt, men det er til gjengjeld et svært solid spill med mange finurlige og friske løsninger på ting. Jeg syntes mange romstrategispill kan bli litt kjedelige og formelpregede, men slik opplever jeg ikke Polaris Sector. Det har litt mer sjel. Her er det ikke snakk om en utvikler som har fulgt en smørbrødliste for å legge inn de tradisjonelle elementene sjangeren består av, men som har tenk nøye gjennom hvert element og funnet en god og ofte litt annerledes måte å gjøre det på.

Spillet er også en vanedannende affære, siden du alltid har flere prosjekter på gang samtidig, og det sjeldent blir mulig å bare lene seg tilbake og la ting styre seg selv – slik som ofte kan skje i slike spill når man ikke lenger har noen steder å utvide. Det hjelper jo at man gjennom ulike teknologier kan få mulighet til å kolonisere nye planettyper, slik at den spennende utvidelsesfasen varer til langt ut i spillet.

Når det er sagt, har jeg nok personlig mer tro på Endless Space 2 og Stellaris, ikke minst fordi jeg personlig er veldig glad i spill som fokuserer mer på de individuelle planetene enn Polaris Sector gjør. I dette spillet kan du med fordel la datamaskinen ta seg av utviklingen av alle unntatt et par-tre planeter i riket ditt – greit når det kan være flere hundre av dem, men litt kjedelig likevel. Spillet føles heller ikke like dynamisk og åpent som herlige Distant Worlds (og som jeg håper Stellaris blir). Det har en «ytre trussel», men denne kommer litt for sent.

Alt i alt er jeg uansett gledelig overrasket over Polaris Sector, og selv om jeg gleder meg stort til de tidligere nevnte spillene, er jeg ikke i tvil om at jeg er glad for å ha fått oppleve dette spillet først. Liker du sjangeren anbefaler jeg absolutt at du tar en titt – Polaris Sector er gøy, og det er tilgjengelig i dag.

Merk: Spillet lanseres i kveld på Steam, og er allerede ute på Slitherines egen nettbutikk (både i boks og via digital nedlasting, men boksversjonen sendes ikke før 4. april). Vi har fått anmelderkopi av spillet fra utgiveren. Bildene i artikkelen har vi tatt selv.