Inntrykk: Infinifactory

I Infinifactory spiller du en person som opplever det vi alle frykter: Å bli bortført av romvesener. Heldigvis er ikke disse romvesenene interessert i å utføre obskure medisinske eksperimenter eller å ta over kroppene våre. De er rett og slett bare ute etter billig arbeidskraft. Og utrolig nok har de faktisk noen ganske så interessante oppgaver på lur, så det er i grunnen litt rart at de føler de må tvinge folk til å gjøre dette. De kunne egentlig bare ha spurt.

Arbeidsoppgavene dine er i utgangspunktet ganske enkle, men stiger raskt i kompleksitet. Kort sagt går det hele ut på å forvandle ulike komponenter til ferdige produkter, ved å lage automatiserte produksjonskjeder. Du får inn komponentene på den ene siden av kartet, og må bygge samlebånd og ulike typer maskinerier for å sette dem sammen slik de skal være, og frakte dem til den andre siden av kartet der de teleporteres ut. For å sjekke at produksjonskjeden fungerer ordentlig, må maskineriene dine lage og frakte ut ti ferdige produkter før du slipper videre.

Her er et eksempel fra et av de første oppdragene (i praksis et øvingsoppdrag, hvor løsningen vises i klartekst av spillet selv):

I dette oppdraget er målet å koble sammen tre bokser. De er alle identiske, så dette er omtrent så enkelt som det er mulig å få det i Infinifactory. Boksene følger samlebåndet til de kommer til de to grå plattformene, med sveisere ved siden av. Her stopper den første boksen, helt til den blir dyttet videre til neste plattform av den neste. Når de to boksene er rett ved siden av hverandre, i «sveiseområdet» (som merkes av en stråle), sveises de sammen og er fra nå av én blokk, bestående av to bokser. Når den tredje boksen kommer, dyttes blokken enda et hakk videre, og havner på samlebåndet igjen. Da dras den bort fra de grå plattformene og mot målet. Men i prosessen blir også den tredje blokken sveiset på, og dras med. Dermed er «produktet» ferdig.

Som du kanskje også legger merke til er det meste bygd opp av Minecraft-aktige blokker. Dette gjør det enkelt å bygge fabrikksystemene dine, og det betyr at grunnreglene som styrer det hele er forutsigbare og lette å lære.

En stor verktøykasse

I starten får du kun tilgang på plattformer, samlebånd og sveisere. Sistnevnte kan kombinere to eller flere komponenter til en ny komponent, eller et ferdig produkt. Senere får du tilgang på langt mer avanserte ting, og det som virkelig gir deg kreative muligheter er sensorene, som kan kobles sammen med blokke/dyttemekanismer. Disse lar deg sette sammen kompliserte produksjonskjeder med flere ledd, der ulike komponenter bygges separat og til slutt settes sammen i ett, stort produkt – kanskje i flere omganger.

Det sensoren gjør, er i praksis å gi deg muligheten til å «programmere» fabrikken din. Ved hjelp av sensoren kan du for eksempel si at «hvis det er en blokk her, skal blokken som er der flyttes dit». Dette er bare begynnelsen, for Infinifactory er et utrolig fleksibelt spill. Reglene for hvordan ting henger sammen og fungerer er i seg selv veldig enkle, men de er samtidig så åpne at det nærmest bare er fantasien og kreativiteten som setter grenser for hva du kan få til.

Andre leketøy du får tilgang på inkluderer løftere, tellere, laserkanoner, svære driller, og så videre. De introduseres gradvis, og de hjelper deg å skape stadig mer ambisiøse og varierte systemer. Det trengs selvsagt, for jo lenger ut i spillet du kommer, jo mer komplekse er tingene du skal produsere.

Under har du et eksempel på et senere oppdrag, der løsningen involverer bred bruk av spillets tilgjengelige verktøykasse. Hvis du allerede vet at du vil kjøpe Infinifactory, og er livredd for «spoilere», bør du bare skrolle forbi, men hvis du er usikker håper jeg at animasjonen kan hjelpe deg å se hvilke muligheter spillet har. Du vil antakeligvis ha glemt alt du ser her når du faktisk kommer til dette oppdraget selv.

Det som skjer her vil jeg ikke forklare nærmere. Det hadde tatt hele resten av teksten, og dessuten «spoilet» masse som du helst vil oppdage selv.

Stor frihet

Det er den store friheten som gjør Infinifactory til et glimrende hjernetrimspill. Det gir deg konkrete problemer som må løses, men legger svært få føringer på hvordan du skal løse dem. Du får tilgang på en stadig voksende verktøykasse, og så er resten opp til deg. Du må skape løsningen fra bunnen av, og selv om det nok finnes et begrenset antall tilnærmingsområder, kan hvert brett kan ha like mange løsninger som det finnes spillere.

Jeg elsker spill som gir deg frihet til å skape selv, og lite er så tilfredsstillende som å ha brukt lang tid på å pusle sammen et stort og komplisert apparat, og så trykke på «spill»-knappen og se hvordan maskineriet fungerer. Noen ganger må jeg nesten klype meg selv i armen, for å minne meg selv på at dette er noe jeg har skapt. Andre ganger er selvsagt maskineriets opphav ganske åpenbart, og jeg må nærmest holde pusten for å se om opplegget mitt klarer å lage de nødvendige ti produktene før det hele bryter sammen på … vel, dessverre ikke så veldig spektakulært vis.

Men i disse tilfellene har jeg sannsynligvis opparbeidet meg mange ideer om hvordan ting kan gjøres bedre, og mange ganger ender jeg opp med å gjøre oppdrag på nytt bare for å få litt mer effektive og elegante løsninger. Løsninger jeg kan være stolt av, selv om det strengt tatt bare er meg selv som noengang ser dem.

Siden kompleksiteten øker jevnt og trutt, lærer du gradvis nye metoder for å løse de mange situasjonene du havner i. I starten ser du antakeligvis bare et fåtall av de mange mulighetene spillet faktisk har, men gang på gang tvinges du til å tenke nytt, og dermed utvide repertoaret ditt. Ofte kommer nye ideer når du minst venter det, og gjerne uten at du først helt ser hvilket bruksområde de har. Jeg har mange ganger oppdaget nye ting, og tenkt noe slikt som at «det var jo artig at dette er mulig, men jeg får vel neppe bruk for det» – et par oppdrag før teknikken jeg har oppdaget plutselig viser seg høyst nødvendig.

I slike tilfeller føler man seg selvsagt ganske smart, og det er egentlig et gjennomgangstema i Infinifactory. Hvis den versjonen av meg som spilte Infinifactory ved «early access»-lanseringen i vinter hadde sett løsningene jeg lager i dag, ville jeg sannsynligvis vært helt overbevist om at løsningene måtte ha vært laget av noen andre, betydelig mer intelligente personer enn meg. Men det som er så glimrende med Infinifactory er hvordan verktøykassen i hjernen din vokser for hvert oppdrag, og problemer som én dag virker helt uoverkommelige kan virke som barnemat noen dager senere.

Infinifactory er et spill som inspirerer til kreativitet, og presser deg altså til hele tiden å komme opp med nye ideer. Vanskelighetsgraden fungerer stort sett godt, og hvert brett er en utfordrende fryd å løse. Ofte starter du uten å ane hvordan du skal sette sammen det endelige produktet, men klarer samtidig å identifisere deler av løsningen. Da er det ofte bare å begynne fra en kant, som om du arbeider med et puslespill. Så får du gradvis en klarere og klarere idé om hvordan den fullstendige løsningen må bli.

Men det hender selvsagt at denne metodikken leder til at du arbeider deg inn i en blindvei, og må begynne på nytt. Da er du i det minste bedre rustet neste gang. Hver gang du er ferdig med et brett kan du dessuten sammenligne statistikken din med løsningene til andre spillere, og denne kan gi en god indikasjon på om det finnes ting du har «misset» eller ikke. Hvis en løsning føles overdrevet kronglete, er det sannsynligvis det finnes ett eller annet du ikke har skjønt.

Tidlig lansering

Infinifactory ble lansert i «early access» i vinter, og allerede da var det et fullverdig, nærmest komplett spill som jeg ikke hadde problemer med å anbefale. Faktisk ville jeg neppe nølt med å trekke frem en av toppkarakterene om jeg skulle anmeldt den første «early access»-versjonen som et normalt spill på Gamer.no. Nå er imidlertid spillet blitt mye bedre.

For det første er det omtrent dobbelt så stort, rent innholdsmessig, som den første utgaven var. Det har fått en serie «minikampanjer» som til sammen er like store som originalkampanjen. Hver av disse minikampanjene er sentrert rundt en eller annen ny type utfordring, og de fleste av dem introduserer også nye hjelpemidler som du kan bruke. I tillegg er de litt mer historiedrevne enn originalkampanjen var, uten at jeg skal «spoile» noe mer om hva de dreier seg om.

For det andre har vi fått ny funksjonalitet, slik som muligheten til å velge deler av fabrikksystemene våre, og flytte rundt på dem. Før måtte du pent rive ned og bygge opp igjen ting, om du fant ut at de var litt feil plassert. Nå slipper du dette. Det er fortsatt litt kronglete å flytte på ting, men det er betydelig bedre enn det var. Det eneste jeg savner er muligheten til å kopiere og lime, i stedet for å bare flytte.

I tillegg har de mest kreative fått tilgang på et avansert redigeringsverktøy som de kan bruke til å lage nye oppdrag – nå finnes det nesten 600 stykker på Steam Workshop.

Infinifactory er på de fleste måter et betydelig bedre spill enn det var da det først ble sluppet i «early access», men på ett område har det utviklet seg i en retning jeg er litt ambivalent til. En av tingene jeg liker med Infinifactory er at, i motsetning til den glimrende «forgjengeren», SpaceChem, virker det generelt myntet på normale mennesker. SpaceChem ble så vanskelig etter hvert, at jeg ikke skjønner hvordan noen klarte å fullføre det.

Dessverre føler jeg at Infinifactory har fulgt etter. Der den første kampanjen var utfordrende, men slett ikke uoverkommelig, har de påfølgende minikampanjene blitt vanskeligere og vanskeligere. Det er likevel ikke før den siste minikampanjen at spillet viser seg fra sin ondeste side, men når det først gjør det, så blir det rett og slett litt frustrerende. Jeg har kommet SÅ langt, for pokker. Skal virkelig disse siste møkkaoppdragene hindre meg i å fullføre det?

Antakeligvis ikke. Men jeg skal dø en lykkelig mann om jeg aldri trenger å sette sammen en fusjonsreaktor igjen.

Konklusjon

Jeg elsker Infinifactory. Det er et av de smarteste spillene jeg har spilt, og det får meg til å føle meg smart når jeg spiller det. Ikke bare det, men jeg føler meg ofte regelrett stolt av løsningene mine, og de gangene jeg ikke gjør det, inspireres jeg til å prøve på nytt, for å lage noe mer elegant. Den store friheten gjør at løsningene er mine egne, og selv om mange andre utvilsomt har kommet på de samme ideene er gjennomføringen min antakeligvis helt unik.

Dette gjør det også kjempegøy å se andres løsninger på brett jeg har jobbet lenge med. Noen ganger blir jeg nesten overveldet over hva folk får til, og hvor eksotiske løsningene deres virker.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale Infinifactory varmt. Det er et briljant spill, antakeligvis et av årets aller beste. Det virker komplisert og vanskelig, men introduserer problemene sine på en grei måte, og en generelt veldig god vanskelighetskurve gjør at du gradvis blir flinkere og flinkere, helt til du gjør ting som du tidligere ville oppfattet som ren magi. Om du er litt kreativ og liker å bryne deg på mentale utfordringer, er dette et spill du kommer til å elske. Om ikke … vel, kanskje du oppdager en ny side av deg selv med dette spillet.

Infinifactory kan blant annet kjøpes på Steam og GOG.