Tjen deg søkkrik på å tømme Mars for ressurser i dette flotte økonomiske strategispillet.
Offworld Trading Company er det nyeste spillet fra Soren Johnson, hoveddesigneren bak en av spillhistoriens største klassikere – Sid Meier’s Civilization IV. Dette i seg selv sendte spillet høyt opp på min liste over Ting Å Følge Med På(™), men konseptet er i seg selv spennende: Et økonomisk strategispill som handler om en tenkt kolonisering av planeten Mars, der det ikke er vitenskap men kapitalisme som står i sentrum.
Du leder Mars-divisjonen til et av en håndfull internasjonale storselskaper, som har fått lov til å delta i kappløpet for å strippe Mars for alle de verdifulle ressursene på planeten. Poenget i hver runde, er tjene enorme pengesummer på utvinning og foredling av råmaterialer, for så å kjøpe ut alle motstanderne dine. Spillet har ikke kamp eller direkte kontroll over enheter, men du kan bruke skitne triks for å sabotere for motspillerne.
Enkel kolonibygging
Offworld Trading Company ser litt ut som en futuristisk versjon av spill som SimCity eller The Settlers, men det viser seg raskt at det fungerer helt annerledes. På mange måter er det mye mer som et typisk, europeisk brettspill (ala Settlers of Catan) enn et tradisjonelt, økonomisk strategispill. Her har du svært begrensede byggemuligheter, et enkelt sett med regler og spillrunder som stort sett ikke varer lenger enn en halvtime. I Offworld Trading Company gjør du forholdsvis få store valg, men hvert valg er til gjengjeld svært viktig.
Området som kan koloniseres er delt opp i heksagonale ruter, og når du lander får du og motspillerne dine lov til å legge krav på fire (eller fem, hvis du spiller en spesifikk fraksjon) slike ruter hver. Hver rute kan romme én bygning. Og det er slett ikke alltid like lett å finne ut hva du skal bruke hver byggeplass til.
Dette er fordi mye av spillet handler om å utvinne ressurser fra Mars-overflaten, og de som får kapret de mest verdifulle ressursene i starten, har en stor fordel senere. Det er totalt fem ressurser som kan utvinnes: Jern, karbon, aluminium, silikater og vann. I tillegg er trenger de fleste fraksjonene to andre ressurser, nemlig energi og mat. Og for å faktisk ha nytteverdi, må mange av ressursene foredles. Man bygger tross alt ikke kolonier med jern, men stål.
Med andre ord: Når du starter spillet, har du mulighet til å plassere ut fire eller fem bygninger, og mye mer enn fire eller fem ting som du trenger å bygge. Noen virker i utgangspunktet viktigere enn andre – enkel logikk tilsier at det er viktigere å dekke energi- og matbehovet enn behovet for ressursene du trenger for å lage elektronikk senere i spillet. Men i Offworld Trading Company er det aldri så rett-frem som det, fordi en fraksjon som fokuserer på de enkle tingene kan lett bli frakjørt i det lange løp.
Kjøp og salg
Det som gjør prosessen interessant, er det dynamiske markedet. Har du ikke stålet du trenger for å oppgradere hovedkvarteret ditt (noe som gir deg tilgang på flere byggeplasser) så kan du kjøpe det. Men tro ikke at det blir billig. Prisene beveger seg dynamisk basert på tilbud og etterspørsel, og jo flere som trenger stål, jo dyrere blir det. Men du kan selvsagt også selge stål. Hvis du er den eneste som har satset på stålproduksjon i begynnelsen, kan du tjene gode penger om de andre spillerne velger å fokusere på andre ting. Men stålproduksjonen representerer altså samtidig en tapt mulighet til å gjøre andre ting.
Markedet tillater at du går i tap på ulike ressurser. Du trenger ikke dyrke egen mat for kolonistene dine, eller lage drivstoff til romskipene som flytter varer til og fra hovedkvarteret. Du trenger ikke engang å produsere energi selv. Du trenger bare å ha noe å selge, slik at du kan få penger til å kjøpe det du trenger. Gjeld er faktisk heller ikke så farlig, så du kan ta sjansen på et saftig underskudd i starten. Men så var det jo det at målet er å kjøpe opp motstanderne, da. For å hindre å bli kjøpt opp, må du rett og slett alltid ha et selskap som er verd mer enn motstanderne kan betale. Å gå på tidlige tap for langsiktig vinning kan være en god taktikk – eller det kan sikre at noen kjøper deg opp før du rekker å begynne med selve vinningen.
Hovedkvarteret kan som sagt oppgraderes for å gi deg nye byggeplasser, men kun en begrenset mengde ganger. Dette betyr at selv om ingen andre kaprer de ressursene du ønsker deg i starten, er det begrenset hva du kan satse på. Det er vrient å være helt selvforsynt med alt, og selv om du skulle være det, er det ikke sikkert det er så smart, heller (noen ganger er det lurere å spesialisere seg enn å gjøre litt av alt).
Mange muligheter
I tillegg til bygninger for utvinning og foredling av ressurser, kan du bygge spesialbygninger slik som en oppskytningsrampe for raketter, som gir deg mulighet til å selge varene dine til gruvekolonier i asteroidebeltet, eller et hackerhovedkvarter som lar deg drive prismanipulering. Veldig hendige saker.
Spillet har også en svartebørs som lar deg kjøpe deg ulike fordeler, eller sabotere for motspillerne på ulike måter. Du kan for eksempel leie pirater til å stanse varetransporten, eller slippe EMP-bomber for å midlertidig stanse virksomheten i et begrenset område. Det er til og med mulig å sprenge bygninger i lufta, eller detonere atombomber i gruver for å begrense fremtidig ressursutvinning. Men man kan også beskytte virksomhetene sine, og om noen angriper en beskyttet virksomhet vil de ikke bare feile: Du vil gratis få muligheten til å bruke det samme angrepet som de brukte mot deg.
Regelmessige auksjoner dukker også opp, og der kan høystbydende sikre deg nye byggesteder eller andre fordeler. Hvis du har vært uheldige nok til å se et TV-programmene der en gjeng amerikanske eller engelske duster krangler om å kjøpe innholdet i lagerrom folk ikke har klart å betale leien på, vet du også at auksjoner like ofte handler om å få vinneren til å betale mer enn lurt er for det han eller hun kjøper. Selv om det er en strategi som kan slå spektakulært feil hvis du er for overmodig.
Alt dette resulterer i et spill der hver runde preges av en serie interessante valg (for å nesten sitere strategiguru Sid Meier), og der hver avgjørelse får genuine og merkbare konsekvenser. Alle systemene henger sammen, så man kan raskt ødelegge for seg selv ved å gjøre ting man ikke har tenkt nøye nok gjennom først. Men hovedskjermbildet er lagt opp slik at det alltid viser den informasjonen du trenger, for eksempel hvor mye du produserer av de ulike varene.
Kjappe omganger
Offworld Trading Company er laget for å spilles i rimelig korte omganger. I starten følte jeg spillet var over før det fikk startet, men etter hvert som vanskelighetsgraden økte tok det også lenger tid å overvinne motstanderne. En runde tar vanligvis mellom 15 og 30 minutter, og jeg syntes det fungerer veldig greit. Det gjør at Offworld Trading Company egner seg veldig godt som pausespill eller «andrespill». Jeg har kanskje tenkt å bruke kvelden på å bygge romimperier i Stellaris, men en kjapp runde med Offworld Trading Company først høres ut som en god idé.
Spillet har både «skirmish» og kampanjemodus, og i sistnevnte låser du gradvis opp forbedringer og bonuser etter hvert som du spiller deg gjennom oppdragene. Hva du velger å investere i mellom oppdragene er med på å gjøre hvilke muligheter du får under spillingen – jeg vil ikke akkurat sammenligne det med avanserte kampanjespill som XCOM, men det er litt mer avansert enn i spill der kampanjen kun består av en lineær serie oppdrag.
Datamotstanderne er svært kompetente, og klarer å gi meg en utfordring selv på normal vanskelighetsgrad. Men selv om spillet har gode dataspillere og slett ikke mangler enspillerinnhold, har jeg en følelse av at det egentlig er tenkt som et flerspillerspill. Basert på min egen erfaring, og hvor mye jeg tror jeg kommer til å spille Offworld Trading Company i fremtiden, vil jeg absolutt ikke fraråde noen å kjøpe dette spillet om de kun planlegger å spille alene, men det blir litt ensformig i lengden. Jeg har tapt mot datamotstanderne, men de har aldri direkte overrasket meg.
Før vi konkluderer, må jeg (i god, gammel spillanmeldelse-stil) innom spillets presentasjon, som jeg liker svært godt. Det er kanskje ikke særlig stor variasjon på grafikkfronten, men spillet ser til gjengjeld rent og pent ut, og jeg elsker lyseffektene og hvordan enkelte ting gløder opp skjermbildet. Musikken er også glimrende. Den er komponert av Cristopher Tin, som også komponerte tittelmelodien til Civilization IV (fortsatt den eneste spillmusikken som har vunnet Grammy-pris), men har en helt annerledes stil. Her er det mye piano ispedd klassiske synthesizer-elementer, og det er en nerve i musikken som ofte skaper en følelse av uro i bakgrunnen.
Konklusjon
Offworld Trading Company er et intelligent og vanedannende strategispill med et regelsett som er lett å lære (gjennom gode og overraskende humoristiske øvingsoppdrag), samtidig som det byr på rikelig med muligheter til å komme opp med smarte strategier. De korte rundene gjør at det egner seg godt som et spillmessig mellommåltid, eller noe man kjører i gang når man har en ledig halvtime. Jeg merker samtidig at jeg ikke umiddelbart fristes til å starte på nytt når jeg har fullført en runde – jeg trenger rett og slett litt tid før jeg har lyst til å starte på bar bakke igjen.
Jeg velger å merke denne artikkelen som et førsteinntrykk, siden jeg ikke har benyttet meg av spillets flerspillerfunksjon enda (og ikke er helt sikker på om jeg kommer til å gjøre det, heller). Basert på min egen spilling, har jeg imidlertid ikke noen problemer med å anbefale Offworld Trading Company som et enspillerspill. Det markerer i alle tilfeller en svært god start for Soren Johnsons nye utviklerstudio, Mohawk Games, og jeg gleder meg til å se hva de koker opp i fremtiden.
Flesteparten av bildene i artikkelen er fra Steam-siden, men et par har jeg tatt selv. Spillet selges på Steam, til 270 kroner (202,50 kroner hvis du kjøper det før 16. mai), og lanseres snart på GOG. Her er en trailer: