Her er spillene vi spilte i desember

Hvilke spill har du spilt i den siste måneden?

Nyttårsrakettene er ferdig oppskutt og 2019 er allerede godt i gang. Men vi skal ikke gi helt slipp på 2018 enda, for her er spillene vi i Spillhistorie.no koste oss med i desember:

Joachim

Desember var en grei spillmåned for min del. Jeg startet med å fullføre Yakuza 0, som jeg har snakket om i tidligere artikler, og var også innom diverse andre småtterier (slik som The Bard’s Tale Trilogy, der jeg stadig gjør små framskritt). Ellers har jeg arbeidet med et nytt Sharp-spill, som jeg snart vil skrive litt mer om. Her er de «store» spillene jeg har spilt:

Gøy referanse.
Gøy referanse.

Kathy Rain

Jeg har hatt lyst til å spille dette pek-og-klikk-eventyret en stund, og i jula fikk jeg endelig gjort det. Kort og godt et veldig tradisjonelt eventyr i klassisk LucasArts-stil, med et fascinerende premiss og en handling som sikret at jeg var hektet frem til siste slutt. Jeg var ikke like begeistret for alle gåtene, og syntes flere av dem bygger litt vel mye på merkverdig eventyrspill-logikk. Et par av dem er også ganske repetitive. Jeg er vel heller ikke helt fornøyd med hvordan alt løste seg til slutt – jeg satt i alle fall igjen med ganske mange spørsmål som jeg hadde regnet med å få svar på. Men alt i alt, var Kathy Rain et rimelig godt spill, som jeg er glad for at jeg har spilt.

Få spill er like søte som Lemmings.
Få spill er like søte som Lemmings.

Lemmings

Spoiler: Jeg jobber med et tilbakeblikk på Lemmings, som jeg egentlig hadde håpet å publisere i romjula. Jeg krysser fingrene for at det snart popper opp på nettstedet. Det passer uansett å nevne Lemmings her, siden jeg brukte et ganske godt antall timer til å fullføre det. Og enda en spoiler: Det er fortsatt et knakende godt spill.

Mutant Year Zero

Funcom ser ut til å ha gjort utgiver av seg etter Age of Conan-suksessen, og dette samarbeidsprosjektet med svenske The Bearded Ladies er et solid første skritt ut i den nye tilværelsen. Tenk deg et (veldig enkelt) snike/utforskingsspill med rollespillelementer, der kampsituasjoner sender deg inn i en turbasert modus ala XCOM.

Lekkert.
Lekkert.

Jeg liker spillet godt så langt, selv om jeg skal innrømme at jeg sliter litt med vanskelighetsgraden. Det er fryktelig tøffe saker, det her, og den eneste måten jeg kommer gjennom brettene på er ved å veldig møysommelig prøve å ta ut så mange som mulig av fiendene i stillhet, før de får tilkalt resten og helvete bryter løs. Jeg kunne nok ha spilt på «normal», som er spillets letteste vanskelighetsgrad, men denne fjerner mye av ressursproblematikken (for eksempel ved å automatisk helbrede soldatene etter kamp) som jeg finner veldig appellerende.

Det er mulig jeg har mer å si om Mutant Year Zero senere. Men det er altså ganske solid, og veldig moro når man lykkes, så hvis du liker turbaserte strategi- og taktikkspill tror jeg du vil sette pris på dette.

Alien Field

Spesialbrett i den arrangerte PC-8001-versjonen. Du får achievement for å nå det. :)
Spesialbrett i den arrangerte PC-8001-versjonen. Du får achievement for å nå det. :)

Mindware har spesialisert seg på å modernisere klassiske, japanske dataspill, og Alien Field er deres nyeste utgivelse. Her får vi i praksis tre spill i ett, altså en nøyaktig gjengivelse av originalspillet for NEC PC-8001, en videreutviklet versjon av originalen laget for å se ut som et NEC PC-8001-spill, og en helt ny og modernisert utgave som i grunnen bare deler konseptet med originalspillet.

Jeg tviler veldig sterkt på at du har spilt Alien Field før, så konseptet er at du befinner deg i en labyrintaktig arena som dekker skjermen, og kontinuerlig er under angrep av fiender som løper mot deg i rett linje. I utgangspunktet har du ingen våpen, men det er fullt av energipiller du kan plukke opp, for å i en begrenset periode kunne drepe alle fiendene som hiver seg over deg. Fiendene er veldig aggressive, men ikke smarte nok til å gå rundt vegger. I stedet spiser de seg gjennom dem, noe som tar tid og gir deg et lite forsprang.

Selv har jeg mest spilt den arrangerte PC-8001-versjonen. Originalen er rett og slett for vanskelig og urettferdig, men «nyversjonen» laget i samme stil fungerer veldig godt, spesielt når man trykker T for å hive den over i turbasert modus. Da vekker den minner om «roguelike»-spill, der du må prøve å gjøre det beste ut av hvert enkelt trekk og hele tiden er under press fra en eller annen kant. Anbefalt!

Kristian

Red Dead Redemption 2.
Red Dead Redemption 2.

Etter å ha fullført Red Dead Redemption 2, gikk jeg inn i en spillhistorisk depresjon. Jeg klarte rett og slett ikke spille noe som helst de neste par ukene. Hva kan toppe mesterverket fra Rockstar? Jeg vet ikke. Men jeg plasserer spillet i den samme kategorien som ytterst få andre spill: Den første gangen man opplever noe helt spesielt. Som da jeg spilte Civilization (eneren) på Amiga, tidlig nittitall. Eller Everquest snaue ti år senere. Den følelsen. Den som ingen andre spill i samme sjanger klarte å gjenskape senere. Den man alltid ønsker å finne tilbake til. World of Warcraft er bra, og jeg har hatt mange gode minner fra det spillet. Men den følelsen som Everquest gav, som ble min første opplevelse med det massive flerspilleruniverset, den fant jeg aldri igjen noe sted.  Og jeg klarer ikke se at noe kan toppe Rockstars fantastiske historiefortelling i Red Dead Redemption 2, og i særklasse karakterutviklingen til Arthur Morgan.

Slik kan det også gjøres.
Slik kan det også gjøres.

Faktisk er det eneste andre spillet jeg har spilt i Desember:

Cities: Skylines

Med alt av utvidelser på plass, og omtrentlig 50 modifikasjoner og tillegg fra Steam Workshop, var det Cities: Skylines som klarte å dra meg tilbake inn i spillverdenen. Antageligvis fordi det bare er en stor sandkasse, og litt problemløsning en gang i blant. Jeg har ikke trengt å være så engasjert. Bare bygge litt veier, sette opp et par skoler, tilrettelegge for kollektivtrafikken… Uten å tenke alt for mye. Vi får se hva 2019 bringer.

Nikolai

Det har blitt en smule spilling på meg den siste måneden, i stor grad på min kjære Nintendo Switch. Men også min trofaste PC har fått gjennomgå noen spilløkter.

Earthworms.
Earthworms.

Earthworms

Dette er en pek-og-klikk-tittel til Nintendo Switch som jeg oppdaget rett før jul i år. Du er en privatdetektiv som får en sak av en mann kledd ut som et tre, og det blir bare merkeligere fra der av! En jente er forsvunnet, og du oppdager snart at ingenting er som du tror. En konspirasjon må avsløres og løses opp i! Komponentene inkluderer tentakler og meitemark. Spillet er creepy, med stemningsfull musikk og håndtegnet grafikk. Pek-og-klikk fungerer veldig fint på Switchen, særlig om du styrer spillet i håndholdtmodus, hvor du kan alternere på å trykke på skjermen og bruke joyconene. Anbefales tvert til alle pek-og-klikk-entusiaster med en Nintendo Switch for hånden!

Knights of the Old Republic II (uten modifikasjonen).
Knights of the Old Republic II (uten modifikasjonen).

Knights of the Old Republic 2 med Sith Lords Restored-modifikasjon

I julesalget til GOG var det et megatilbud på Knights of the Old Republic 2. Jeg har hørt mye bra om dette spillet, særlig med SIth Lords Restored-modden, men har faktisk aldri spilt det før! Jeg har kun spilt eneren, som var en flott opplevelse i seg selv. KotOR2 traff meg umiddelbart. Etter litt strev med å få spillet til å virke på Windows 10 (det viste seg at jeg ikke var den eneste og at en enkelt forandring i innstillingene for grafikk var alt som skulle til), var jeg i gang. Og nesten tre timer senere innså jeg at det var langt forbi leggetid…! Det var virkelig en glede å oppdage dette spillet. Opprinnelig hadde jeg tenkt å fullføre KotOR1 først, men lagringsfilen forsvant med en harddisk som døde for en god stund tilbake. Og det viste seg heldigvis at jeg ikke følte mangelen på en fullført ener som noe tap.

Stellaris 2.2 med MegaCorp-ekspansjon

Ett eller annet rart i Stellaris: Megacorp.
Ett eller annet rart i Stellaris: Megacorp.

Stellaris er et spill jeg har skrevet om før her på siden. Det er et av de spillene jeg spiller nesten hver måned og som jeg derfor ikke alltid trekker frem. Grunnen til at jeg gjør det denne gangen, er enkel: Patch 2.2 og den medfølgende MegaCorp-ekspansjonen kom ut i starten av desember. Patch 2.2 fullstendig forvandler spillet til noe helt nytt, men likevel gjenkjennelig. Borte er selve fundamentet for spillets befolknings- og planet-mekanikk; nemlig at alle planeter har et visst antall fliser hvor èn befolkningsenhet kan bo og arbeide. Inn er et nytt system hvor alle planeter har langt mer kompleksitet. Hver planet kan fylles med et utall befolkningsenheter, kun begrenset av overbefolkning og arbeidsløshet, som senker veksten og skaper nye utfordringer i forhold til stabilitet på planeten.

Det føles som et helt nytt spill. Og det er det på sett og vis også. Mange andre selskaper ville laget Stellaris 2 og krevd fullpris for dette. Paradox gir flesteparten av nyvinningene gratis til kundene og krever kun penger for ekspansjonen som kommer med, og som gir tilgang til en del ekstra ting som bygger på de gratis forbedringene. Praktisk å ha, men langt fra nødvendig for å ha glede av spillet. Det kaller jeg vinn-vinn og hvordan DLCer bør gjøres!

Call to Power 2

Slike har man ikke i Civ II, da.
Slike har man ikke i Civ II, da.

Jeg elsker Civilization. Jeg har spilt alt som er kommet ut, utenom Civilization: Network Edition. Mot slutten av nittitallet mistet skaperen Sid Meier rettighetene til spillet, før han fikk dem tilbake og ga ut Civilization III på starten av 2000-tallet. I mellomtiden ga Activision ut Civilization: Call to Power og – da de selv mistet rettighetene – Call to Power 2 (uten Civilization i tittelen). Spillet er omstridt blant fans, da det har mange gode ideer, men også en veldig dårlig utførelse og veldig, veldig dårlig balanse. Men da salget på GOG ga meg tilgang til spillet for under 20 kr, tok jeg mot til meg og sjekket det ut. CtP2 er nemlig det andre spillet jeg ikke har spilt i Civilization-serien, om man regner med Activisions to spill. Noe jeg egentlig ikke gjør, men skitt la gå. Det måtte testes. Og blir ikke testet igjen. Det er som å spille en blek og uoversiktlig utgave av Civilization II, som jeg regner som et av de beste spillene noensinne. Det var tragisk. Jeg må vaske hendene mine nå.

Donkey Kong: Tropical Freeze

Donkey Kong har kommet langt siden han kidnappet jenter tidlig på åttitallet.
Donkey Kong har kommet langt siden han kidnappet jenter tidlig på åttitallet.

Enda et Switch-spill? Åh, jadda! Dette fikk jeg til jul av kona, og sammen har vi spilt….9% av spillet, i følge lagringsfilen. Vi er med andre ord ikke kommet langt, kun til midten eller så av andre verden. For vi dør. Hele….hele…..ja, hele tiden. Skal ikke banne, men jeg er ikke veldig god på å tape. Og dette spillet er vanskelig! Men det er også veldig moro, og et godt kjøp. Særlig om du er en smule flinkere enn meg! Kona mi har også spilt alene, og det virker som om spillet er noe enklere da enn når man spiller sammen, for hun er kommet lenger enn da vi spilte sammen. Og nei, det kan ikke engang tenkes at jeg holder henne tilbake og er en hemsko. Neida!

KAMIKO

Pent!
Pent!

Dette spillet er ganske interessant. Jeg har ikke fått spilt det så mye som jeg hadde ønsket, men det ga et veldig tiltalende inntrykk da jeg skaffet meg det til Switch tidlig i desember. Det minner mye om 2D Zelda, egentlig. Du spiller som en representant for de himmelske krefter som skal stoppe de onde kreftene, og du spaserer enkelt og greit rundt som om du spilte en litt vakrere utgave av det første Legend of Zelda på NES. Definitivt et spill jeg kommer til å komme tilbake til.


Som vanlig har vi veldig lyst til å høre hva du har spilt i det siste, så ikke nøl med å gi lyd fra deg i kommentarfeltet. Vær så snill? :)

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Her er spillene vi spilte i desember”

  1. Flott spill år folket har hatt 👍
    Mitt år har vært preget av sikling mot artikler om spill og spillindustrien som har resultert i lite game time men mange innkjøp 😅
    Har fått klemt inn noen timer da.

    Fikk endelig kost meg med den meningsfylte volden i Hotline Miami, filleristet og tatt over sørstatsperlen i Mafia 3 og ikke minst blitt så oppslukt av Red Dead Redemption 2 at jeg drømmer om villmarksturer til Alaska!

    Ønsker dere et enda bedre spillår i 2019 og fortsett å skrive – mange dager er artiklene her høydepunktet.

  2. Har spelt ca 10% av Donkey Kong: Tropical Freeze på Switch (eg òg fekk av kona), Mario Party og Hollow Knight på Switch. Og så Donald in Maui Mallard (eller Maui Mallard in Cold Shadow) på SNES, og det var stas!!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.