Tilbakeblikk: Nuclear War

Dommedag er her, og det er din jobb å trykke på den røde knappen.

Trusselen om en altutslettende atomkrig er ikke et spesielt lystig tema, men noen ganger kan humor være akkurat den tilnærmingsmåten et slikt konsept fortjener. Det er jo tross alt noe fullstendig absurd over det faktum at en krangel mellom en håndfull mennesker kan ende opp med å slukke lyset for 7,5 milliarder individer på bare noen få timer. Jommen godt vi har valgt våre ledere med omhu!

Preget hverdagen og kulturen

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Bilde: Mobygames.
Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Bilde: Mobygames.

Atomkrigspøkelset har heldigvis roet ned kjettingraslingen i en stund nå, og selv om Bulletin of Atomic Scientists har skrudd dommedagsklokka et halvt minutt nærmere midnatt i år, har vi heldigvis fortsatt litt å gå på før akkurat denne trusselen virker like reell som den gjorde for bare noen tiår siden. Under den kalde krigen var vi flere ganger skremmende nærme plutselig utryddelse, der tilfeldigheter kunne ha ledet til at ingen av oss hadde levd i dag. Dette preget naturlig nok hverdagen på en måte det kan være vanskelig å sette seg inn i for oss i 2017. Enn så lenge, i alle fall.

Frykten for atomkrig var i stor grad med å forme kulturlivet under den kalde krigen, med både filmer, bøker og skuespill inspirert av det deprimerende temaet. Og med spillmediets inntog, fikk den tilsynelatende uungåelige undergangen vår et nytt medie å påvirke.

Atari-klassikeren Missile Command startet utviklingen som et atomkrigsmareritt der spillskaper David Theurer natt etter natt var vitne til at hjembyen San Francisco bli blåst i stykker av atombomber. Infocoms Trinity – oppkalt etter den første atombombetesten i 1945 – var et uttrykk for hjelpeløsheten spillskaper Brian Moriarty følte da ha han satte seg ned for å lære om temaet og virkelig tok innover seg hva atombombenes eksistens betydde. I tillegg fantes flere titalls, om ikke hundretalls, spill der målet var å avverge en atomkatastrofe, enten ved hjelp av strategi (som i Theatre Europe og Balance of Power) eller kampkniv og gevær (som i Green Beret og Rambo).

Og så har vi Nuclear War, da. Spillet der coveret viser ei dame som soler seg på stranda i det dødelige lyset fra en atomeksplosjon, mens badeballen smelter og omgivelsene rundt henne tar fyr, og der introen er ei scene hentet rett ut fra slutten av den klassiske antikrigskomedien Dr. Strangelove. Nuclear War handler ikke om å redde verden, men tar i stedet utgangspunkt i hvor latterlig hele atomkrigskonseptet er. Hvor grunnleggende idiotisk og naivt det er å skulle gå inn i en slik krig i håp om å faktisk vinne den.

Nuclear War starter med at du velger fire statsledere, fra et utvalg på ti, som du skal spille mot. Alle statslederne er parodier av virkelige ledere – vi har for eksempel Ronnie Raygun, Prime Minister Satcher, Ayatollah Kookamamie, Gorbachef og Colonel Khadaffy.

Velg dine motstandere med omhu!
Velg dine motstandere med omhu!

Når lederne er valgt og selve spillet er i gang, får du opp bildet av ditt eget kontinent, som er omkranset av hav med én fiendefraksjon i hvert hjørne. Hvert kontinent har en håndfull byer i ulik størrelse. En skyskraper er en by med mange innbyggere, et telt eller ei stråhytte har svært få. Byer kan både vokse og krympe i løpet av spillet, men når alle innbyggerne er døde, erstattes de av et stort krater, og er ute av spillet for godt. Målet er intet mindre enn at alle byene i hele verden, unntatt dine egne, skal utslettes. Om du klarer det, har du vunnet – uansett hvor mange millioner av dine egne innbyggere du har mistet på veien.

Turbasert spill

Nuclear War er turbasert, og hver tur har du mulighet til å velge mellom en håndfull forskjellige handlinger. Du kan i praksis kun gjøre én ting per tur – hvis du for eksempel velger å produsere nye våpen, er det alt du får lov til å gjøre den turen.

Do you want to play a game?
Do you want to play a game?

Nettopp å produsere våpen kan være en naturlig start på spillet. Du kan ikke selv velge hva som lages, men ender opp med et tilfeldig utvalg atomstridshoder av ulik størrelse, missiler og/eller bombefly med ulik kapasitet, samt (hvis du er heldig) kanskje et rakettskjold eller to. Mengden krigsmateriale som bygges avhenger av hvor mange gjenlevende byer du har i landet ditt. Det samme gjelder motstanderne, så hvis en by er på randen av utryddelse, er det lurt å dytte den over. Jepp, du blir raskt et monster når du spiller Nuclear War.

Et lite tips: Det er tabu å produsere våpen to turer på rad, siden de andre statslederne ser dette som å hamstre atomvåpen. I et spill der negativ oppmerksomhet stort sett resulterer i at du får bomber i hodet, kan dette være greit å ha i mente.

Om du kanskje ønsker å vente litt med å bli massemorder, kan du i stedet drive propaganda mot fiendens byer, i håp om å tiltrekke deg noen av innbyggerne deres. I utgangspunktet er propaganda et godt alternativ; det er tross alt bedre å stjele ti millioner innbyggere fra fienden enn å drepe dem siden de gjør mer nytte for seg i dine byer enn på kirkegården. Men propaganda kan ofte gå galt, enten ved at dine folk hopper av til fienden (forrædere!), eller at helt andre ting skjer – slik som at romvesener dukker opp og rapper en hel by fra deg, for å bevare litt av menneskeheten for fremtiden.

Sjekk den ene byen nede til venstre. Propagandaen har slått feil!
Sjekk den ene byen nede til venstre. Propagandaen har slått feil!

Dessuten er propagandatallene uansett små. Skal du virkelig gjøre skade, er det bomber som er tingen.

Bomber er imidlertid ikke like rett-frem å forholde seg til. Det første du må gjøre om du planlegger å sende litt flammende død i fiendens retning, er å gjøre klar et missil eller et bombefly, og dette tar én hel tur. Alle ser at du gjør dette, på samme måte som du selv kan se når fienden gjør klart for angrep.

Stridshodene kommer i ulike kategorier, fra 10 megatonn til 100, og enten du plasserer dem på bombefly eller missiler er det nødvendig at den aktuelle avleveringsmetoden har lik eller høyere kapasitet. Alle med peiling på ekstremt massedrap vet at man ikke kan putte en bombe på 50 megatonn i et missil med 20 megatonns kapasitet. Missiler kan kun brukes én gang, mens bombefly kan brukes helt til kapasiteten er brukt opp. Et bombefly med 100 megatonns kapasitet kan for eksempel frakte to 50 megatonnsbomber over to separate turer.

100 megatonn bør få ham til å holde kjeft en stund.
100 megatonn bør få ham til å holde kjeft en stund.

Når alt er klappet og klart, er det bare å velge en av motstandernes byer, og trykke på den røde knappen. Så må du krysse fingrene, og håpe på det beste. Eller verste, strengt tatt. Om bomben treffer målet og eksploderer som den skal, kan du lese hvor mange millioner mennesker du har klart å utslette, og kanskje ergre deg over at tallet er litt lavere enn du skulle ønske. Da er det bare å klargjøre en ny bombe for å få has på resten!

Forresten: Hvis du, etter at du har klargjort et transportmiddel, velger å gjøre noe annet enn å bruke det, så mister du det for alltid. Å kaste bort verdifullt krigsmateriell på denne måten er ikke bare ganske dumt, men det gjør også at de statslederne som ser på deg som en slags alliert blir irriterte. Igjen: I et spill der motstanderne uttrykker sinne med atombomber, er det lurt å holde på de vennene du har! Helt til du er klar for å drepe dem, selvsagt.

Den siste mulige handlingen du kan utføre, er å aktivere et rakettskjold om du forventer å bli angrepet – for eksempel ved at du så erkefienden din klargjøre et missil i forrige tur. Med rakettskjoldet aktivt vil alle missilene ment for deg skytes ned før de treffer byene dine. Men et rakettskjold varer kun én tur, og brukes opp når det aktiveres.

Kubombeprogrammet mitt var så hemmelig at ikke engang jeg visste om det.
Kubombeprogrammet mitt var så hemmelig at ikke engang jeg visste om det.

Det er forresten ett lite unntak på «én handling per tur»-regelen. Du kan nemlig også endre på måten du presenterer deg selv overfor motstanderne dine. Hver motstander representeres av et animert bilde, som viser sånn cirka hvordan de tenker om deg – smiler de, så er du sannsynligvis ikke på toppen av drapslista deres, og om det ryker ut av ørene deres kan du regne med at du får et missil i fjeset ved neste anledning.

Men du kan altså også sette opp ditt «ansikt» for hver statsleder – gi et smilefjes til de du liker, og et surt fjes til de du misliker. Hvordan og i hvor stor grad de reagerer på dine ansiktsuttrykk avhenger av hvem de er, og hva de tenker om deg. En litt kul funksjon, egentlig, som kanskje hadde gjort seg i neste Civilization-spill?

Et enkelt spill

Postmannen bomber alltid to ganger.
Postmannen bomber alltid to ganger.

Det jeg har gjort nå, er å beskrive nøyaktig og i nærmest overdreven detalj hvilke muligheter du har når du spiller Nuclear War. Du har altså bare seks reelle handlingsmuligheter per tur, og enda færre om du mangler det nødvendige utstyret til å utføre alle handlingene. Spillet er også preget av flaks, i så stor grad at mange erfarne strategispillere sannsynligvis vil rynke på nesen. Selv de beste planene kan slå feil når tilfeldighetene vil det.

Men det er fortsatt rom for strategi. Spesielt med tanke på hvem du faktisk skal fokusere på; spillets datastyrte motstandere oppfører seg ofte litt uforutsigbart, men de fastsatte personlighetstypene deres kan læres. Ronnie Raygun og Prime Minister Satcher er krigerske, og respekterer de som bruker bomber. Helst på noen andre enn dem selv, selvsagt. Jimmy Farmer og Ganji foretrekker propaganda, og misliker krigerske ledere. Et par andre er mer forutsigbare – bomber du meg, så bomber jeg deg – mens de to statslederne fra midtøsten er kaotiske og fullstendig uforutsigbare. Til sist har vi Tricky Dick og Gorbachef, som konstant lyver. En smilende Gorbachef er like illevarslende som en rasende Satcher.

De fleste følger også det gode, gamle «fienden av min fiende er min venn»-konseptet. Men husk at det motsatte også er tilfelle – plager du noen de liker, blir de sure! Hvis du klarer å hindre dem i å slå seg sammen mot deg, og i stedet gå løs på hverandre, øker sjansen for å vinne betraktelig.

Min jobb her er ferdig.
Min jobb her er ferdig.

I tillegg er det jo slik at når du kun kan velge én av en en håndfull ting per tur, lønner det seg å velge «riktig». Når skal du bygge, når skal du prøve deg med propaganda, når skal du angripe og når skal du forsvare? Sistnevnte kan være veldig utfordrende. Hvis du har gjort klart et missil, men ser at tre motstandere også har gjort det – skal du skrote missilet for å forsvare deg i stedet? Eller bare kjøre på? Du vet jo ikke om noen har siktet seg inn på deg, men har vel samtidig en idé om sannsynligheten. Spesielt hvis Gorbachef gliser nede i hjørnet sitt.

Så har vi spørsmålet om hva du faktisk skal sikte på, før du trykker på den røde knappen. Skal du satse på å drepe flest mulig mennesker, eller redusere antallet byer hos fienden? I utgangspunktet er det jo dumt å bruke 50 megatonn for å ta knekken på et telt, men å redusere antallet byer hos en fiende er veldig viktig for å hindre produksjon. Og med litt vellykket propaganda fra fiendens side kan det teltet raskt være en liten småby igjen. Så må du uansett frem med kraftig skyts.

Statsledere i Nuclear War nekter dessuten å gå stille inn i natten. Når en nasjon utryddes, vil de fyre avgårde alt de har lagret av bomber i ett siste, stort smell. Resultatet er ofte at spillet ender med den totale utryddelsen av menneskeheten, ettersom «vinneren» blir knust av taperens automatiske gjengjeldelsesangrep.

Om spillet mot formodning ikke har endt med at alle dør, kan seierherren juble på denne måten:

Passende nok er det ingen gratulasjonsvideo når du selv vinner, men du får til gjengjeld en plass på topplisten avhengig av hvor mange mennesker som fortsatt lever. Med tanke på at verden nå er et postapokalyptisk helvete, er vel det å havne på topplisten i Nuclear War noe av det siste de gjenlevende stakkarene får oppnådd.

Bare én by igjen, så er hun ute av spillet.
Bare én by igjen, så er hun ute av spillet.

Underholdende i korte perioder

Nuclear War er et spill jeg har brukt ganske mange timer på i årenes løp, men jeg har aldri spilt det spesielt mye av gangen. Det er et godt eksempel på hvordan strategispill kan være enkle og egentlig ganske grunne, men samtidig tilby nok muligheter til at det er moro å spille, og at man føler man gradvis blir bedre. Hver runde tar ikke mer enn ti-tjue minutter, og når man først kommer i gang, blir man raskt hektet.

De få valgmulighetene og fokuset på tilfeldigheter gjør at Nuclear War ofte føles som et kortspill med grafikk, og det er ikke så rart – det er nemlig basert på et kortspill i utgangspunktet. Et ganske gammelt kortspill, faktisk – kortspillet Nuclear War ble lansert så langt tilbake som i 1965, da den kalde krigen var på sitt varmeste. Det ble designet av Douglas Malewicki, en amerikansk ingeniør og oppfinner som sannsynligvis er langt mer kjent for sin bilspisende Robosaurus og arbeid med det dødfødte SkyTran-konseptet enn for kortspillet sitt. Opprinnelig solgte han spillet selv, men etter hvert havnet det i stallen til Flying Buffalo – som fortsatt selger både spillet og diverse ekspansjoner.

Åh, hold kjeft.
Åh, hold kjeft.

Når man ser for seg dataspillet Nuclear War som et kortspill, så er det egentlig veldig lett å skjønne hvorfor det fungerer som det gjør. Men Eric Hyman, som skapte dataspillet sammen med New World Computing-sjef Jon van Caneghem, gjorde lurt i å «skjule» kortspillrøttene – den spenstige presentasjonen er nemlig en av tingene som gjør spillet så kult i utgangspunktet. Grafikken i Nuclear War ser i utgangspunktet enkel ut, men skjermbildene bedrar. Hver ting du gjør akkompagneres av kule animasjoner, og på verdenskartet flyr missilene frem og tilbake på en herlig, tegnefilmaktig måte. Karikaturene av statslederne er også overraskende gode, med morsomme ansiktsuttrykk som ofte fanger personene de skal etterligne temmelig godt. Grafikken var det Avril Harrison som sto for.

Opprinnelig ble Nuclear War lansert for Amiga. PC-versjonen kom litt senere, og er så godt som identisk. Den mangler imidlertid de digitaliserte lydeffektene. Det er litt synd, ettersom de tilfører spillet ganske mye humor og sjarm. Her kan du se meg spille (og vinne!) en runde Nuclear War på Amiga:

En nyversjon hadde gjort seg

Hva har du egentlig gjort for oss i det siste?
Hva har du egentlig gjort for oss i det siste?

En ting Nuclear War mistet da det gikk fra kortspill til dataspill, var flerspillermuligheten. Og det er egentlig litt merkelig, for konseptet burde fungere veldig godt i flerspiller. Det hadde med andre ord vært gøy å se Nuclear War gjenskapt for moderne plattformer, med flerspiller og litt mer aktuelle verdensledere. Det er jo tross alt nok inspirasjon å ta av i den moderne verdenen, dessverre. En moderne versjon måtte nok ha gjort noen små endringer for å unngå å tråkke over streker som har flyttet seg siden åttitallet. Men siden spillet tross alt er trygt plantet innenfor satirens verden, skal det jo være litt takhøyde for ting som kanskje ellers ikke ville vært passende.

Men originalspillet fungerer uansett helt greit den dag i dag – grensesnittet tar bare minutter å sette seg inn i, og det er like moro å ødelegge verden som det alltid har vært. Uheldigvis er det for øyeblikket ikke å finne på tjenester som GOG, men du kan utrolig nok fortsatt kjøpe MS-DOS-versjonen på diskett direkte fra Flying Buffalo Games.

Ellers kan du jo prøve Introversions DEFCON, som er en ganske annerledes vri på samme konsept.

En kommentar om “Tilbakeblikk: Nuclear War”

  1. Ufattelig mange minner fra dette spillet :D
    Har savnet flerspiller siden jeg første gang spilte det på tur med kompiser…
    Absolutt en hit om noen plukker opp tråden med modernisering ;)

    Svar

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.