Noen tror at den norskættede Finch-familien er forbannet. De er i alle fall veldig opptatt av døden.
What Remains of Edith Finch er det folk gjerne kaller en «gåsimulator». Du vet, historiedrevne utforskingsspill vanligvis uten nevneverdige gåter eller andre spillmekaniske utfordringer, der poenget er at du skal absorbere de vanligvis svært forseggjorte spillmiljøene og få en forhåpentligvis meningsfull opplevelse. Det befinner seg i samme sjanger som Gone Home, Dear Esther og Everybody’s Gone to the Rapture. Til en viss grad også Firewatch og The Vanishing of Ethan Carter.
Antakeligvis har du allerede gjort deg opp en mening om hvorvidt What Remains of Edith Finch er noe du vil ha glede av å spille eller ikke. I den store spillanmelderhåndboken som antakeligvis ikke eksisterer, står det klart og tydelig skrevet at man aldri skal si noe slikt som «hvis du liker denne typen ting, så kommer du nok til å like denne tingen også», men dette spillet er et godt eksempel på hvorfor det kan være nyttig.
Flesteparten av dere trenger egentlig bare å vite at What Remains of Edith Finch er et erketypisk eksempel på sjangeren. Både hva stemning, presentasjon og tematikk angår. Det er velprodusert og solid, og det gjør noen ganske spennende, nye ting som sikrer litt mer variasjon enn i eldre gåsimulatorer. Og som vanlig bør du helst spille det uten særlig mye kunnskap om spillet fra før. Jeg tror du ganske trygt kan kjøpe spillet, om du tror du vil like det. Og det gjør neppe noe som vil endre holdningene dine til sjangeren, om du ikke liker noen av de tidligere nevnte spillene.
Huset med det rare i
What Remains of Edith Finch er altså et historiedrevet utforskningsspill, som foregår i og rundt et svært hus bygd av en familie som reiste fra Norge til Uniten tidlig på nittenhundretallet. Det er noe tragisk med denne familien, som noen tror er en forbannelse – medlemmene har nemlig en tendens til å enten dø svært unge, eller leve kjipe liv (ikke så rart, når alle dør rundt dem).
Det som er greia her, er at når noen dør gjør resten av familien en ting jeg tror veldig mange av oss kan nikke gjenkjennende til, selv om få er like ekstreme som denne familien: de beholder rommet til den avdøde akkurat slik det var da han eller hun døde. Det betyr at etter som folk dør, må huset utvides for at nye generasjoner skal få plass. Det blir et veldig merkelig hus, etter hvert.
Du spiller den eneste gjenlevende personen i familien, som reiser tilbake til huset for å komme til bunns i familiens rare historie. Etter å ha funnet veien inn, ender du opp med å utforske rommene ett og ett. Der lærer du om de ulike familiemedlemmene som bodde der, og finner ut hvordan de døde. Kanskje du også finner ut om det er noe i forbannelsen – historien har mange aspekter som kan virke magiske og overnaturlige, men om de er virkelige eller ikke må du ta stilling til selv.
Det er selvsagt også mulig du skjønner like lite når rulleteksten har gjort seg ferdig som da spilltittelen dukket opp i starten. Et av sjangerens karakteristiske trekk er at like mye av opplevelsen skapes av deg selv i ditt eget hode, som av selve spillet. Spillet gir deg bitene puslespillet består av, men du må sette dem sammen selv, og du blir aldri fortalt om teoriene dine er riktige eller ikke. Uansett hvor mye du forstår, og hvor «riktig» det er, er prosessen med å oppdage de ulike puslespillbrikkene fascinerende.
Varierte spillmekanismer
Der What Remains of Edith Finch skiller seg fra andre «gåsimulatorer» er at det er veldig glad i å leke med spillmekanismene sine. Det å utforske huset er rammeverket for en hel haug kortere sekvenser, som kan ta helt andre former. Alle disse oppleves unike, og noen av dem tar spillet temmelig langt bort fra det typiske «gå rundt og kikk på ting»-opplegget denne sjangeren kanskje er litt for glad i. Ikke alle fungerer like godt, blant annet fordi utviklerne åpenbart er mye flinkere til å lage kule miljøer enn troverdige mennesker, men enkelte er simpelthen geniale, med noen skikkelig flotte «aha»-øyeblikk.
Mer vil jeg ikke si – de er et typisk eksempel på at det ikke bare er handlingen i et spill som kan «spoiles», men også mekanismene. I akkurat dette spillet, tror jeg faktisk det å forklare hvordan de individuelle segmentene fungerer vil være mer ødeleggende for opplevelsen enn det å beskrive skjebnene til de ulike familiemedlemmene. Selv om det er noen overraskelser der også.
Som du sikkert har skjønt, spiller død og sorg viktige roller i What Remains of Edith Finch. Døden er et tema mange (meg selv inkludert) finner deprimerende, men selve spillet er ikke spesielt dystert. Det kan være trist, men det er generelt ikke mørkt. Snarere tvert imot.
Men hvordan vi opplever denne typen spill, som tar for seg denne typen teamer, er svært forskjellig. Jeg har lest om flere som har brutt sammen i gråt under spillingen. Selv fikk jeg litt fukt i øyekroken ved én anledning, og på det tidspunktet hadde jeg faktisk ikke lyst til å spille videre. Men så gjorde jeg det likevel, og oppdaget at det som fulgte var en fin sekvens. Lystig, til og med.
Hvor godt spillet treffer deg, kommer uansett an på deg selv og dine eksisterende tanker og forhold til temaet. Målgruppen er nok primært tenåringer og unge voksne, uten at det nødvendigvis betyr så mye. Og for de som har opplevd ting som er mer tilsvarende enkelthendelser i Finch-slektens historie, kan jeg godt se for meg at opplevelsen er langt mer kraftfull enn den var for meg.
Det som treffer meg mest, er egentlig selve konseptet. Det å ønske å beholde noe akkurat slik det var før et menneske man er glad i har gått bort (eller kanskje bare reist bort – følelsen av savn kan være like sterk selv om personen man savner fortsatt lever i beste velgående uten deg) er noe jeg kjenner godt selv. Dette alene gir spillet et personlig preg, og at jeg kjenner meg selv igjen.
Nydelige miljøer
Som i alle spillene jeg nevnte i starten, er What Remains of Edith Finch svært vakkert. Huset er fullt av flotte og gjennomtenkte detaljer, og stemningene er ofte til å ta og føle på. Selv om jeg ikke helt vet hva jeg skal med alle disse skjermbildene, fikk F12-knappen kjørt seg under spillingen. En litt unik ting spillet gjør, er å skrive det meste av monologene til hovedpersonen som tekst i selve spillmiljøet. Bokstavene dukker opp på spesifikke steder, blir der en stund, og så danser de bort. Det fungerer overraskende godt.
På spillets Steam-side står det skrevet at det sterkt anbefales at man bruker håndkontroller. Det fikk ikke jeg med meg før jeg spilte, og skal jeg være helt ærlig, skjønner jeg ikke helt hvorfor utviklerne kommer med denne anbefalingen. Noen av handlingene gjøres ved å «simulere» dem, for eksempel at du svirrer musen eller stikka rundt og rundt for å simulere at du vrir noe rundt. Men det funker helt greit med mus og tastatur. Den eneste gangen spillet duster seg til, er en sekvens der du plutselig får gammeldagse «survival horror»-kontroller på en spillfigur, og jeg kan ikke se for meg at det hadde vært noe mindre elendig med håndkontroller. Heldigvis er denne sekvensen svært kort (og tanken bak er god).
Det tok meg cirka to timer å fullføre What Remains of Edith Finch. Det passet meg godt. Spillet er kompakt, uten uinteressant fyllmasse, og dveler aldri for lenge ved enkeltsegmentene. Om det hadde vært særlig mye lengre, så hadde jeg sannsynligvis bare blitt lei mot slutten (slik jeg ble da jeg spilte Everybody’s Gone to the Rapture).
What Remains of Edith Finch koster 140 kroner på Steam. Det er også ute på PlayStation 4.