Inntrykk: Black Mirror

Eventyrspillet Black Mirror byr på spøkerier og mysterier, men også en solid dose irritasjon.

Black Mirror finner sted tidlig på nittenhundretallet. Du spiller David Gordon, som kalles hjem til familiens store eiendom i Skottland etter at faren din har tatt livet av seg selv på grusomt vis. Nå skal arvespørsmålet avgjøres, men det viser seg ganske raskt at du har arvet mer enn et forfallent herskapshus og store områder med myrer og kratt. Familieforbannelsen er nemlig også i ferd med å sette klørne i deg.

Spillet er en nyversjon av eventyrspillet Black Mirror fra 2003. Jeg har ikke spilt originalen – jeg har riktignok kjøpt den, men spillet havnet i stabelen over spill jeg hadde tenkt å installere men aldri helt kom frem til. Den stabelen ble temmelig høy før PC-markedets migrasjon til Steam og GOG satte en stopper for videre vekst. Skjønt, den virtuelle stabelen over uspilte spill på disse kanalene har jo blitt uendelig mye høyere enn den fysiske noensinne var. Eller er. Den står der jo faktisk enda.

Direkte «kontroll»

Jeg vet imidlertid at originalspillet var et pek-og-klikk-eventyr med todimensjonal grafikk, så allerede her kan jeg si at nyversjonen har gjort noen store endringer. Spillets miljøer er nå tredimensjonale, med dynamisk kamera, og du styrer figuren din direkte. Helst med håndkontroller, men hvis du kan prøve deg med mus og tastatur også.

Ingen av delene fungerer særlig godt, dessverre. Mekanisk minner Black Mirror først og fremst om gamle «survival horror»-spill fra før man fant ut hvordan man skulle lage gode kamerasystemer, så du kan regne med å virre rundt ganske mye uten å noensinne føle at du har full kontroll på det du holder på med. Kameraet er ofte direkte uhjelpsomt, miljøene er fulle av ting å henger seg opp i, og det er også en del usynlige vegger rundt forbi. I tillegg kan det tidvis være kronglete å velge objekter du vil studere eller manipulere.

Også menyene er irriterende, spesielt hvis du – som meg – forventer at det skal være mulig å bruke kontrollerens «d-pad» for å navigere dem. Heldigvis brukes nødvendige gjenstander automatisk hvis du har dem (og figuren din skjønner at han kan bruke dem), så du slipper å for eksempel velge en nøkkel manuelt for å låse opp en dør. Men noen gjenstander kan manipuleres som tredimensjonale objekter, og det er irriterende med håndkontroller og grusomt med tastatur og mus.

Den nye grafikken er i det minste ganske solid, spesielt om natten der dynamisk lys og skygge skaper skikkelig stemning, og svakhetene i teksturering og detaljnivå skjules av mørket. Utviklerne har klart å lage figurer med tydelig personlighet, men de har et visst voksdukke-preg, og det er voldsomt rart hvordan de ofte bare stirrer ut i luften når de snakker med hverandre. Merkelig nok hadde jeg ytelsesproblemer i flere scener – dermed får Black Mirror den noe uventede og tvilsomme æren av å være det første spillet som har fått PC-en min til å slite. Mens vi er inne på tekniske elementer, kan jeg også nevne at lastetidene er overraskende mange og lange.

Gøy å utforske

Okay, så langt, så negativt. Heldigvis for Black Mirrors del, blir det litt bedre. Etter en snublende prolog som skaperne bare kunne spart seg, tar det ikke veldig lang tid før spillet blir spennende. Det er gøy å utforske herskapshuset Black Mirror House i nattemørket, og nøttene du må løse der er faktisk reelle utfordringer og ikke bare banale oppgaver. Hvor smart spilldesign det er å starte et eventyr med det som til syvende og sist er en matteoppgave er et spørsmål andre får svare på, men jeg likte den, og syntes den var tilfredsstillende å løse. Det samme gjaldt de øvrige nøttene. Jeg måtte faktisk frem med penn og papir, og det var gøy.

Jeg vil ikke påstå at spillets gåter holder samme høye nivå hele veien gjennom, for de skikkelige nøttene blir både færre og litt mindre fantasifulle etter hvert. Og noen ganger er de direkte teite, som når hovedpersonen ikke klarer å dytte en robåt ut i vannet og må løse oppgaven på en ekstremt upraktisk, urealistisk og potensielt farlig måte i stedet for å bare få dyttehjelp av noen andre. Eller bruke litt krefter og tålmodighet på jobben, vi spiller tross alt en voksen mann.

Spillet har også noen spøkesekvenser der du ser ting som har skjedd i fortiden gjenta seg selv om og om igjen, helt til du har undersøkt alle punktene av interesse. I utgangspunktet en enkel oppgave, som blir litt mindre rett-frem av at spillet dreper deg om du holder deg for nærme spøkelsene for lenge. Dette advares du selvsagt ikke om på forhånd. Den første gangen det skjedde med meg, var det litt av en overraskelse å bare dø sånn helt uten videre i et spill som frem til da hadde vært helt fritt for farer.

Spillet autolagrer heldigvis, men ikke alltid ofte nok til at du unngår frustrasjon. Ved ett tilfelle følges for eksempel en langdryg puslespillgåte umiddelbart av en spøkesekvens, uten verken autolagring eller mulighet til å lagre manuelt mellom de to. Jeg døde, fordi jeg satte spillfiguren fast i terrenget lenge nok til at han ble kverket av et spøkelse, og måtte dermed gjøre hele puslespillet på nytt. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg startet en episode av Punisher i stedet.

Handlingen er underholdende

En ting spillet skal ha, er at det har en rimelig god flyt i handlingen. Det skjer stadig nye ting, og du får stadig nye mål og oppgaver. Som jeg har indikert, foregår det over en tidsperiode på flere dager, der noen kapitler finner sted om natten og andre på dagen. Selv om mye foregår i selve huset, er de ulike kapitlene varierte, og det føles genuint som vi er involvert i en situasjon som stadug utvikler seg. Handlingen har også en og annen overraskelse å by på, og det er alltid spennende å se hvor spillet tar oss videre.

Riktignok syntes jeg det var litt vanskelig å følge med på detaljene noen ganger, og spillet hopper noen ganger raskt fremover samtidig som viktige ting skjer uten noen god oppbygning i forkant, men generelt fungerer det godt. Velskrevne dialoger og solid skuespill hjelper også, og det hele akkompagneres av et lydspor som stort sett holder seg i bakgrunnen, men vet når det trenger å tre frem i lyset.

Konklusjon

Black Mirror er egentlig et veldig godt eksempel på hvorfor jeg er glad for å slippe å gi karakterer her på Spillhistorie.no. Spillet har problemer og irritasjonsmomenter i lange baner, men det er likevel noe ved det som gjør at jeg har det rimelig hyggelig når jeg spiller det. Hyggelig nok til at jeg ikke angrer på at jeg investerte de nesten seks timene det tok å fullføre spillet, men ikke så hyggelig at jeg er sikker på at jeg ville tatt samme valg én gang til.

Anbefaler jeg Black Mirror? Ikke uten videre, men det kommer veldig an på hvor høy toleranse du har for eventyrspill med tvilsomme designvalg og problematiske spillelementer. For min del hjelper det kanskje at jeg har blitt herdet av et par tiår med europeiske lavbudsjetts-eventyr. For på tross av kontrollene og det relativt lave antallet skikkelige gåter, er det mest av alt dette Black Mirror oppleves som – et ikke direkte glimrende eventyrspill fra ti-femten år tilbake, som klarer å by på en grei porsjon underholdning til tross for at det egentlig ikke funker så godt.

Det som er litt ironisk, er at flere av Black Mirrors problemer skyldes at utviklerne åpenbart har forsøkt å appellere til et bredere publikum, og i prosessen skapt et spill du bare bør holde deg unna med mindre du allerede er over gjennomsnittet glad i sjangeren.

Spillet koster i utgangspunktet 270 kroner på Steam. Det er den versjonen som er testet. I tillegg til PC-formatene, er spillet ute på PS4 og Xbox One – sjekk det offisielle nettstedet for mer info. Vi fikk tilsendt anmelderkode fra utgiver THQ Nordic.