Har du lest bøkene bak The Witcher-spillene?

Hvis du har fullført The Witcher 3, og har lyst på flere eventyr med Geralt, Yennefer og Ciri, bør du ta en titt på bøkene!

Da den polske fantasy-forfatteren Andrzej Sapkowski skapte monsterjegeren Geralt og det middelalderske universet han holder hus i, var dataspill rimelig enkle saker – spesielt i Polen, som var kommunistisk og dermed var under sanksjoner som begrenset import av datamaskiner fra vesten. Han drømte kanskje om at historiene hans en gang ville nå ut til den store verden, men at det var via etterfølgerne til disse enkle spillene det skulle skje, gjettet han neppe. Og nå som det faktisk har skjedd, er han overraskende misfornøyd med det hele.

Forfatteren er ikke begeistret for spill

Sapkowskis anstrengte forhold til spillmediet har vært kjent en stund, og i den siste tiden har han også røpet en viss bitterhet over spillenes suksess. Han ergrer seg grønn over teorien om at det er spillene som har gjort bøkene hans populære i vesten, som han mener er riv ruskende gal, og han er i stedet overbevist om at «minst like mange har kjøpt spillene etter å ha lest bøkene» som omvendt. I tillegg irriteres 68-åringen av at publikumet på messer og andre promoteringsgreier han dras med på er så ungt, med «unger overalt».

Men når alt kommer til alt, er bitterheten til en viss grad forståelig. Den første The Witcher-historien kom altså i 1986, publisert i et fantasy-blad i Polen, der den ble svært godt mottatt. Den første boken fulgte i 1992, og populariteten på hjemmebane bare vokste. Men internasjonalt var det knapt noen som brydde seg. Den første oversettelsen til engelsk kom ikke før i 2007 – samme år som CD Projekts første The Witcher-spill ble lansert.

Senere har spillene blitt brukt tungt i promoteringen av bøkene, som til og med bruker CD Projekts versjoner av Geralt og Ciri på coverne. At Sapkowskis stjerne som internasjonal fantasy-forfatter har steget i takt med CD Projekts suksesser er hevet over enhver tvil, sannsynligvis også for ham selv. Og det må jo være rimelig irriterende.

Et av temaene som stadig dukker opp i The Witcher, er at verden er urettferdig. Folk får ikke alltid som fortjent. Det er med andre ord nesten litt ironisk at det samme gjelder Sapkowski. I en ideell verden, hadde bøkene hans fått den internasjonale suksessen de har fått, og kanskje enda litt til, uten spillenes drahjelp. Og selv om jeg ikke på noen måte vil frata CD Projekt æren for deres diktning og spilldesign – spillene vever tross alt sine helt egne historier som foregår etter hendelsene i bøkene – hadde de ikke eksistert uten historiene, figurene og det fascinerende universet Sapkowski har skapt.

Det hadde nok hjulpet om Sapkowski hadde respektert og forstått spillmediet, som han mener ikke er i stand til å fortelle komplekse historier. Sist gang han prøvde å fortelle oss hvorfor spill ikke egner seg for historiefortelling, sa han følgende:

– Et dataspill har en annen funksjon [enn en bok]. Det fungerer annerledes. Hvor mye substans kan det finnes i de linjene av tekst som dukker opp når helten labber gjennom skogen og snakker med et ekorn? Hvor er litteraturen i dét? Hvor er rommet for dybde og sofistikert språk, som spill kunne brukt for å heve kulturen? Det finnes ikke.

Med andre ord: Han har ikke peiling. En gjennomsnittlig fjortenåring vet mer om bøker enn han vet om spill. I hans hode er spill fortsatt der populære konsollspill var på åttitallet, og det virker tvilsomt at han noensinne har brukt mer enn minutter på CD Projekts spillmatiseringer. Om han hadde forstått mediet, hadde han kanskje skjønt hvordan CD Projekt har klart å gjøre ære på forfatterskapet hans. De har klart å fange essensen i The Witcher på en måte som vitner om ekstrem dedikasjon og kjærlighet til kildematerialet, og ikke så rent lite dyktighet i tillegg.

Som å lese spillene

Da jeg startet å lese The Last Wish, som kronologisk er den første boken i serien, var jeg umiddelbart tilbake i spillenes verden. Det var som å lese et nytt The Witcher-spill, i stedet for å spille det. Alt jeg likte med spillenes historiefortelling og univers, fant jeg igjen her. Jeg har prøvd mange spillmatiseringer av bøker og filmer, men sjeldent har jeg opplevd at spillene og det de har vært basert på har vært like samstemt som Sapkowskis bøker og CD Projekts egenkomponerte fortsettelse.

Jeg har elsket The Witcher-serien siden det første spillet, som jeg var langt mer begeistret for enn den gjennomsnittlige spillanmelderen. Toeren fulgte opp, og The Witcher 3 må være et av favorittspillene mine noensinne. Da jeg hadde fullført både hovedspillet og begge ekspansjonene, og endelig fått den avslutningen på historien som jeg ønsket, var det ganske vemodig – spillet hadde vært en viktig del av hverdagen min så lenge at jeg savnet det. Og det savnet ble ikke mindre av at jeg visste at serien nå var ferdig. Jeg skulle ikke få oppleve noen flere eventyr med Geralt, Ciri, Yennefer, Dandelion og alle de andre. Trodde jeg. For det er akkurat det jeg nå har fått, takket være bøkene.

Derfor tenkte jeg det ville være på sin plass å skrive litt om dem, siden jeg vet at jeg ikke er alene om å elske spillene de er basert på.

Bøkene foregår kronologisk før spillene, og rekkefølgen er bittelitt komplisert. Den første boka Sapkowski skrev er Sword of Destiny, som altså kom i 1992. Men hendelsene i Sword of Destiny foregår etter hendelsene i bok nummer to, The Last Wish, som blant annet inneholder kortfortellingene fra åttitallet. Det er altså The Last Wish du bør starte med, fordi mange av tingene som skjer i Sword of Destiny bygger videre på det som skjedde i The Last Wish. Sword of Destiny ble ikke publisert på engelsk før i 2015, så hvis du allerede har lest bøkene for en stund siden, så er sjansene store for at du ikke fikk den med deg. Det er i så fall synd.

Både The Last Wish og Sword of Destiny er samlinger med korte fortellinger satt inn i et større rammeverk. De fungerer nesten som gamle «clip shows» – du vet, de forhatte episodene i TV-serier fra åtti- og nittitallet, der man klippet og limte fra gamle episoder, med en eller annen tynn handling som bandt dem sammen. I begge husker monsterjegeren Geralt tilbake på tidligere episoder i livet sitt, og passende nok føles mange av disse historiene omtrent like lange som et typisk, forseggjort oppdrag i The Witcher 3. Begge bøkene er i mine øyne obligatoriske, men Sword of Destiny fungerer hakket bedre som helhet, og har en slutt som virkelig slår fra seg.

Etter disse to bøkene, begynner «serien» for alvor, med fem mer tradisjonelle romaner skrevet i samme rekkefølge som de skal leses. Jeg har bare lest ferdig de to første så langt, nemlig Blood of Elves og Time of Contempt. Mer om dem senere, men siden vi er inne på kronologien her, er det interessant å nevne at det finnes ytterligere én roman, Season of Storms, som foregår i samme tidsrom som The Last Wish. Den er imidlertid ikke oversatt til engelsk enda.

Et lite overblikk

Om du ikke kjenner til spillene overhodet, så foregår altså det hele i en middelaldersk fantasiverden. Spesifikt, foregår bøkene og spillene for det meste i et svært område som menneskene koloniserte rimelig «nylig». Før menneskenes ankomst levde andre raser, som alver, dverger, dryader og gnomer i området, men disse er nå – i stor grad – underlagt (og undertrykket av) menneskene. Monstre var også vanligere før, og en av grunnen til at det er færre av dem nå enn tidligere, er witcherne. Dette er mennesker som har blitt mutert gjennom en grufull prosess i barndommen. Resultatet har gitt dem det som fortoner seg som superkrefter, samt muligheten til å overleve bruk av giftige eliksirer som forbedrer egenskapene deres ytterligere. Geralt er en slik witcher, som reiser rundt i verden for å tjene penger på å ta knekken på plagsomme monstre.

Det bøkene generelt har til felles, er en troverdig, middelaldersk fantasiverden som ligger langt tettere opp mot europeisk historie og mytologi enn Tolkien, og et spennende figurgalleri der de fleste man treffer – enten de er venner eller fiender – virker ekte. Selv om mye av det som skjer i bøkene er ganske forferdelig, er det også en varme og menneskelighet her, som står i rimelig kraftig kontrast til for eksempel A Game of Thrones og til og med Tolkien. I tillegg er Sapkowski en mester i å dytte inn humor i selv de blekeste situasjoner – det blir aldri dumt, men du kommer til å le høyt og regelmessig.

Ingen av disse tingene bør komme som noen overraskelse på deg som har spilt The Witcher 3. Og for den saks skyld, om du ikke lot deg imponere over historiefortellingen og figurene i spillene, så vil du neppe bli så voldsomt imponert over bøkene heller. De første historiene er jo faktisk selve definisjonen på kiosklitteratur, ettersom de ble distribuert i blader.

Den eneste konkrete negative tingen de har til felles er at selv om karakterene er troverdige, har noen av dialogene en tendens til å være litt teatralske. Litt for velformulerte, og litt for opptatt av å forklare ting som alle deltakerne i samtalen strengt tatt vet.

The Last Wish

Dette er kronologisk den første boken, og flere av historiene i den ble skrevet for det polske fantasy-bladet Fantastyka på åttitallet. Hovedhistorien er litt tynn her – Geralt er skadet og husker tilbake på ting som har skjedd tidligere – men helheten fungerer likevel, og boken har noen veldig kule enkelthistorier. Den rommer også den aller første The Witcher-historien, som bare heter The Witcher. Her må Geralt bekjempe en striga bosatt i borgen til Kong Foltest i Vizima. Historien ble faktisk gjengitt i den filmatiske introen til The Witcher-spillet, hvor Vizima var et viktig sted.

I andre historier stifter vi bekjentskap med kjente figurer som Dandelion, og får også oppleve Geralts første møte med Yennefer (i historien The Last Wish). Vi får også vite hvorfor han kalles The Butcher of Blaviken, i en minneverdig historie som leker med det samme temaet som spesielt The Witcher 1 var opptatt av, nemlig at noen ganger finnes det ikke noen «gode» valg. I tillegg … vel, jeg skal ikke «spoile» for mye, men det skjer noe som er veldig viktig for resten av serien, og spesielt The Witcher 3, men du skal få gleden av å oppdage det selv.

Akkurat dette er faktisk en veldig kul del av leseropplevelsen her – jeg tror ikke The Last Wish hadde vært like spennende å lese om jeg ikke allerede var glad i Geralt, og visste en del om det som kom til å skje i fremtiden hans. Ved flere anledninger gikk det opp lys for meg – aha-opplevelser som var helt avhengige av at jeg allerede har tittet inn i fremtiden.

Samtidig legger man også merke til at figurene ikke er helt ferdigslipt enda, men det kan man til en viss grad se for seg at rett og slett har med alderen å gjøre. Den versjonen av Geralt som dreper en striga for Kong Foltest, må være minst 30 år yngre enn versjonen av Geralt fra det første spillet (mutasjonene gjør at witchere ikke eldes som normale mennesker, og Geralt er mye eldre enn han ser ut).

Sword of Destiny

Denne boken byr på en mye bedre helhetsopplevelse enn The Last Wish, fordi hovedhistorien her er vevd sammen med kortfortellingene på en langt mer intelligent måte og det er en mye klarere rød tråd. Resultatet er at selv om det virker som to historier har fint lite med hverandre å gjøre, skjønner du sammenhengene etter hvert. Jeg skal ikke røpe for mye, men det er i denne boken vi stifter bekjentskap med Ciri for første gang, og segmentene om henne er skikkelig fascinerende å lese med tanke på det vi vet om fremtiden hennes.

I tillegg får vi vite bakgrunnshistorien til et av mine favorittkort i Gwent – Villentretenmerth. Det er en veldig liten ting, som de fleste sikkert ikke vil legge merke til, men jeg syntes det er gøy når brikkene faller på plass (i det som også er en veldig kul enkelthistorie).

Boka går også dypere inn i både personligheten til Geralt og forholdene hans til andre viktige personer – igjen er Dandelion og Yennefer nøkkelpersoner. Jeg liker spesielt hvordan Dandelion utbroderes her. Som i spillene er han en litt selvhøytidelig og til tider tankeløs person, men han er også en genuint god venn av Geralt. Hvis du hadde uflaks i kjærlighetslivet i The Witcher 3, og endte opp med Dandelion som kompanjong på slutten av Blood & Wine, så skal du altså ta det helt med ro. Geralt er sikkert kjempefornøyd.

Det er også i denne boken at Nilfgaard-imperiet introduseres, med det som må sies å være et smell.

Blood of Elves

Den første av romanene har fortsatt litt av kortfortellingformatet i seg, ettersom handlingen er ganske oppstykket, med flere sekvenser som utbroderes kraftig, og så masse tid som går mellom disse uten at vi får vite mer enn bruddstykker om det som har skjedd. Ciri er fortsatt sentral, og figurgalleriet utvides ytterligere med kjente (spill)personer som Triss Merigold, Shani, Dijkstra og Philippa Eilhart.

Det virker kanskje ikke som Sapkowski var hundre prosent fortrolig med romanformatet da han skrev denne boken – den går fremover i rykk og napp, og har noen sekvenser som rett og slett blir litt for langsomme og kjedelige i mine øyne. Flere av figurene har dessuten en tendens til å være veldig snakkesalige, og er veldig glade i å forklare ting for leserne. Noen ganger får jeg følelsen av at Sapkowski med vilje drar ut tiden, som for å spare godbitene til senere bøker i serien. Sånn sett likte jeg de første bøkene bedre, ettersom det aldri gikk særlig lang tid mellom høydepunktene.

Blood of Elves har heller ikke noen fullgod avslutning. Det er helt tydelig at den er ment som en introduksjon til resten av serien, og jeg kan faktisk ikke komme på en eneste del av historien som konkluderes på noen skikkelig måte. Det gjenspeiles i spenningskurven, som har noen høydepunkter her og der, men som flater ut i stedet for å stige når det hele nærmer seg slutten.

Til gjengjeld gjør boken en god jobb med å legge et solid grunnlag. Vi får god tid til å lære figurene og flere av stedene å kjenne (mye av handlingen foregår ved Kaer Morhen, som kun har blitt nevnt i forbifarten i tidligere bøker), og etter å ha lest den, gleder jeg meg til fortsettelsen. Men jeg vil altså ikke anbefale deg å hoppe over de to første bøkene før du leser denne bare fordi dette er den første ordentlige romanen – om du gjør det, tror jeg faktisk du blir lei før den er ferdig.

Time of Contempt

Bortsett fra at det blir slitsomt hvor mange ganger Sapkowski prøver å skvise inn ordet «contempt» i denne boka, er den langt bedre enn sin forgjenger. Spenningskurven er fortsatt litt rar, men den har ikke de lange, flate bølgedalene fra Blood of Elves. Dette kan være en svært vanskelig bok å legge fra seg til tider!

Å diskutere plottet og figurene tar meg litt for langt inn i «spoilerland» denne gangen, ettersom handlingen er en ren fortsettelse av det som skjedde i Blood of Elves, og selv om det dukker opp noen nye kjenninger fra spillene her og der preges den av det allerede etablerte persongalleriet (samt noen figurer du antakeligvis bare har hørt såvidt om i spillene). Men om du syntes Blood of Elves var litt treig, får du definitivt betalt for tålmodigheten her.

Nok en gang er det åpenbart at dette ikke var ment som en frittstående bok. Nå som folk finner det vanskelig å se én episode av en TV-serie uten å ha hele sesongen tilgjengelig, i tilfelle man blir hektet og må bruke resten av kvelden på «binge-watching», må jeg advare om at det hele slutter med en solid «cliffhanger».

Så da er det bare å bla opp for den neste boken, Baptism of Fire, først som sist.

Lydbøkene

Helt siden jeg begynte å jobbe for Gamer.no i 2002, har jeg skrevet og lest så mye i forbindelse med arbeidet mitt, at jeg rett og slett ikke har orket å lese særlig mye på fritiden. I tillegg blir jeg svært sliten i hodet av det – hvis jeg sluker en hel bok slik jeg kunne i min ungdom, går det kanskje en ukes tid før hjernen min våkner opp igjen. Redningen for meg ble lydbøker, og spesifikt Amazon-tjenesten Audible.

Jeg elsker rett og slett å sette meg ned i ro og mak, enten det er i stua på kvelden eller i sola, gjerne med ei kald øl, og ta en time eller to med lydbok. Skal jeg være helt ærlig, er Audible ett av svært få helt konkrete områder der smarttelefoner og nettbrett har gjort livet mitt merkbart bedre (kanskje jeg er en dinosaur som Sapkowski, men det er min klare oppfatning at alt man kan gjøre med en smartdings, kan man gjøre bedre med noe annet).

Alle de engelskspråklige The Witcher-bøkene er tilgjengelig på Audible, og heldigvis er det også samme person som leser dem. Han heter Peter Kenny, og gjør en glimrende jobb med å gi de ulike figurene gode og distinkte stemmer. I The Last Wish irriterte jeg meg bittelitt over Geralt, men han kom seg veldig utover, og nå er Kennys Geralt like naturlig for meg som versjonen til Doug Cockle.

Det at samme person leser alle bøkene, betyr også at måten individuelle personer snakker på, og uttalelsen av navnene til personer og steder, er rimelig konsistent fra bok til bok. Dette er ikke alltid er tilfelle i slike lydbøker. Det eneste unntaket jeg har lagt merke til er at han forandret uttalelsen på Dandelion mellom The Last Wish og Sword of Destiny, og det ser ut som han holder seg til den siste versjonen i resten av bøkene. De fire bøkene jeg har lest til nå er alle i overkant av ti timer lange, og et typisk kapittel tar opp mot én og en halv time. For meg er det ganske perfekt.

Konklusjon

Uansett om du velger lydbok, papirbok eller elektronisk bok, anbefaler jeg at du tar en titt på Sapkowskis bøker om du likte The Witcher-spillene. Som sagt føles det å lese disse bøkene som å vende tilbake til spillene, bare at historiene er annerledes og man leser (eller, i mitt tilfelle, lytter) i stedet for å spille. Jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg har nølt så lenge med å gjøre det selv, med tanke på at jeg elsket spillene og generelt liker fantasylitteratur. Men jeg er veldig glad for at jeg endelig tok sjansen, og nå er jeg hektet. Litt flaks er det dermed at den syvende og siste boken faktisk ble gitt ut på engelsk for bare noen måneder siden.

Om du ikke har spilt spillene, så kan nok bøkene fungere som et godt grunnlag – men jeg vil ikke nødvendigvis anbefale at du leser syv romaner før du starter å spille spillene hvis intensjonen kun er å forberede seg for dem. Spesielt siden jeg har en klar følelse av at min kjennskap til verdenen ga spesielt de to første bøkene en ekstra dimensjon som jeg ikke hadde hatt uten å ha spilt spillene. Samtidig: Det var spillene som fikk meg til å lese disse bøkene, men det er jo ikke spillenes fortjeneste at jeg nå er hektet og holder på med bok nummer fem. Så om du liker fantasy og eventyrlige fortellinger, tipper jeg du vil sette pris på disse bøkene uansett hvor mye eller lite erfaring du har med spillene.