Inntrykk fra GameOn 2.0 på Teknisk museum

Teknisk museum huser nå verdens største spillutstilling, og vi har vært på besøk.

I helgen dro jeg, Kristian Foshaug og Hans Petter Hoff til Teknisk Museum i Oslo for å få med oss spillutstillingen GameOn 2.0. Dette er en omreisende utstilling som tar for seg spill og spillindustrien fra tidlig på syttitallet til i dag, og den skilter blant annet med over 100 spill som kan testes. På Teknisk museum vil den være frem til 29. januar neste år.

Det begynner på begynnelsen

Det første som møter deg når du kommer inn i utstillingen, er en original Pong-maskin fra tidlig på syttitallet. Den er dessverre ikke skrudd på, men rett ved siden av får du teste spillet ved hjelp av det originale kontrollsystemet og en projektor som viser moroa på veggen. Såfremt du har noen å spille mot, bør du bruke sjansen til å teste dette – ja, Pong er et temmelig enkelt spill, og du vet allerede hvordan det funker. Men de analoge kontrollene – hver spiller får en knott ikke helt ulik en klassisk volumkontroll som de styrer platen sin med – gjør opplevelsen til en helt annen enn den du finner i emulerte versjoner eller nyutgaver på konsoll og PC. Kontrollene er overraskende følsomme, så spillet er ikke så enkelt som du tror.

Hvis du fortsetter rett frem etter Pong (hvilket jeg tror er meningen), kommer du forbi noen klassiske arkademaskiner fra sytti- og åttitallet, inkludert et veldig stilig Asteroids-aktig spill med vektorskjerm. Her får du også en utstilling med to varianter av Ataris første arkadespill, Computer Space, samt en skriverterminal som i sin tid var koblet opp mot en stormaskin og kan ha blitt brukt til å spille spill som Colossal Cave Adventure. Det er trist at ikke Computer Space er spillbart, i en eller annen form, siden det tross alt er et av de mest historisk viktige spillene i utstillingen.

At man ikke kan bruke printerterminalen for å spille Colossal Cave Adventure eller Star Trek er mer forståelig – selv om det hadde vært temmelig rått om utstillingen hadde hatt noe slikt.

• Les også: En liten innføring i teksteventyrspill

Etterpå følger et par arkadespill alle bør kjenne godt: Space Invaders og Asteroids. Space Invaders-maskinen er av gammel type med sort/hvitt-skjerm – men det legger du ikke merke til med mindre du ser nøye. Skjermen er nemlig dekket av en tynn, gjennomsiktig plastfilm som fargelegger ulike områder i ulike farger. Asteroids-maskinen bør du også stoppe opp ved. Takket være vektorskjermen får grafikken en herlig glød, og kulene lyser opp som om de skulle vært kraftige led-lys. Effekten er utrolig imponerende, og kan ikke gjenskapes på normale skjermer i dag. Så dette er kanskje den eneste sjansen du får til å teste Asteroids slik det faktisk skal være.

Personlig syntes jeg Asteroids er et av de aller kuleste spillene fra arkadeindustriens tidlige gullalder. Mange av klassikerne har i mine øyne falmet kraftig (Space Invaders inkludert – beklager, Taito), men Asteroids er fortsatt knallgøy. Så ta deg god tid.

Det siste du kommer over i denne delen av utstillingen er to vaskeekte flipperspillmaskiner. Igjen, noe alle må prøve – det er heldigvis fortsatt mulig å finne flipperspill «ute i det fri», men for min egen del var vel dette første gangen jeg testet et ordentlig, fysisk flipperspill siden en eller annen gang på nittitallet. Men selv om flipperspillene er kule, og eksempler på en heftig kombinasjon av spilldesign og ingeniørkunst, vil du nok også oppdage hvor irriterende de kan være. Når ballen velger å falle ned i en av rennene og gli ned i sluket, er det fint lite du kan gjøre med det. Slikt får man strykkarakter for i moderne spilldesign. Heldigvis er alle spillene gratis, så det er bare å fortsette å spille.

Den neste delen av utstillingen er preget av montere med ulike klassiske plattformer – alt fra Famicom til Commodore 64 og Amiga, der du også kan spille spill på disse (originale Mario Bros. på Famicom, Andrew Braybrook-klassikeren Uridium på Commodore 64 og DMA Designs flotte hjernetrimmer Lemmings på Amiga, og så videre). Denne delen av utstillingen likte jeg godt – men kanskje ikke like godt som Hans Petter, som grodde fast i Mario Bros-maskinen.

• Les også: Historien om Mario Bros på Atari XE

Det største området er fullstappet av spill man kan spille, men der konsollene og datamaskinene de kjører på stort sett er skjult. Det ser likevel ut som om disse kjører på ekte maskinvare, i stedet for emulatorer. Her får vi alt fra Prince of Persia på Apple II til 3D Monster Maze på ZX-81. Activision-klassikeren Pitfall, designet av legendariske David Crane, er også til stede, og det samme er en av de eneste grunnene til å skaffe seg en Atari Jaguar, nemlig Jeff Minters Tempest 2000. Mange nostalgiske gjensyn, og like mange viktige spill som er med å gi et inntrykk av spillmediets utvikling.

Et spesifikt spill som er verd å nevne er Steve Wozniaks originale Breakout-spill for Apple II. Visjonen til Steve Wozniak da han designet Apple II (som sammen med Commodore PET og TRS-80 introduserte datamaskiner som et produkt for hjemmemarkedet) var nettopp å lage en maskin kraftig nok til å kunne spille Breakout – noe han altså lykkes med. Mange av klassikerne i denne delen av utstillingen er slike som ofte emuleres eller dukker opp i retrosamlinger og på tjenester som Virtual Console, men Apple II-versjonen av Breakout er et godt eksempel på et viktig spill man neppe hadde testet om det ikke var for denne utstillingen.

Godt, gammeldags arkaderom

Et annet høydepunkt er et arkaderom som minner meg om de gamle spillerommene man alltid fant på tivoli og fornøyelsesparker, og som det gjerne var ett eller to av i de større byene. Her finner vi originale automater med alt fra Out Run til Defender, og rommet er fullt av klassikere. Dette var kanskje det mest populære rommet på hele utstillingen, og det vrimlet av både voksne og barn her. Man måtte være både tålmodig og rask på avtrekkeren for å få testet de spillene man ønsket. Jeg skulle ønske det var litt lysere her, så man kunne ta bedre bilder av automatene, men det hadde vel ødelagt litt av den autentiske stemningen.

Teknisk Museum lover som nevnt at det er over 100 spillbare spill på GameOn 2.0. Det er med andre ord temmelig mye å kose seg med her, og hvis du var barn på åttitallet kommer du utvilsomt til å kjenne igjen en rekke klassikere – samt plutselig oppdage spill du hadde helt glemt at eksisterte, som kanskje vekker til live et helt lass med minner fra barndommen.

I tillegg til de spillbare spillene, er det flere utstillingsmontre med ulike konsoller, maskinvare og andre greier som man kan ta en titt på, og det er også en liten avkrok dedikert til håndholdte plattformer og små, elektroniske spill.

For en utstilling der hundrevis av mennesker hver dag slippes løs på maskinvare som i mange tilfeller er over 30 år gammel, er det åpenbart at det blir litt teknisk trøbbel. Slik er det også her; mange av kontrollerne synger på siste verset, noe som gjør spillingen litt mer frustrerende enn den kunne ha vært. Intellivision-konsollen var ute av drift, og en BBC Micro som kjørte Exile (et av svært få spill som har fått karakteren 10 av bladet Edge, i et spesialnummer der de trakk frem noen av tidenes største klassikere) så ut til å krasje konstant.

For min egen del var det veldig skuffende at gasspedalen på Out Run var halv-ødelagt; jeg regner med dette er en kjapp fiks, og forhåpentligvis er den i orden neste gang jeg tar turen. Et av flipperspillene var også delvis ute av drift, men det må man bare regne med. Flipperspill bryter jo sammen konstant – det var en av grunnene til at de ble byttet ut med elektroniske arkademaskiner i utgangspunktet.

• Les også: Tilbakeblikk på Out Run

Videre utvikling av konseptet

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med utstillingen, men forbedringspotensialet er likevel stort. GameOn 2.0 gir et veldig godt inntrykk av hvordan de enkle spillene har utviklet seg – spill der man jakter på poeng eller seier, gjerne sammen med eller mot andre. Men dette er bare ett aspekt av spillmediet og spillenes lange utvikling, og jeg skulle ønske utstillingen også hadde gitt like mye oppmerksomhet til noen av de andre viktige aspektene.

Ønsker man å se på utviklingen av spill som et narrativt medium, har utstillingen lite å by på. Eventyrspillene glimrer fullstendig med sitt fravær, og de vestlige rollespillene nevnes i forbipasseringen på en plakat om dagens MMO-spill. Dette er to av mediets aller viktigste sjangere, som historisk har fremstått som mediets mest modne sjangere, og som har lagt grunnlaget for nesten alt av moderne, historiedrevne spill.  Der Nintendos spill gir deg pur spilleglede og lite annet, kan eventyr- og rollespill si noe om verden rundt oss, og skape kompliserte følelser.

Selve ur-spillet til de historiedrevne spillene er det tidligere nevnte Colossal Cave Adventure, og selv om jeg ikke har noen illusjon om at et spill der man skriver og leser ville være like populært som Out Run, så ville det gitt de besøkende et mer helhetlig bilde av spillenes utvikling: tenk, på syttitallet kom det et spill der man fortalte datamaskinen hva man ville gjøre ved hjelp av ekte setninger! Colossal Cave Adventure kunne gjerne vært plassert ved siden av noe slikt som Infocom-klassikeren Trinity, der designer Brian Moriarty bruker de samme spillmekanismene til å si noe om atomkappløpet og den kalde krigen – som fortsatt raste da det opprinnelig kom ut.

Og hvor gøy hadde det ikke vært å se om utstillingens samlende besøkerskare kunne fullføre The Secret of Monkey Island i løpet av én dag? Spill kan være komedie også!

Strategisjangeren er heller ikke representert, og det er ikke særlig mange simulatorspill heller (med mech-simulatoren Steel Batallion som den eneste skikkelige representanten utenom et par moderne bilspill). Jeg er klar over at dette for dette ikke er alltid spill som egner seg for umiddelbar moro. I tillegg har man den utfordringen at hvis det er mulig å skru av et spill gjennom det ordinære brukergrensesnittet, åpner man opp for «morsomheter» som FORMAT C:, og dermed mer arbeid for museets ansatte. Men man kunne for eksempel presentert disse viktige spillsjangerne gjennom video eller et interaktivt verktøy der brukerne fikk anledning til å utforske utviklingen deres.

• Les også: Tilbakeblikk på verdens eldste rollespill, Pedit5

Jeg vil også si at utstillingen oppleves som ganske amerikanisert, noe som riktignok er forståelig med tanke på at den er laget for et internasjonalt publikum. I dag er det lett å få inntrykk av at åttitallet dreide seg om Atari, Nintendo og Sega, men i Norge og store deler av Europa forøvrig, var det Commodore og Amiga som preget spillhverdagen. Game On har for all del ikke glemt disse formatene, men det er helt klart hvor fokuset ligger.

Avsluttende tanker

Jeg må understreke nok en gang at selv om jeg gjerne skulle sett et større fokus på Europa og på mer avanserte spill, er jeg veldig imponert over utstillingen som helhet. Det ligger et enormt arbeid bak å samle alle disse spillene, og det er fantastisk at man i 2016 fortsatt kan få mulighet til å oppleve klassikere fra godt over tre tiår tilbake på den originale maskinvaren og med originale kontrollere.

Vi som tok turen fra Sørlandet i helgen, er nok over gjennomsnittet interessert i spill og spillhistorie. Men om det er én ting utstillingen viser, er det at spill nå er allemannseie. GameOn 2.0 var den klart mest populære delen av museet, og utstillingen tiltrakk seg alle slags folk – gamle såvel som unge.

Det var rett og slett herlig å se den store spillegleden og entusiasmen som så godt som alle besøkende – fra de yngste til de eldste – viste frem. Opplevelsen ga også et godt inntrykk av hvor samlende spill kan være, der fedre eller mødre ikke bare prøvde, men lykkes, i å få barna engasjert rundt spillene fra deres egen ungdom. Jeg klarer ikke å se for meg at noen kan besøke GameOn 2.0, se hvor mye glede disse spillene skaper og hvordan de påvirker de besøkende på en positiv måte, og fortsatt være skeptiske til mediet som helhet.

Det er jo også ekstra gøy å se i hvor stor grad dagens barn fortsatt setter pris på klassikerne fra min egen ungdom. Det minner meg på hvor viktig det er at spillselskapene gjør de gamle spillene sine tilgjengelige, kommersielt eller gratis, for folk flest har tross alt ikke muligheten til å reise til slike omreisende utstillinger.

Jeg vil i alle fall varmt anbefale denne utstillingen. Og hvis du har lang reisevei, må du jo også huske på at den bare er en liten del av alt det Teknisk museum har å by på, og inngangsbilletten dekker hele museet. I tillegg til en rekke kule utstillinger for hele familien, har det en egen seksjon dedikert til datamaskinens utvikling. Der finner du blant annet den norske datamaskinen NUSSE (som står for, ahem, Norsk Universell Siffermaskin, Sekvensstyrt, Elektronisk) fra femtitallet. Jeg håper forøvrig at denne seksjonen får seg en oppgradering snart – kanskje med en egen spillseksjon som kan forbli der også etter at GameOn har forlatt museet, og som gjerne kan ha litt større fokus på Norge og Europa enn GameOn 2.0 har.

Alle bildene vi bruker i artikkelen er tatt av vår egen Kristian Foshaug. Informasjon om utstillingen finner du på nettstedet til Teknisk museum.