Under keiser Sigurdrr I «den Dristiges» regjeringstid opplever Norgesveldet «Den Store Østlige Strid», den største religionsstriden siden konverteringen av Skandinavia.

Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.

Sigurdrr I «den Dristige»
(1230-1270)

Sigurdrr I «den Dristiges» regjeringstid var en tid preget av religiøs strid. Et korstog og flere lange og blodige religionskriger definerte samtiden hans.

Familie
Sigurdrr var gift hele tre ganger. Hans første kone, dronning Onna av Frisia, døde i sotteseng etter et pars års ekteskap. Ingen barn kom ut av dette ekteskapet. Sigurdrr giftet seg deretter med sin avdøde kones yngre søster, den nye frisiske dronningen, Bava. Sammen fikk de flere barn, hvorav en skulle etterfølge ham på tronen. Ekteskapet ble langt, men ikke uten problemer. Keiseren nektet nemlig flere ganger å hjelpe sin kones kongedømme i kriger mot det svært mektige Hellige Tysk-Romerske riket. Da dronningen til slutt døde av alderdom, giftet den aldrende Sigurdrr seg med den unge prinsesse Ermenisnda av det Østromerske riket. Sammen fikk de flere barn.

Sigurdrrs barn var som følger:

• Klas
• Karl
• Sigrid
• Elin
• Asa
• Nils
• Dag
• Sverker
• Kol

Hans styre
Det første året av Sigurdrrs regjeringstid var preget av den hellige krigen han hadde arvet fra broren sin. Rett før krigens avslutning, til fordel for keiserriket, arvet keiseren en provins i det greske Achaia fra sin avdøde søster Asa. Provinsen var nå i teorien en del av Skandinavia, men på grunn av avstanden hørte det likevel i praksis til det Østromerske riket.

Kort tid etter avslutningen av den hellige krigen for Livonia gikk keiserriket til krig igjen, denne gangen for å skaffe seg kontroll over jarldømmet Polotsk i Russland. På den andre siden av steppene ankom på denne tiden Den Gyldne Horde, et mongolsk rike som snart kom i krig med det Østromerske riket for kontrollen over denne delen av verden. De neste tiårene skulle kontrollen over steppene gjentatte ganger skifte eier mellom de to rikene – låst som de var i en dødelig kamp som også handlet om kontrollen over Midtøsten. Om Østroma ble for svekket, ville veien ned dit være åpen for mongolene. I nord ble krigen for Polotsk raskt vunnet, og Sigurdrr – som luktet blod – erklærte enda en hellig krig på det slavisk-troende kongedømmet Rus for kontrollen over jarldømmet Novgorod.

Mens denne krigen herjet, opplevde riket to opprør. Først i de nyvunne områdene i øst, hvor de slavisk-troende ikke godtok de nye kristne herskerne, og så i vest i England. Der hadde jarlen av Hwicce blitt svært mektig, og han konspirerte for å avsette keiseren. Et forsøk på å fengsle jarlen mislyktes, og snart var England i flammer. For å gjøre ting verre gikk krigen i øst særdeles dårlig. Sigurdrrs hær ble slaktet på slagmarken, og dette var en hær som bestod av hans egen hird – kremen av rikets forsvarsevne. Keiseren og hæren flyktet mot kysten, og snart måtte han signere en ydmykende fredsavtale med kongen av Rus.

En ulykke kommer sjelden alene. Enkelte vasaller av keiseren luktet nå blod, og krevde uavhengighet. Keiseren avslo kravet, og snart var halve riket i opprør. Samtidig erklærte ypperstepresten av de slaviske hellige en hellig krig av korstogsdimensjoner, og krevde avståelsen av hele den skandinaviske østkysten fra Prøyssen og oppover. Nær totalt nederlag på alle fronter, klarte keiseren å omgruppere seg og sendte alt han hadde mot en fiende av gangen. Først ut var de engelske opprørerne. Han brukte også store deler av sitt store skattkammer til å hyre en stor hær av leiesoldater og sendte dem mot opprørerne på fastlandet, som hadde samlet seg i Skåne. Det tysk-romerske keiserriket og den tyske ridderordenen tilbød seg å hjelpe keiseren mot hedningene i øst, og snart stormet tyske riddere over øst-grensen. Da kongen av Russland samtidig fulgte ypperstepresten i å erklære krig, og krevde kontroll over landområdene i Prøyssen, møtte han stor motstand.

På dette tidspunktet så endelig ting lysere ut for Sigurdrr. I 1240 måtte ypperstepresten og hans følgere gi opp og søke fred, og året etter ble jarlen av Hwicce også tvunget til å overgi seg. Få måneder etter var de andre opprørerne også slått, og i 1244 ga endelig kongen av Russland også opp. Sigurdrr, som nå igjen hadde bygget opp hærstyrkene sine, erklærte krig på de opprørerne i Cornwall, som så langt hadde tilhørt den franske kronen. De franske opprørerne viste seg å være gode krigere, og det tok hele fire år før de ble slått.

Som en følge av innbyrdes krigføring, hadde den walisiske tronen vært uten konge i noen år, men i 1249 marsjerte Sigurdrr inn og kronet seg selv til walisk konge. Slik sikret han kontrollen over de vestlige delene av de britiske øyer, utenom Irland. Året etter prøvde keiseren igjen å erobre jarldømmet Novgorod, noe som førte til at den slaviske ypperstepresten erklærte hellig krig og krevde overgivelsen av kongedømmet Litauen. Få måneder senere kalte paven selv alle hellige krigere til å erobre kongeriket Polen i et stort, nytt korstog.

I håp om å få hjelp med de slaviske hordene, erklærte Sigurdrr sin intensjon om å bidra til korstoget, og seilte med en stor hær fra hovedstaden Bergen til de polske strendene. Hans andre hærer sørget i mellomtiden for å slå de slaviske hærstyrkene sønder og sammen lenger øst, og Novgorod var snart en del av Norgesveldet. Med hele kristenheten kommende mot seg, innrømmet den slaviske ypperstepresten nederlaget og søkte fred. I 1257 var korstoget også vunnet, og ridderordenen Santiago ble overgitt kontrollen over kongedømmet Polen. To korstogsriket var nå ledet av ridderordener – kongedømmet Jerusalem av Tempelridderne, og kongedømmet Polen av ridderordenen Santiago. Den katolske kirkes prestisje var skyhøy.

Tilbake på de britiske øyer prøvde en skotsk adelsmann ved navn Neil å ta den walisiske tronen med makt, men ble i løpet av et år knust og tvunget til å bøye kne for keiseren. Keiseren erklærte deretter at hele den britiske øygruppen rettmessig tilhørte den skandinaviske tronen og erklærte krig mot kongeriket Irland for å få kontroll over provinsen Middlesex. På denne tiden kom et sendebud fra det østromerske riket og ba om hjelp mot mongolene, som romerne var i krig mot for å gjenvinne kontroll over de tapte provinsene på de russiske steppene. Keiseren erklærte at han ville sende hjelp, men sendte ingen egen hær sør-østover, siden han mente at østromerne ville klare seg på egenhånd og at krigen foregikk for langt unna til at han kunne gjøre noen særlig forskjell. Østromerne hadde allerede omtrent dobbelt så store styrker som motstanderne. Støtten var derfor i hovedsak av nominell art. Det skulle vise seg at dette var en feilvurdering, mongolene knuste snart de romerske hærstyrkene med tre store hærer og desimerte halvparten av de romerske reservene i løpet av kort tid. Krigen skulle ende noen år senere med at det Østromerske riket måtte overgi en stor sum i beskyttelsespenger.

Hjemme i nord erklærte keiseren hellig krig for jarldømmet Courland i Baltikum, mens han samtidig kjempet mot irene i vest. Krigen i øst skulle ende først fire år senere, seieren utsatt en stund på grunn av to store opprør i de østlige landområdene til keiserriket. Så snart krigen i øst var over, gikk det russiske riket inn i en borgerkrig, og keiseren tok muligheten til å skaffe seg kontroll over provinsen Onega fra rebellene. Nå var alle krigene over, men keiseren hvilte ikke på laurbærene. Jarlen av Hwicce og Kent var altfor mektig for hans smak, og han prøvde å frata jarlen noe av landområdene denne kontrollerte. Dette førte til at jarlen gjorde opprør, men keiserens styrker vant raskt krigen.

I en listig manøver ga keiseren provinsen han tok fra jarlen til en tronpredent til den irske tronen, og lovte å skaffe denne tronpredenten kongedømmet han drømte om, hvis han bare lovte å sverge troskap til det skandinaviske imperiet om han fikk kongedømmet. Dermed var den irsk-skandinaviske krigen i gang. Denne krigen ville ikke se sitt endelige utfall i løpet av keiser Sigurdrrs regjeningstid, da den nå aldrende keiseren i midten av krigen falt inn i koma og aldri våknet opp igjen. I 1270 døde Sigurdrr I «den Dristige» i sengen sin, og hans sønn Klas II «den Rettferdige» var nå keiser av Norgesveldet.

Ettermæle
Senere historikere har gitt Sigurdrr I «den Dristiges» regjeringstid tilnavnet «Den Store Østlige Strid», siden hans tid ved makten så den største religionsstriden i Østen siden konverteringen av Skandinavia, og starten på en lang tid med hellige kriger i området. Korstog og store hellige kriger drepte tusener, for ikke å snakke om alle de mindre hellige krigene som ble kjempet. Samtidig betød ankomsten av mongolene i Den Gyldne Horde at steppene i det sør-østlige Europa ble kamparena for den store styrkeprøven mellom den mektigste staten i det katolske Europa; det Østromerske riket, og den nye stormakten Den Gyldne Horde.