Førsteinntrykk: Sociable Soccer

Sensible Soccer-veteran Jon Hare er tilbake med et nytt fotballspill.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg brukte på Sensible World of Soccer på Amiga, men det kan godt vise seg å ha vært fire siffer i tallet. I tillegg til alle enkeltkampene, ledet jeg Start til seier etter seier i tippeligaen, og jeg tok Blackpool opp i Premier League der de til slutt knuste all motstand. Selv om jeg – som så mange andre – har hatt en periode der jeg spilte FIFA hver dag, vil Sensible World of Soccer for alltid stå som favoritten innen fotballsjangeren.

Den beste vinkelen.
Den beste vinkelen.

Derfor kommer det neppe som noen overraskelse at jeg har gledet meg til Sociable Soccer, et nytt fotballspill fra Sensible Software-veteranen Jon Hare. Nå er spillet ute i «early access», og jeg har naturlig nok gitt det noen runder. Førsteinntrykkene er ikke like gode som jeg hadde håpet, men at spillet har potensial til å bli et solid lite fotballspill tviler jeg ikke på.

Kjapt og moro

Det er kanskje viktig å understreke helt i starten at Sociable Soccer ikke gjør noe forsøk på å konkurrere med FIFA og PES hva presentasjon angår. Du vil aldri la deg lure til å tro at du ser på en ekte fotballkamp her, og er du på jakt etter noe «autentisk», må du bare hoppe over. I stedet er dette et spill som tilbyr rask og tilgjengelig fotballmoro. Det tar relativt kort tid å lære seg, og kontrollene er svært responsive slik at du ikke opplever at du trykker på en knapp, og så må vente på at en eller annen animasjon skal spilles ferdig før spilleren reagerer.

Det hele starter med en kul remix av Sensible World of Soccers kjente tittelmelodi, så hvis du er en SWOS-veteran kommer du umiddelbart inn i riktig, nostalgisk hjørne. I alle fall helt til en litt overentusiastisk mann tar over syngingen, men okay. Du kan velge å spille en karrieremodus, eller frittstående kamper mot datamaskinen eller en venn. Ligaspill og cuper er også tilgjengelige. Dessverre er det ingen nettbasert flerspiller enda. Spillet har et helt tonn med klubb- og landslag å velge mellom (over tusen, visstnok), men der originalen kom med komplett norsk eliteserie, har Sociable Soccer kun Rosenborg, Odd, Haugesund og Brann. Og Odd heter bare Grenland, mens Brann heter Bergen.

Jeg har alltid ment at Banbtner var et godt kjøp.
Jeg har alltid ment at Banbtner var et godt kjøp.

Tiden der kommersielle spill kunne ha ekte spillernavn uten rådyre lisenser er dessverre forbi, så Rosenborg har for eksempel en veldig god spiss ved navn Banbtner. I motsetning til i SWOS er det så vidt jeg kan se ingen mulighet til å skifte formasjon eller spillere før kamp når du spiller i «friendly»-modus, men nå er jo spillet fortsatt i «early access». Det er faktisk ikke mulig å gjøre noe så enkelt som å bestemme hvor lenge kampen skal være enda, og i mine øyne er den kamptiden utviklerne har valgt litt for kort.

Når lagene kommer ut på banen, kan du velge mellom to ulike synsvinkler. Du kan se kampen fra siden, som i FIFA, eller du kan se den fra fugleperspektiv ovenfra, som i SWOS. Jeg velger selvsagt sistnevnte, men sidevinkelen er den spillet går for i utgangspunktet (det husker valget ditt foran nye kamper i samme spilløkt, men glemmer det igjen når du skrur spillet av).

Fanger SWOS-følelsen

Med riktig kamera, klarer Sociable Soccer umiddelbart å fange mye av den originale SWOS-følelsen. Hastigheten er kanskje ikke like høy som i originalene, men det er fortsatt mulig med svært raske ballvekslinger, og spillet kan bli temmelig hektisk. Jeg brukte litt mer tid enn forventet på å bli helt komfortabel – merkelig nok insisterer spillet på å bruke hele fire forskjellige knapper for ulike typer spark, mens originalen klarte seg godt med én. Men jeg kom meg etter hvert, og strengt tatt er det ikke nødvendig å bruke alle knappene.

Uansett hvilken vinkel du velger under spillingen, bruker reprisene et mer dynamisk kamera.
Uansett hvilken vinkel du velger under spillingen, bruker reprisene et mer dynamisk kamera.

Ettersom Sensible World of Soccer stort sett ble spilt med digitale joysticker som kun hadde åtte ulike retninger, fikk du som regel litt pasningsassistanse fra datamaskinen for å sikre flyten i spillet. Sociable Soccer spilles typisk med analog stikke, så her får du i stedet sende ballen i nøyaktig den retningen du vil. Tastatur og digital stikke støttes også, men dette har jeg ikke prøvd.

Sensible Soccer-serien har alltid gitt deg en viss mulighet til å påvirke ballbanen etter at den har blitt sparket – ved å skyte, for så å peke stikka for eksempel til venstre, skrudde ballen litt i den retningen. Resultatet har vært mange vakre mål, som utvilsomt hadde havnet på TV om kampene var like ekte som vi likte å late som.

Sociable Soccer har også denne funksjonen, men her har den blitt tatt ett steg for langt. Du kan nemlig også skru ballen når du passer den langs bakken, noe som i utgangspunktet ikke virker så dumt – helt til du kommer på at du buker samme stikke til å skru ballen som du bruker til å bevege spilleren som nå skal prøve å møte den. Med andre ord, hvis du løper mot venstre, så vil ballen også skru mot venstre. Bort fra deg, altså. Jeg skjønner ikke helt utviklernes tankegang her, det føles som om man spiller med en omvendt ballmagnet.

Skyyt!
Skyyt!

Stokk dumme dataspillere

Et annet problem er den kunstige intelligensen, og når jeg bruker ordet «intelligensen», så er jeg i grunnen litt for snill. Motstanderne virker ofte som de er direkte redde for ballen, og lar deg ofte snappe den selv om de i utgangspunktet er i langt bedre posisjon for å nå den. Når de først har den, så gjør de mange enkle feil selv i upressede situasjoner. De kan lett finne på å sparke ballen ut over sidelinja helt uprovosert, og av og til opplever du å få corner rett etter avspark fordi motspilleren spiller ballen tilbake flere ganger på rappen, og så glemmer å ta den i mot.

Selvmål er også rimelig vanlige, og før jeg ble helt fortrolig med kontrollsystemet var det faktisk slik jeg fikk flesteparten av målene mine. Men dataspillernes tvilsomme valg får også konsekvenser for ditt lag, ettersom egne spillere også virker å lide av ballskrekk når du ikke styrer dem. De er dessuten ganske treige til å komme i posisjon hvis du prøver deg på innlegg fra kant. Her kan du ikke stole på noen andre enn deg selv. Utvikleren har allerede gjort det klart at kunstig intelligens er et satsningsområde, så jeg forventer at spillet blir en god del bedre på dette området.

Spillets karrieremodus er heller ikke spesielt god. Du kan ikke velge fritt mellom de tilgjengelige lagene, men må grinde deg gjennom forhåndsoppsatte konkurranser for å låse opp mer interessante lag å spille som. Utviklerne lover over hundre timers spilletid i denne modusen, men når mesteparten av tiden går ut på å lede en hel bråte lag man aldri har hørt om i konkurranser man ikke bryr seg om, attpåtil med falske spillernavn, så blir det litt meningsløst. Spesielt med den kunstige intelligensen spillet har per nå. Du kan i det minste endre på lagoppstillingen her.

Veldig personlig karrieremodus, gitt.
Veldig personlig karrieremodus, gitt.

Sociable Soccer er likevel moro

På tross av at jeg har nok innvendinger mot Sociable Soccer til å fylle en hel spillerbuss, liker jeg til syvende og sist spillet. Både kunstig intelligens og overdreven skru i pasningene er ting som er fullstendig fiksbare, det er altså de to største problemene jeg har med Sociable Soccer per nå. Bedre karrieremoduser kan også implementeres, og vi skal huske på at Sociable Soccer er det første spillet i en ny serie. Sensible World of Soccer sto på skuldrene til tre utgaver av Sensible Soccer (samt den eldre utgivelsen Microprose Soccer), så vi får kanskje roe forventningene litt.

Uansett er det allerede mulig å ha mye moro med Sociable Soccer. Jeg brukte som sagt litt mer tid enn forventet på å bli komfortabel med spillet, men nå liker jeg det mer og mer. Når pasningsspillet sitter får man en skikkelig god, gammel Sensi-følelse, og det er også mulig å score noen ganske kule mål her. Perioder med godt spill som krones med fine mål kan være skikkelig tilfredsstillende, selv om motstanden ikke er den beste. Jeg ikke har tatt meg selv i å juble over mål enda, men det kommer et og annet «yes!» med jevne mellomrom.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg tør å anbefale spillet slik det er nå – jeg liker det, men jeg har som sagt mye å utsette på det. Fundamentet er så absolutt til stede, men spillet har fortsatt en god vei å gå før jeg blir helt sikker. Prisen er uansett ikke direkte avskrekkende, spillet koster 140 kroner på Steam (og utviklerne forventer ingen prisendringer etter at tidligperioden, som er ventet å vare i cirka fire måneder, er over).

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.