Inntrykk: Sid Meier’s Civilization VI

Ingen overraskelser her: Dette er et herlig spill.

Merk at dette først og fremst er en artikkel med egne observasjoner. Jeg gjør ikke noe nevneverdig forsøk på å forklare ting; Civilization VI har vært ute så lenge at du enten har spilt spillet selv, eller så har du lest nok om det til at jeg ikke trenger å gi en innføring i hva som er nytt.

Civilization-serien har vært med meg i over 20 år, og jeg har spilt alle hovedspillene i serien. Ikke bare det, men hvis du kan tenke deg et annet spill som minner litt om Civilization, har jeg sannsynligvis vært innom det også. Så jeg tror det er ganske trygt å si at jeg liker denne typen spill generelt, og denne serien spesielt. At jeg kom til å like Civilization VI, har jeg derfor lenge vært rimelig sikker på. Nå som spillet er ute, og jeg har fått inn noen døgn med spilletid, er konklusjonen enkel: Dette er skikkelig bra saker, så kjøp det.

Jeg vil ikke si at Civilization VI er det «beste» Civilization-spillet vi har fått. Jeg vil heller ikke påstå at jeg ikke har hatt det like mye moro med tidligere utgivelser i serien, ved lansering. Men det er mest fordi jeg ikke har lyst til å være bombastisk – jeg skal heller ikke påstå at noen enkeltspill i serien har vært bedre eller mer vanedannende ved lansering enn Civilization VI. Kort sagt: Jeg elsker dette spillet, og jeg tror ikke jeg kommer til å gå tilbake til Civilization V med det første. Eller noensinne.

Men det betyr ikke at jeg ikke har ett og annet å klage på!

Hva gjør Donald Trump i spillet mitt?

Den kunstige intelligensen har for eksempel fått mye tyn, og det er stort sett velfortjent. Jeg syntes faktisk dataspillerne virker enda dummere enn de var i Civilization V. I kamp ser jeg stadig at de gjør helt elendige valg, og det virker bare som de kaster terning for å velge hvilke enheter som skal angripe hva, i stedet for å se på vinnersjansene eller tenke taktikk. I kamp mot datamaskinen, kan du forvente å få den ene gavepakken etter den andre, og selv tilsynelatende håpløse situasjoner vil ofte ordne seg fordi dataspillerne kløner det til.

Samtidig klarer de i det minste å skape disse «tilsynelatende håpløse» situasjonene ved jevne mellomrom, fordi de er ganske flinke til å bygge svære hærer og sende disse i skikkelige angrep. Bare synd de glemmer å oppgradere styrkene sine – hærene deres er ofte store, men vanligvis ikke så veldig slagkraftige.

Dataspillerne virker mer tannløse enn før også på andre områder. På forskning sakker de for eksempel raskt akterut, og det samme gjelder bygging av underverker og så videre. De bygger et par stykker i starten, men så er det stort sett slutt. Det virker også som om de nedprioriterer utvidelse, og det er ikke uvanlig å reise til et annet kontinent etter flere tusen år, og finne en flott og ledig plass for en ny by like ved hovedstaden til et eksisterende rike. Mon tro om det er de nye barbarene de sliter med?

Jeg tror ikke løsningen på disse problemene ligger i balansering – er det noe jeg hater i et bilspill, så er det at motstanderne får ekstra fart bare fordi de ligger bak deg, og jeg hater naturlig nok det samme i strategispill. Civilization V hadde alt for mye av dette, der man ble straffet opp og ned og i mente for å gjøre det som tross alt var poenget med spillet: å lage et stort og mektig rike.

Jeg er glad for at Civilization VI ikke har fulgt i samme retning, og jeg elsker at jeg her faktisk kan utvide meg på en naturlig måte uten å føle at jeg blir straffet for det. Men dataspillerne må rett og slett bli bedre til å utnytte mulighetene de har.

På den diplomatiske arenaen er de mer irriterende enn før, takket være de evige diplomatiske angrepene på deg som kommer som følge av at de har fastsatte agendaer som ikke kan forandres underveis. Spesielt gjelder dette de som ikke liker at du gjør det bedre enn dem på forskjellige områder. Hvis du spiller sånn nogenlunde bra, så kommer du til å gjøre det bedre enn dem, og bli kjeftet på igjen og igjen. «Wah, wah, du har flere underverker enn meg! Jeg hater deg!»

Jeg skulle ønske det gikk an å skru dem av. Rett og slett bare bestemme at de og de dataspillerne ikke skal få lov til å henvende seg til meg, verken med de vanligvis elendige handelsforslagene deres, eller med den kjeftingen som ikke tilfører noe annet enn stopp i spillet. Så kan de heller si ifra den dagen de gjør alvor av krigshissingen sin. Ellers syntes jeg for så vidt agendaene fungerer godt, og gir dem mer personlighet. Det blir bare litt for voldsomt, og det føles noen ganger som om man spiller mot en gjeng misunnelige og hissige Donald Trump-figurer. De har vi nok av i virkeligheten.

Balanse er vanskelig

Balansering vil neppe gjøre datafiendene så mye gøyere å forholde seg til, men det trengs på andre områder. Forskningen går for eksempel veldig raskt mot slutten, og det gjelder spesielt det sosiale treet. Samtidig er det andre ting som går unødvendig langsomt. Det å bygge distrikter tar etter hvert så lang tid, hvis byene ikke er innenfor bonusradiusen til et eksisterende industriområde, at det nesten er meningsløst å grunnlegge nye byer etter en stund.

Jeg syntes også kulturseieren (fortsatt) er litt for lett å oppnå. Spillet sier at det er den vanskeligste, men jeg måtte skru den av for å ikke hele tiden vinne kulturelt. Det hjelper ikke at akkurat den seieren er utrolig antiklimatisk. Den ene turen aner du fred og ingen fare, og begynner konstruksjonen av en rakettbase for å endelig reise til Mars. Den andre har du vunnet kulturseier. Oops?

(hvis du mot formodning skulle slite med kulturseieren: arkeologi er din venn!)

Jeg valgte forøvrig også å skru av den religiøse seieren til slutt. Jeg syntes egentlig ikke spillet burde hatt noen religiøs seier i det hele tatt; religion er en fin mekanisme, men ikke alle mekanismer trenger å lede til seier. Jeg tenker også at hvis det skal være mulig å vinne religiøst, må man også ha midler for å kjempe mot religion generelt. En slags rasjonalitetens svar på profetene, med andre ord. Jeg endte i ett spill opp med å bygge murer av speidere rundt de største byene mine for å unngå at de ble konvertert av en litt for hissig nabo; uten egen religion eller noen byer som fulgte en annen religion enn hans, hadde jeg ingen fredelig måte å forsvare meg mot hans religiøse angrep på. Annet enn å fysisk hindre profetene hans i å nå byene mine.

Men altså, jeg liker jo spillet!

På tross av at jeg startet inntrykkene mine med å anbefale at du kjøper spillet, har jeg klart å skape en ganske negativ artikkel så langt. Det blir jo lett slik med denne typen ambisiøse storspill. Civilization VI har de grunnleggende tingene i orden, og det å bygge opp et eget imperium er like vanedannende som det alltid har vært. Det er i seg selv en ganske imponerende greie. Etter å ha spilt Civilization V til døde, er det nesten utrolig at Civilization VI klarer å hekte meg i den grad det gjør. For en utenforstående, ser det jo ut som nesten samme spill om igjen.

Men det er det jo ikke. Ja, det har de samme hovedtrekkene, men løsningene på det meste er såpass annerledes at dette spillet ikke virker som noen kloning eller oppdatering av noen tidligere utgivelser i serien.

Med unntak av at distrikter etter hvert tar så himla lang tid å bygge (og at det kanskje er litt for få ting man kan bygge uten dem), liker jeg det nye systemet for bybygging. Jeg liker at jeg må bruke omgivelsene rundt byene på en smartere måte enn før, og jeg liker at også underverker tar egne ruter på kartet nå. Det gjør det viktigere å tenke over hva man bygger, og hvor man bygger det. At arbeiderne nå har begrenset med «charges» gjør det også viktigere å tenke over hvordan man bruker dem. Før handlet det bare om prioritering, nå handler det i større grad om reelle valg.

Det er også kult hvordan enkelte bygninger i distriktene kan påvirke flere byer innenfor en viss radius. Det gjør det ikke bare viktig å planlegge hvordan du skal utvikle de individuelle byene, men hvordan du skal plassere byer i forhold til hverandre.

Ikke bare det, men det betyr at du i enda større grad enn før får muligheten til å sette ditt eget preg på verdenen rundt deg. Det er en av de viktigste tingene som skiller Civilization-aktige spill fra andre strategispill – hvordan du former verden. To spillere kan starte med akkurat samme kart på akkurat samme sted, og ende opp med to helt forskjellige verdener noen tusenår senere. Dette gir en følelse av eierskap til det man har bygd, som for eksempel romstrategispill (som ellers har nesten alle de samme spillkomponentene) sliter med å skape.

For mange teknologier?

Jeg liker også systemet for å «booste» teknologier ved å gjøre spesifikke ting, slik som å bygge en by ved kysten for å få en boost på en maritim teknologi. Men utførelsen bærer etter hvert preg av at det er enormt mange teknologier (både sosiale og normale) i spillet, og ikke like mange distinkte ting man kan gjøre. Så det blir litt mye «bygg den og den militærenheten», «få tilgang på den og den teknologien», og så videre ettter hvert. Ikke så veldig inspirerende.

Apropos «enormt mange teknologier» – jeg er fortsatt usikker på hvor nødvendig jeg egentlig føler det er med to teknologitrær i spillet. Jeg liker ellers systemet for «social policies», der du skreddersyr regjeringen din ved hjelp av kort du låser opp underveis, men sånn det er nå, syntes jeg det blir mange teknologier i de to trærne som egentlig ikke tilfører spillet så mye. Mye fyllmasse, rett og slett – ting man går gjennom for å komme til det som virkelig teller. Kanskje kulturpoeng heller kunne blitt brukt på spesifikke prosjekter og «boosts», slik som i Endless Legend (selv om det ville krevd endringer i «social policies» igjen).

Uansett, de nye regjeringskortene er et glimrende tillegg, og jeg tror Civilization VI løser regjeringsspørsmålet bedre enn noen tidligere spill i serien. Jeg kritiserte forresten diplomatiet tidligere, men det har noen kule aspekter også. «Casus belli»-konseptet, som lar deg erklære en velbegrunnet krig uten at alle ser på deg som verdens største Hitler, er et godt tillegg. Synd det ikke er mer dynamisk; når noen bryter et løfte de har gitt deg, syntes jeg det umiddelbart burde vært et «casus belli».

Bystatene fungerer litt annerledes enn før, og generelt liker jeg det nye opplegget bedre enn det gamle. I Civilization V var det å forholde seg til bystater litt som å fylle sand på et timeglass. Mye arbeid, og veldig midlertidige belønninger. Nå føles det mye mer konkret og permanent. Jeg liker også at man kan betale for å ta kontroll over en bystats militære – jeg har klaget på den kunstige intelligensen, men i ett minneverdig tilfelle ble jeg faktisk reddet av denne muligheten, da mine arabiske naboer erklærte plutselig krig veldig tidlig i spillet.

Jeg har ikke prøvd flerspiller enda, men jeg vil i alle fall gi Firaxis kudos for å ha inkludert lokal flerspiller («hotseat») ved lansering. De skal også få kudos for å endelig inkludere Norge som spillbar nasjon. Bare synd spillets kartgenerator generelt sliter så fælt med å lage kule øyer, siden Norge skriker etter å bli spilt på et kart med mye kyst.

Konklusjon

Jeg sa det vel egentlig i starten: Dette er et flott spill, og du bør kjøpe det. Det er kanskje årets spill for min del, på tross av alle problemene jeg har nevnt (og noen til). I motsetning til Stellaris, som i større og større grad føltes som et fundament for et godt spill som kan komme en eller annen gang i fremtiden, er Civilization VI et spill som strengt tatt ikke trenger noen ekspansjoner. Selv om jeg både tror og håper de kommer («tror», fordi jeg ikke er dum, og «håper», fordi jeg vil ha mer). Men det spillet fortsatt trenger, er en solid overhaling. Den kunstige intelligensen må forbedres, grensesnittet må fikses litt på, og det er fortsatt litt balansering som må til.