Visste du at det fortsatt utgis et profesjonelt Amiga-blad?

Jeg har lest det nyeste nummeret av Amiga Future, og her er mine inntrykk.

Jeg husker nittitallet som en gullalder for spillblader. Da jeg hadde Amiga som min hovedplattform, kjøpte jeg minst ett Amiga-blad per måned. Det var en fin måte å ikke bare få kontroll over hvilke spill som kom på markedet (om ikke annet for å drømme om hvor moro det ville vært å spille dem), og få prøve demoer av nye utgivelser på diskettene som fulgte med.

Da Amiga-plattformen begynte å slite etter Commodores konkurs, representerte også bladene en måte å føle seg som en del av det internasjonale Amiga-miljøet på. Det kom kanskje ikke så mange nye spill, og alle jeg kjente hadde gått over til PC. Men hver måned kunne jeg likevel gå inn i Narvesen-kiosken på «rutebilen», og kjøpe meg et innblikk i alt det Amiga-relaterte som foregikk rundt om i verden.

Det er egentlig smått utrolig at Amiga-bladene holdt stand så lenge som de gjorde. Selv da Amiga Format – som det siste av de store og kjente bladene fra nittitallet – gikk dukken i år 2000, fantes det alternativer. Helt frem til AmigActive ble omdøpt til Digital i slutten av 2001, var det mulig å gå inn i enhver stor Narvesen-kiosk i Norge, og kjøpe et Amiga-blad.

I dag kan du selvsagt ikke det. Men utrolig nok finnes det fortsatt, i 2017, et skikkelig, profesjonelt trykket Amiga-blad som kommer ut regelmessig – med anmeldelser og rapporter om alt som skjer i Amiga-plattformens verden. Det har til og med en medfølgende cover-CD. Bladet heter Amiga Future, og denne måneden kom nummer 124. Jeg fikk tilsendt månedens nummer fra den norske distributøren, og har tatt en titt på hva det har å by på.

Merk at hvis du forlot Amiga-plattformen på nittitallet og ikke har sett deg tilbake, så vil du neppe kjenne igjen særlig mye av det du finner i Amiga Future. Dette er et blad primært for brukere av AmigaOS 4, MorphOS og folk med tungt oppgraderte «Classic»-systemer. Disse systemene fungerer omtrent som moderne PC-er, og dagens Amiga-systemer kan sånn sett settes i båsen ved siden av Linux, som et potensielt alternativ til Windows og Mac.

En solid produksjon

Førsteinntrykket fra bladet er veldig godt. Det er i akkurat samme format som de tradisjonelle databladene, og det å bla gjennom det gir meg umiddelbart assosiasjoner til AmigActive, CU Amiga og Amiga Format. Layouten på for eksempel nyhetsseksjonen er kanskje litt enkel, men generelt er utseendet gjennomprofesjonelt. Det samme gjelder selve kvaliteten – en skulle kanskje tro at et blad som dette ville kuttet kostnader i trykken, men det er ikke tilfellet. Papirkvaliteten her er faktisk høyere enn i Retro Gamer (som passende nok er det eneste bladet jeg regelmessig kjøper for tiden). Det er riktignok kun 50 sider (52 inkludert baksiden), men de er til gjengjeld rimelig tettpakkede. Den språklige kvaliteten varierer litt – Amiga Future startet egentlig som et tyskspråklig blad, og man merker at ikke alle skribentene har engelsk som morsmål.

For meg som ikke har fulgt særlig nøye med på Amiga-plattformen siden AmigActive gikk dukken, var det utrolig fascinerende å se alle reklamene for ulike selskaper som selger produkter til Amiga-plattformene i dag. Det vekket en underlig, nostalgisk følelse, og jeg forventet nesten å snuble over reklamer for gamle travere som Power Computing, EyeTech og Epic Marketing.

Av de store artiklene i bladet, er det et par interessante saker. Først ut er et intervju med EntwicklerX, et selskap som lager kommersielle spill for mobile plattformer – men som også lager Amiga-versjoner av disse spillene. De innrømmer at det ikke gir så mye mening fra et kommersielt ståsted, men sier samtidig at Amiga-salgene er med å holde hjulene i gang. Kult.

Bladet har også en rapport fra Amiga-messen AmiWest, som nylig ble arrangert av Sacramento Amiga Users Club i USA. Det er litt vrient å unngå å legge merke til at det er mye grått hår hos deltakerne, men det er kanskje naturlig. Ikke nødvendigvis på grunn av en eventuell forgubbing i Amiga-miljøet, men kanskje heller fordi den typen brukergrupper og -klubber som arrangerer slike lokale messer og møter blir sjeldnere og sjeldnere.

På åtti- og nittitallet fantes det tusenvis av klubber for eiere av ulike typer datamaskiner, spesielt i USA der den kulturen strekker seg helt tilbake syttitallet og grupper som Homebrew Computer Club. Jeg sliter litt med å se det samme engasjementet blant brukere av nye plattformer, selv om det utvilsomt finnes slike klubber dedikert til moderne systemer også.

Mye innhold

Bladet har selvsagt en spillseksjon, med blant annet en større sniktitt på et utviklerverktøy ved navn RedPill. Det virker artig. Anmeldelser av fjorårets Sensible World of Soccer-oppdatering (helt uoffisiell, selvsagt), biljardspillet Apool-GL, emulatoren WarpSNES og skytespillet Enemy 2 (som nylig fikk samlerutgave på diskett) er også å lese. I tillegg er det et lite tilbakeblikk på den tyske klassikeren Emerald Mine i bladet. Det kunne kanskje vært flere slike, i mine øyne.

Ellers er det mye stoff om maskinvare, og noen litt nerdete (men artige) guider om hvordan man skal sette sammen en WHDLoad-maskin og hvordan man kan programmere i Blitz Basic. En litt fascinerende artikkel spør om det er mulig å benytte seg av Amiga-slektningen MorphOS som hovedsystem i 2017. Forfatterens konklusjon ser ut til å være nei, på grunn av utdaterte løsninger for epost, nettleser og regneark/kontorprogramvare.

Helt på tampen finner vi et intervju med David Pleasance og Colin Proudfoot, og dette er faktisk veldig interessant. Om du fulgte med på nittitallet kjenner du kanskje navnene deres igjen fra Commodores britiske gren, som faktisk gjorde det ganske godt selv da Commodore erklærte seg konkurs. De legger ikke noe imellom når de beskriver ledelsen i Commodore USA som inkompetente (spesielt Medhi Ali får gjennomgå), og de forteller blant annet hvordan Commodores struktur i stor grad var laget for å snylte så mye som mulig på skatten.

Intervjuet inneholder også mange andre perler, som jeg ikke skal røpe her – men for min del, var dette så interessant at jeg nesten føler jeg kan anbefale bladet kun på grunnlag av den ene saken.

CD-platen som følger med bladet har for eksempel den relativt ferske Amiga-versjonen av Heart of the Alien på, samt Amiga-versjonen av Space Ace II (som er et kommersielt spill fra Readysoft, og slik jeg forstår det har blitt publisert her med tillatelse av rettighetsinnehaverne). Det er strengt tatt mer artig enn nødvendig med en slik «cover-CD» i dag, men det var moro å se gjennom all gratisprogramvaren på platen. Og for all del, det er sikkert veldig greit for de litt «tyngre» Amiga-brukerne å få en regelmessig dump med ny programvare i posten. Det er mulig å kjøpe bladet uten CD, i tilfelle man vil spare penger.

Konklusjon

Det er en fascinerende og kul opplevelse å kunne få bla i et helt nytt nummer av et Amiga-blad i 2017, spesielt når det er så gjennomarbeidet og profesjonelt som her. Minnene fra tiden da jeg leste Amiga-blader med nærmest religiøs iver, fra første ord på første side til siste ord på siste side (uansett hva som ble skrevet om) strømmet tilbake, og til og med reklamene fikk frem nostalgiske følelser. I tillegg har bladet flere genuint interessante artikler, og intervjuet med David Pleasance og Colin Proudfoot er et virkelig høydepunkt.

Når det er sagt, så sitter jeg også med en viss følelse av å være en utenforstående som får et innblikk i et fremmed miljø. Amiga-plattformen er fortsatt en viktig del av mitt liv, men da primært via emulering på PC. Det er åpenbart at dette egentlig ikke er et blad for slike som meg – det er ment for dem som regelmessig bruker Amiga i dag, og ikke de av oss som kanskje hovedsakelig har et nostalgisk forhold til plattformen. Jeg blir nok ikke noen fast kjøper av Amiga Future, men jeg kommer til å følge nøyere med på nettstedet deres.

I Norge distribueres Amiga Future av nettbutikken O’Briens Retro og Vintage. Der kan man kjøpe enkeltstående blad, eller velge et årsabonnement. Enkeltnummer koster 90 kroner, årsabonnement koster 699 kroner (med CD) eller 599 kroner (uten CD). Det kommer seks nummer i året.