Cassette 50, del 4 – Heng mannen!

Under denne ukens gjennomgang av søppelspillene fra Cassette 50-samlingen får jeg i det minste et «hyggelig» gjensyn.

I fjor på denne tiden, bestemte jeg meg for å spille hvert eneste spill i samlepakken 75 Spill for Commodore 64, og skrive om opplevelsen her på Spillhistorie. Det ble en ikke udelt positiv opplevelse, og jeg var ærlig talt rimelig glad da det hele var overstått, flere måneder senere. Men nå er jeg klar for mer juling.

I den forbindelse har jeg kjøpt Cassette 50, en legendarisk samling med femti spill på én kassett, som sannsynligvis var en viktig inspirasjonskilde for 75 Spill i utgangspunktet. Produktet solgte visstnok flere hundre tusen kopier, og kom til en god del andre plattformer enn Commodore 64 også. I denne serien fokuserer jeg på Commodore 64-versjonen.

Dette er del fire i denne serien. Her er den første, her er del 2, og her er del 3.

Spill 16: Hang Man

Åh, hei. Har jeg ikke sett deg før? Jovisst! Dette er faktisk akkurat det samme Hang Man-spillet som jeg fant i Data-Tronics 75 Spill. Her er det jeg skrev om det da:

En versjon av Hangman er vel like obligatorisk for en slik pakke som Breakout og Blackjack. Jeg regner med du vet hvordan spillet foregår, men denne varianten er litt kjipere enn andre jeg har testet. For det første må du gjette samme bokstav flere ganger hvis den forekommer mer enn én gang i ordet, og for det andre gidder ikke spillet å skrive opp hvilke bokstaver du allerede har gjettet, så de av oss med gullfiskhukommelse må manuelt skrive opp bokstavene vi har gjettet ved siden av, for å unngå å gjøre samme feil flere ganger. Spillet støtter dessuten bare én spiller.

Ellers: «Gode», gamle Hangman med PETSCII-grafikk. Verken mer eller mindre. Ikke spesielt gøy.

Spillet er basert på en programlisting fra boken CBM 64 Programs – Volume 1, gitt ut i 1984 av Duckworth Home Computing. Det er laget av Richard Franklin.

Spill 17: Oldbones

Her har vi et enkelt brettspill i stil med Dam, med litt annerledes regler. I utgangspunktet tenkte jeg at på tross av den enkle presentasjonen, skulle jeg nok klare å få litt moro ut av dette spillet. Men så skrev jeg inn feil koordinater da jeg skulle flytte den første brikken min, og opplevde at spillet aldri sjekket om jeg faktisk hadde en brikke i den ruten jeg valgte å flytte fra.

Akkurat det er jo litt viktig. For det som skjedde så, var at spillet bare tryllet frem en ny brikke fra ingensteds, og plasserte den i den ruten jeg ville flytte til. Og tok knekken på en av motspillernes brikker i samme slengen. Veldig hendig, for så vidt (jeg tipper Magnus Carlsen skulle likt å ha denne muligheten når han møter en av Karjakins festninger), men det ødelegger jo … vel, hele spillet.

Her har altså en person satt seg ned, og kodet et helt brettspill med kunstig intelligens for motspilleren og det hele, uten å faktisk legge inn kode for å sjekke om brikken spilleren prøver å flytte eksisterer eller ikke. Jeg tipper spillskaperen fikk et skikkelig «d’oh!»-øyeblikk da han eller hun garantert oppdaget feilen selv, etter å ha sendt inn spillet til Cascade for vurdering.

Heldigvis for spillskaperen (men uheldigvis for kjøperne) bestod nok den vurderingen i lite annet enn å sjekke om spillet startet. Og det gjør det, så «good enough!»

Spill 18: Thin Ice

Dette er faktisk den typen spill jeg hadde forventet – og håpet – at Cassette 50-pakken skulle bestå av. Det er enkelt, det føles kanskje litt klumsete, men det funker faktisk helt greit, og tilbyr litt moro.

Det hele går ut på å hjelpe en mann over spillbrettet. Han vandrer inn fra venstre, og stopper ikke å gå før han har gått ut av skjermen på høyre side – eller falt til sin død i et av de mange hullene på spillbrettet. Heldigvis kan du flytte en magisk bro slik at den dekker over hullene i bakken der mannen skal til å gå.

Det er ni hull, ett for hver joystickretning (hvis man også regner «nøytral»-posisjonen som en retning), og du dekker hull ved å peke joysticken i den aktuelle retningen. Du må ha raske reflekser, for selv om mannen alltid kommer fra venstre side av skjermen og går mot høyre, vet du aldri hvilken av de tre høydene han velger. Det er nesten noe litt Game & Watch-aktig over dette spillet, som jeg vet å sette pris på.

Thin Ice varer naturligvis ikke så veldig lenge, men det er artig en bitteliten stund. Yay!

Spill 19: Orbitter

Dette er nok en Lunar Lander-klone, og i utgangspunktet er den mye bedre enn den første. Spillbrettet er bygd opp ved hjelp av enkel tegnsett-grafikk, men inkluderer flere potensielle landingssteder med varierende vanskelighetsgrad. Skipet er en «sprite», noe som betyr at den beveger seg glatt og fint. I tillegg har du to valget mellom to ulike styrker på rakettene, slik at du i teorien kan finjustere hastigheten.

Men det ville ikke vært et ekte Cassette 50-spill om alt funket. I dette tilfellet kan du lande så silkemykt du vil – de fleste landingsplassene fungerer ikke, og uansett hva slags hastighet du lander med, registreres det som krasj når du når bakken. Woho.

Det er veldig merkelig, egentlig. Sånn utenom at tittelen har en «t» for mye, virker det meste her gjennomtenkt og forseggjort. Jeg skjønner ikke hvordan man kan ha lagt så mye arbeid i et spill, bare for å glemme å sjekke at det fungerer å gjøre det som faktisk er poenget med det hele.

Det er selvsagt mulig problemet ligger et annet sted, eller at min kopi på en eller annen måte er ødelagt. Men sannsynligvis ikke.

Spill 20: Motor Way

Her har vi et spill som sannsynligvis er laget av demoner, for å gi oss en slags forsmak på hva som venter når vi dør og kommer til Helvete. Det er ren tortur.

Konseptet er som følger: Du styrer en mann som skal krysse en tungt trafikkert vei for å redde ei jente som sitter på den andre siden (man kan sikkert si noen om den biten også). Mannen starter i toppen, og jenta sitter og venter i bunnen. En skulle tro det ville være noe Frogger-aktig opplegg her, men det er ikke tilfelle.

I stedet må du gå fra venstre til høyre side, og hoppe over bilene du møter på veien. Skjønt; «over» er ikke helt riktig ord, for spillet gjør noen virkelig rare greier med perspektiv som resulterer i at når du hopper over en bil i ett felt, risikerer du å treffe biler i feltene på oppsiden. Når du har nådd høyre side teleporteres du på magisk vis til venstre side igjen, og mannen synker gradvis ned til neste nivå på veien. Prosessen må gjentas for hvert nivå, og det blir stadig vanskeligere siden du hopper såpass «høyt» at du også står i fare for å bli truffet av biler i stadig flere felt for hvert byks.

Jeg vet ikke om jeg helt har klart å beskrive hvordan det fungerer, men til mitt forsvar er fysikken i dette spillet så rar at det egentlig er veldig vanskelig å forstå hva som egentlig skjer på skjermen i utgangspunktet. Jeg har derfor laget en liten video, som du kan se under.

Videoen gir forhåpentligvis også et visst inntrykk av hvor forferdelig spillet er, så jeg slipper å gå i detalj her.

All fornuft sier vel at vi bør stoppe mens vi fortsatt har vettet i behold, men her er likevel neste del.