Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 8

Skal jeg bli mektig og rik, eller skal jeg redde verden? Vanskelige, moralske spørsmål her, altså.

Jeg fortsetter mine eventyr i Shapeir, i Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire. Om du ikke har sjekket denne spilldagboken før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Vi sees om et par timer!

Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam.

Ikke Hogwarts, men WIT

Mens jeg går ned fra soverommet mitt, lurer jeg på hva slags magisk og fryktelig katastrofe venter meg i dag. Men Shameen ønsker meg bare en god morgen, og viser ingen tegn til krisestemning. Ah, fint. Da kan jeg gå tilbake til WIT, for å se om jeg kan klare opptaksprøven. Men først, frokost!

Vel fremme ved WIT, som altså står for Wizard’s Institute of Technocery, åpner jeg den skjulte døra og stepper inn i tomrommet bak som om jeg skulle vært en erfaren trollmann. Innforbi møtes jeg nok en gang av stemmer fra ingensteds, som spør om jeg er klar til å ta prøven igjen. Jepp, klar som et egg! Jeg slipper å ta Erasmus’ vesle test først, og hopper elegant ut på den underlige broa gjennom verdensrommet. I dag skal jeg klare dette.

På broa møtes jeg først av samme problem som sist; en stav som svirrer rundt som en propell (hva nå enn en propell er). Jeg gjentar det jeg gjorde forrige gang – en «force bolt» for å få den til å legge seg ned, og «levitate» for å la den passere trygt under meg. Denne gangen er jeg rolig og tålmodig, og lander ikke før det er helt trygt. Puh! Første prøve er overstått.

Den neste er en svær steinmur. Jeg kan ikke sveve over denne, og må i stedet få jekket den ned noen hakk. Jeg prøver meg nok en gang med «force bolt», men den etterlater seg ikke noe merke i murveggen engang. Så kaster jeg «detect magic», for å se om det er noen magiske svakheter her – jeg ser ingen, men får samtidig vite at det er et magisk formular assosiert ved muren. Da er jo det naturlige valget å prøve «trigger», for å aktivere formularet.

Uh-oh!

Når jeg kaster «trigger», blir muren forvandlet til et slags mur-monster! Det angriper ikke direkte, men slår hardt i broen slik at jeg mister balansen og holder på å falle ned i uendeligheten. Før jeg får sukk for meg, slår det igjen, og jeg må tenke raskt. Ta det med ro, Joachim, ikke få panikk! Aha! Ro! Jeg kaster «calm», og monsteret synker umiddelbart sammen og blir liggende som en steinhaug. Jeg kaster nok en «force bolt», i den tro at haugen er lettere å ødelegge enn muren var, men den gang ei. «Open» funker heller ikke. Hm. Muren virket litt vrien å klatre over, men denne haugen? Det bør jeg klare lett. Jeg tar sjansen, og det går bra. Først etterpå våkner monsteret til live igjen, og begynner å banke i broa igjen – heldigvis er jeg raskt ute med nok et «calm»-formular, og kan gå trygt videre.

Den neste prøven er et isfjell. Det er en jobb for «flame dart», tenker jeg, og slenger i vei en ildkule mot fjellet. Den gjør ikke så veldig mye skade, men smelter det ytre, harde islaget, og åpenbarer at isen under har mange sprekker. Aha! «Force bolt» gjorde kanskje ikke inntrykk på murveggen, men her tror jeg nok jeg skal få til noe. Jeg kaster en «force bolt» på ei av sprekkene, og oppnår akkurat det jeg ville – faktisk enda litt mer, ettersom energikula reflekteres frem og tilbake på de glatte overflatene, og øker sprekkdannelsen ytterligere. Jeg fortsetter i samme stil, og selv om jeg bommer på sprekkene noen ganger, klarer jeg etter hvert å få isfjellet til å falle helt fra hverandre, og ned fra broa. Suksess!

Underveis måtte jeg spise ei magipille, så det var lurt av meg å kjøpe slike i går.

Den siste prøven er, forutsigbart nok, ild. Riktignok er ikke prøven helt rett-frem. Flammene befinner seg nemlig bak ei dør. Men okay, jeg har nok en gang rett formular i mitt magiske verktøyskrin – ved hjelp av «open», åpner jeg døra uten å trenge å gå bort til den og ta på det utvilsomt gloheite dørhåndtaket. Flammene bak reagerer umiddelbart ved å blusse opp noe voldsomt, men det løser jeg med «calm». Jeg begynner å bli flink til dette her! Problemet er bare at flammene brant et svært hull i plattformen. Men det er egentlig ikke så farlig, det heller. Ved hjelp av «fetch» lukker jeg døra igjen, og så kaster jeg en «force bolt» i toppen av døra slik at den velter ned, og legger seg over hullet som ei bro. Jeg forter meg over, før flammene får tid til å blusse opp igjen.

Femten år er jo ingenting

Woho! Jeg har klart det! Vips er jeg tilbake i «lobbyen» til instituttet, og foran meg står en hel gjeng trollmenn. De er fornøyd, og sier at jeg nå skal få lov å studere ved institusjonen. Utdanningen tar bare 15-20 år, forklarer de, og den starter nå. Er jeg klar til å forlate den vanlige verdenen, alle vennene mine og alle de andre som avhenger av meg, og vie de neste årene til magiske studier?

Eh, hm. Vel, på den ene siden, så er det jo utvilsomt tryggere her enn i Shapeir. Og tenk hvor mektig jeg kommer til å bli! Og rik, sikkert! Jeg kan få mitt eget slott, kanskje i en dal som Spielburg, med magiske golemer som gjør alt jeg befaler. Og så kan jeg ha på en sånn spiss hatt med stjerner og måner på! Men på den andre siden … Shema lager jo veldig god mat. Nei, det avgjør saken. Jeg kan ikke la alle dø. Sorry, magikere, jeg må tilbake og redde verden.

De blir åpenbart skuffet, og etter å ha gitt meg ei småhissig lekse om hvor dum jeg er, teleporterer de seg vekk. Men stemmen til Erasmus dukker plutselig opp igjen, og han virker svært fornøyd med valget mitt. Ikke bare det, men han har en gave til meg! Et nytt, magisk formular som kalles «reversal», og som sender tilbake magi kastet mot meg. Akkurat slik som speilet i Spielburg, bare at jeg slipper å engste meg over potensialet for syv års ulykke hvis jeg skulle snuble. Wow, takk!

Etter noen oppmuntrende ord og litt krangling med Fenrus, sender han meg tilbake til Shapeir. Puh, det er varmt her! Synd jeg ikke fikk et «frost»-formular i stedet. Jaja, jeg kan ikke stå her og kaste bort tiden. Jeg stikker i stedet til astrologen, for å høre hva han har å si om fremtiden min.

«Aldri før har jeg sett så skumle tegn som dine. Fremtiden din er veldig, veldig mørk.»

Hm. Lurer på om det er lov å ombestemme seg om den WIT-greia? Neppe. De virket ganske irriterte, de trollmennene.

Det neste han sier er litt forvirrende, men utvilsomt viktig. «Mørket vil lede deg inn i et gravkammer. Du vil gå gjennom flammer, jord, vann og luft, gjennom fristelse, gjennom håpløshet og til slutt gjennom tomhet. Mørket vil triumfere om du ikke stopper ved det siste lyset.» Og så … «har du vurdert en annen jobb?»

Noe sier meg at jeg skulle besøkt astrologen før jeg gikk til WIT og takket nei til tilbudet deres. Jaja. Gravkammer, fire elementer, fristelse, håpløshet, tomhet og stopp ved det siste lyset. Greit! Det bør jeg da klare å huske. Jeg prøver å spørre astrologen om detaljer, men han har ikke noen å gi meg. Ikke klarer han å si om jeg finner kjærligheten, heller. Men hva skal jeg egentlig med dame, når jeg har den trofaste saurusen min? Haha! Snufs.

Får bare fortsette helteriene, da

Jeg sier farvel til astrologen, og går til eventyrerlauget. Ingenting får meg til å glemme sorgene mine like raskt som å få bank av Uhura, så jeg spiser ei energipille og inviterer henne til ei økt på bakgrommet. Hun er like villig som alltid, og finner frem spydet og skjoldet. Etter å ha blitt god og svett stikker jeg til apoteket, der jeg prøver å prute meg til lavere pris på både magipiller og energipiller. Harik Attar begynner åpenbart å like meg, så i stedet for tre av hver pille, får jeg fire for samme pris. Totalt 20 dinarer.

Det er fortsatt mye dagslys igjen, så jeg finner saurusen min, og rir ut for å utforske mer av ørkenen. Denne gangen følger jeg fjellsiden i motsatt retning av sist, og kommer raskt over noe av interesse – en sovende griff! Den ligger i et slags rede halvhøyt oppe på fjellsiden. Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre; på den ene siden er det jo et monster, det her, men på den andre er griffer visstnok kjent som edle og gode dyr. Kanskje best å ikke plage den, med mindre jeg har en god grunn.

Resten av turen går uten de helt store funnene. Jeg treffer riktignok på et par kjempeskorpioner og tre banditter, men etter all min trening med Uhura, byr de ikke på problemer. Jeg ender opp med tolv dinarer og to skorpionhaler. Dessverre vil ikke Harik Attar ha flere haler (jeg trodde han ville ha én til, men han har visst ombestemt seg), så egentlig var det litt bortkastet. Etter utforskingen og den skuffende turen innom apoteket, går jeg til Aziza for å se om hun har noe fornuftig å si. Det blir et hyggelig besøk, og teen hennes er som vanlig forfriskende, men jeg lærer ikke noe nytt. Siden jeg har litt energi igjen, tar jeg en ny treningsøkt med Uhura. Hun mener jeg slåss godt, men er ikke flink nok til å forsvare meg.

Kvelden avsluttes som vanlig med et måltid på vertshuset, og i dag har faktisk Shema kommet opp med en egen rett bare for meg – en shapeirsk vri på sauerkraut og knackwurst. Ironisk nok, med tanke på at matlagingen hennes fikk meg til å gi avkall på muligheten til å bli en trollmann, var det ikke så veldig godt.

Klikk deg gjerne videre til neste del!