Stellar Monarch kaster deg rett ut i handlingen, men greier likevel gripe mye av essensen i 4X-strategispill.
Stellar Monarch er et turbasert 4X-strategispill som fokuserer sterkt på krigføring – målet er intet mindre enn å bli kronet keiser av galaksen. At spillet er programmert og designet av én person er imponerende.
Oversikt over Stellar Monarch
Det er de store linjene man er opptatt av når man spiller Stellar Monarch. Selv om erobring er et hovedfokus, er veien til å erobre galaksen som i en rom-opera – full av gjentatte forsøk på forgiftning, avsettelse av korrupte offiserer og balansering av politiske fraksjoner som jobber for deg. Den enkelte planet har lite å si totalt sett, mens de større avgjørelsene du fatter får gradvis betydning ettersom turene strider forbi. Mye av tiden går med til avgjørelser i audienser og flåteforflytninger på kartet.
Stellar Monarch har fire moduser man kan starte fra – alt fra fødselen til keiserriket, til et stort rike der du blir kastet ut i opprør. Selv i den enkleste starten begynner du med 10 planeter og mange besluttninger fra første tur. Dette er virkelig ikke et spill som holder deg i hånden, og forklaringene på mange av mekanismene er dypt begravd i hjelpesystemet.
Spillet er over når du enten har tapt all prestisje, tapt din hovedplanet Terra, eller har fylt opp en rekke mål som i korte trekk går ut på å ha et stort keiserrike med mye prestisje samt har slått ned både interne opprør og trusler fra romvesener som omringer keiserriket ditt. Spillet har en «hall of fame», og det er derfor mulig å konkurrere mot seg selv også når den kunstige intelligensen begynner å bli forutsigbar.
«Utforsk», «utvide», «utnytte» og «utrydde» har vært essensen i 4X-sjangeren helt siden Alan Emrich skrev sin anmeldelse av Master of Orion i Computer Gaming World i 1993. For å forstå hvilken type 4X-spill Stellar Monarch er, kan det derfor være lurt å gå igjennom disse essensielle delene av 4X-sjangeren, og hvordan spillet fanger essensen deres.
Utforske
I Stellar Monarch er utforskingen automatisert, men du kan velge hvilke planeter som skal prioriteres. Typisk vil man tidlig i spillet prioritere å utforske planeter man tror man vil kolonisere tidlig. Seinere blir det som regel viktigere å utforske fiendtlige planeter, ettersom keiserrikets krigsflåter nekter å reise til uutforskede planeter.
Utforskning innenfor etterretning er også strømlinjeformet. Man har et visst antall spioner, og effektiviteten deres påvirkes av hvem man har i utenriksdepartementet og hvilke spionteknologier man har. Man kan prioritere hvilke fraksjoner man ønsker å spionere mest på. Når spionene har lykkes, møter de deg i en audiens. Der gir de deg valg som for eksempel å hente ut strukturplanen for fraksjonens skip, slik at man får en bonus når man slåss mot dem. Alt regnes ut av datamaskinen, og man setter kun prioriteringer og velger hvem man har i utenriksdepartementet.
Utvide
Å utvide riket med flere planeter koster kun penger om planetene er ubebodde. Men kravet er at du har en egen planet én «sektor» unna den nye planeten. Man kan kjøpe kolonisering av planeter lenger unna, men disse vil ikke bli forbedret til ordentlige kolonier før du har en ferdig utviklet planet i sektoren rett ved siden av. Når du har betalt summen, vil planeten gradvis utvikles og falle inn under rikets kontroll.
Å utvide kunnskapen til riket ditt er en prosess der du kan velge hovedfokus og sekundærfokus, eller eventuelt et likt fokus på alle forskningsområder. Med andre ord det er få justeringer fra tur til tur. Når nye teknologier for skip oppdages, så venter et ferdig designet skip på deg. Alle typer skip har en mulig funksjon gjennom hele spillet, så det er lite snakk om å oppgradere skip. Og når du for eksempel oppdager nye metoder for å hente energi, slipper du å bygge nye bygninger. Hvis du får et plutselig overskudd på energi, går fokuset i stedet over på hvilken politikk du skal føre for nye planeter, og eventuelt hva guvernører skal erstatte på gamle.
Utnytte
Det er i denne delen av spillet mange av de store linjene tegnes. Man kan sette prioriteringer både i form av keiserens prioriteringer av industrier som skal bygges i keiserriket, og på mer lokalt plan med hva hver guvernør skal velge å prioritere. Guvernørene velges automatisk av datamaskinen, men kan bli avsatt under de regelmessige audiensene om de for eksempel er for korrupte, eller om de ikke er lojale mot keiseren.
Planetene kan også få subsidier. Subsidiemekanismen er den eneste delen av spillet jeg opplever at man i teorien kan bruke mye tid på detaljer, siden man må sette disse subsidiene for hver enkelt planet. Spillet balanserer mellom tre ressurser som må utnyttes: mat, mineraler og elektrisitet. I tillegg vil finansbygninger gi penger, og fabrikker gi både kapasitet til å bygge og vedlikeholde flåter. Et fokus på mat vil for eksempel gi mer vitenskap på sikt, mens et større fokus på mineraler vil gjøre det mulig å erstatte tunge tap i flåten. Det finnes også spesielle ressurser på noen planeter. Eksempelvis vil en blå stjerne rundt en planet gi bonus til forskning. Andre spesielle ressurser kan blant annet gi økt lykke til befolkningen, eller bedre utnyttelse av våpenteknologi.
Utrydde
Hvis utnyttelsesdelen av spillet var der de store linjene ble tegnet, så er utryddelsedelen den man bruker mest tid på. Det blir etterhvert tidkrevende å flytte flåtene.
Når det er sagt, har man forsøkt å gjøre ting så effektivt som mulig for spillets flyt. Flåter bygges i skvadroner, og tapte skip erstattes gradvis og automatisk, avhengig av hvor langt de er unna hovedplaneten din. Nivået på kommunikasjonsteknologien din spiller også inn her. Du kan manuelt bestemme hvilke flåter som skal prioriteres for erstatning, men det vil ofte kunne lønne seg å trekke tilbake skadde flåter til hovedstaden. Har du automatisert flåter, vil det ta kortere tid å erstatte dem. Dermed må man vurdere om man vil ha raskere erstatninger eller direkte kontroll over flåten.
Systemet for å erstatte skavadroner i flåtene er ganske elegant, og det frigjør mye tid til å tenke på strategiske bevegelser på kartet i stedet for å manuelt erstatte og oppgradere flåter selv.
Kampsystemet er også ganske godt. Fokuset ligger på skvadronenes sammensetning, og man trenger å ta hensyn til mer enn bare ren ildkraft. Jeg brukte noe tid i å lese kamploggene for å forstå mekanismene bak. Eksempelvis trenger man en god mengde kommunikasjonsutstyr og offiserer i kommando for å sikre at våpen har en høyere treffrate. Når man har forstått systemet handler det som regel mest om å forstå hvilke skvadroner din motstander har, og bygge egne skvadroner spesialdesignet for å kontre disse. Men det finnes for eksempel skip som har mer sannsynlighet for å kunne repareres, og dermed må du også ta økonomien i betraktning.
Kompetansen til admiralene i flåten er også av betydning for utfallet, og det er derfor viktig å jevnlig avsette talentløse offiserer, og oppmuntre de mer talentfulle. For store skvadroner slåss mindre effektivt, og det samme gjelder om to skvadroner fra forskjellige flåter slåss sammen. Skip bruker én tur per sektor de skal bevege seg gjennom, og pirater og andre uhumskheter dukker fra tid til annen opp, så det er viktig å tenke strategisk hvor man plasserer flåter. Blant annet kan det være fornuftig å ha en indre flåte tilgjengelig for å rykke ut om en flåte mister mange skip, og man må tette et hull i forsvaret sitt.
Kampene på bakkenivå er automatisert. Usiviliserte romvesener kan man bombe med atomvåpen og bruke kjemiske våpen mot, mens mot andre sivilisasjoner er det kun keiserrikets stormtropper som kan slåss. Disse stormtroppene er en begrenset ressurs som først og fremst avhenger av befolkningsmengden, men også prestisjen til keiserriket. De forflyttes også tilbake fra planeter automatisk. De kan kun slåss på planeter som er ved nabo med en eller flere av dine egne planeter. Dette betyr i praksis at utvidelse av riket skjer gradvis og fra sektor til sektor.
Moderne 4X-kriterier
Etterhvert som sjangeren har blitt moden, har man sett at det er viktig å ha synlige mekanismer. Eksempelvis i å forstå hvorfor en kunstig intelligens handler som den handler, slik at det er forståelig for spilleren. En ting Stellar Monarch ikke har, er en god innføring. Man blir kort og godt kastet rett ut i det, og det er kun ved å være nysgjerrig og lese alt av hjelpetekst at man begynner å forstå hvordan spillet fungerer. Det skal sies at om man faktisk leser all hjelpeteksten nøye, så er det meste godt forklart.
Et annet viktig moment er hvorvidt man kan oppleve nye utfordringer etterhvert som man blir erfaren i spillet. Jeg vil si Stellar Monarch har en god spillbarhet over tid, ettersom man slåss mot en asymmetrisk kunstig intelligens, som skalerer godt med vanskelighetsgradene. I tillegg så konkurrerer man også mot seg selv, siden Stellar Monarch har en «hall of fame» og såpass mange tilfeldige hendelser under audiensene til at det er fint mulig å spille om og om igjen, og ha det moro med dette.
Jeg liker og at Stellar Monarch har en litt mer interessant struktur enn det som er vanlig i sjangeren. Turene grupperes nemlig i perioder, og disse periodene har betydning for hva du velger å fokusere på. I en periode kan det for eksempel blusse opp en offensiv fra en tilsynelatende hvilende trussel.
Det er et kjennetegn på en del av de nyere spillene i sjangeren at man har delmål underveis, og jeg mener det er en positiv utvikling for sjangeren som helhet. Stellar Monarch tar det ett steg videre, ved at spillet også har regelmessige audienser der mye er opp til tilfeldighetene, men basert på valgene du gjorde underveis i turene. Etter en audiens har man som regel nye delmål man vil oppnå. For eksempel kan audiensen ha gjort at man nå plutselig har fått mer penger, som man kan bruke til å midlertidig øke flåtebudsjett, som igjen gjør at man vil angripe en fiende.
Kritisk blikk
Selv om Stellar Monarch er svært strømlinjeformet, er det et spill som tar tid å spille seg igjennom. Du får fort en 30-50 flåteskvadroner som skal forflytte seg, og med flere hundre planeter som skal erobres, tar det sin tid. Samtidig passer spillet utmerket for å spilles i perioder og å lagre mellom disse. Siden det er så strømlinjeformet mot nettopp å krige og flytte flåter, betyr det også at det kanskje ikke vil passe for alle typer spillere. Stellar Monarch er heller ikke akkurat politisk korrekt. Keiseren er selvfølgelig en mann, og det er kun din egen rase som kan bidra med forskning, ikke de du erobrer.
En annen detalj jeg ikke likte var at poengsummen i spillet ikke avhenger av turer brukt for å sluttføre spillet, men kun prestisjen opptjent i løpet av periodene i spillet. Dermed kan det faktisk lønne seg å spille lengre enn man strengt tatt må, for å få en bedre poengsum.
Konklusjon
Om du er glad i 4x-spill med fokus på krigsfasen, og du kanskje har en hemmelig drøm om å være keiser over galaksen, så kan Stellar Monarch klart anbefales. Spillet er svært strømlinjeformet, med fokus på kun det essensielle i sjangeren og å tegne de store linjene som keiser av et keiserrike. Mye av tiden som ellers ville gått tapt til mindre detaljer brukes dermed på tenkning om strategi i en større betydning. Jeg vil gå så langt som å kalle dette en indie-perle, da det er imponerende hva utvikleren av spillet har fått til. Dette viser at selv noen få mennesker kan få til mye ut fra lite ressurser, særlig når man har et godt design og et tydelig fokus for hva man vil lage.
Stellar Monarch kunne kjøpes for 140 kr på Steam da artikkelen ble skrevet.