Disse spillene ser Joachim frem til i 2019

Det kommer faktisk overraskende mye snadder i år.

Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg virkelig har gledet meg til en spill-lansering. Nå for tiden tar jeg det mer som det kommer, kanskje litt fordi kontoene mine på både Steam og GOG er så overfylte av titler jeg ikke har spilt at jeg kunne klart meg i et helt tiår uten å kjøpe noe nytt, og kanskje også litt fordi jeg like lett kan bli sittende i timevis med en klassiker for Amiga, Commodore 64 eller MS-DOS som med et nytt spill.

Men det er jo selvsagt fortsatt mange kommende spill som jeg ser frem til, og tror kan by på glimrende spillopplevelser. Her tenkte jeg å trekke frem en håndfull slike, og si litt om hvorfor jeg har høye forhåpninger til dem.

At the Gates

Jon Shafer’s At the Gates er en historisk-inspirert imperiebygger i 4X-sjangeren, satt til mørkealderen. Romerriket er i ferd med å gå under, og du leder en gjeng «barbarer» som skal prøve å fylle tomrommet de etterlater seg. I starten av spillet er stammen din mer eller mindre nomadisk, men etter hvert kan du slå deg ned og bygge en permanent nasjon. Du vinner spillet ved å erobre Roma ved hjelp av våpenmakt, eller ved å finurlig klare å overta makten i Romerriket ved å få plassert dine egne folk som ledere av legionene deres.

Jeg er veldig glad i turbasert imperiebygging, og ethvert nytt spill i sjangeren vil automatisk vekke interessen min. Men At the Gates gjør også mye nytt, som virker veldig spennende. Der Civilization-serien er balansert for flerspiller, og sørger for at alle fraksjonene skal ha like gode vinnersjanser, er At the Gates et rent enspillerspill som setter din opplevelse i sentrum. De andre fraksjonene har andre mål enn det du har, og spillet handler i større grad om å overleve i en farlig og uforutsigbar verden.

I tillegg håper jeg At the Gates kan unngå det vanlige Civilization-problemet ved at det rett og slett ikke er så mye interessant å gjøre i den siste fasen av spillet. Det virker i alle fall som det er satt til en mer dynamisk verden, og som det tar lengre tid før man er «ferdig» med å bygge opp nasjonen sin. Men det gjenstår selvsagt å se – svaret får vi allerede 23. januar, altså onsdag neste uke!

Dirt Rally 2.0

Det originale Dirt Rally kom som en heftig overraskelse da det ble annonsert og lansert i «early access» samme dag. Jeg hadde for lengst gitt opp håpet om at Codemasters skulle lage et skikkelig rallyspill igjen, men ikke bare var Dirt Rally et fullblods rallyspill, det var også sjangerens beste spill siden Richard Burns Rally. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det antakeligvis er tidenes beste rallyspill.

Nå kommer oppfølgeren, og jeg er forsiktig optimist. Codemasters har sagt mange av de riktige tingene i oppkjøringen til lanseringen, men skal vi være helt ærlige, så gjorde de det før de slapp Dirt 4 også, og det endelige resultatet var kanskje ikke så veldig overbevisende. Men hvis de klarer å lansere et Dirt Rally 2.0 som er like kompromissløst som forgjengeren, og klarer å motstå fristelsen til å «amerikanisere» det eller gjøre det mer massemarked-vennlig, så tror jeg det kan bli veldig bra.

Det som gjør meg litt engstelig er at av de etappene de har vist så langt, føler jeg ikke noen av dem helt matcher de beste etappene fra originalen. Med unntak av Polen-etappen som ble vist for noen uker tilbake, gir de meg ikke følelsen av at det faktisk er ekte veier jeg ser på skjermen. Og det er i mine øyne minst like viktig for et rallyspill som kjøremodellen. Jeg håper det bare er min iboende pessimisme som påvirker inntrykkene mine, og at jeg blir positivt overrasket når Dirt Rally 2.0 slippes den 26. februar.

Phoenix Point

Hovedmannen bak de originale X-COM-spillene er snart tilbake med en ny vri på sjangeren, og det er vrient å ikke like det jeg har sett av Phoenix Point så langt. Kort sagt er jordkloden nok en gang under beleiring, men situasjonen er langt blekere enn i XCOM-spillene, og spillet virker generelt et par hakk dystrere. Der XCOM henter inspirasjon fra konspirasjonsteorier og populære fremstillinger av utenomjordiske vesener, er vi nok i større grad i H.P. Lovecraft-inspirert territorium her.

Men det er ikke bare presentasjonen som er interessant med Phoenix Point. Vi får også et system der fiendene dynamisk vil utvikle seg basert på taktikkene du bruker mot dem – altså at egenskapene deres forandres og forbedres utover i spillet. Er du for ivrig med flammekasteren, kan det tenkes neste generasjon blir immune mot flammer, for eksempel. I tillegg må du forvente å konkurrere med andre fraksjoner, som har helt andre ideer om hvordan menneskeheten bør møte den utenomjordiske trusselen på.

Generelt ser det ut som Phoenix Point henter litt større inspirasjon fra storstrategispill og imperiebyggere enn de litt mer lineære XCOM-spillene. Det høres bra ut i min bok. Jeg gleder meg forresten også til å se hvordan Firaxis eventuelt svarer på Phoenix Point – det begynner vel å bli på tide å annonsere XCOM 3, gjør det ikke? Phoenix Point skal uansett slippes i juni.

Metro: Exodus

Jeg har mistet mye av interessen for typiske førstepersons skytespill, og titler som Call of Duty eksisterer i praksis ikke i min spillverden lenger. Men selve sjangeren liker jeg fortsatt, så lenge vi får noe annet enn fantasiløs krigslek. De to forrige spillene i Metro-serien var for eksempel klare høydepunkter for meg, og derfor har jeg visse forhåpninger nå som Metro: Exodus snart slippes.

Denne gangen har de dystre tunnelene blitt byttet ut med skikkelige utendørsomgivelser, med mer enn et lite hint av STALKER i seg, skjønt den postapokalyptiske ødemarken er sikkert like farlig som Moskva-metroen i sin tid var. Spillets handling foregår over et helt år, og tar oss med på en lang togreise mot øst, så alt ligger til rette for en langt mer variert opplevelse denne gangen.

Metro: Exodus utvikles nok på sparebluss sammenlignet med AAA-spill flest, og det blir også spennende å se hvordan tapet av originalutgiver THQ har påvirket spillet (Metro: Last Light var nesten ferdig da Deep Silver overtok, og Exodus blir dermed det første spillet i serien der de har hatt kontroll fra starten av). Vi får bare krysse fingrene. Spillet slippes den 15. februar.

Det er forresten godt mulig denne sjangeren får en liten renessanse (for min del) i 2019 – ved siden av Metro: Exodus kunne jeg også likt å trekke frem retroinspirerte Ion Maiden og Prodeus, samt Wolfenstein: Youngblood, Serious Sam 4 og det fortsatt ganske mystiske Atomic Heart.

Age of Wonders: Planetfall

Den nydelige strategispillserien Age of Wonders får et nytt tilskudd i år, og denne gangen har utviklerne droppet den Tolkien-aktige fantasiverdenen fra tidligere utgivelser til fordel for en science fiction-verden. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg elsker drager, demoner, orker og troll, men science fiction er like gøy, og det er alltid sunt med variasjon. Så Age of Wonders: Planetfall får en selvskreven plass i lista over spill jeg ser frem til.

Planetfall ser også ut til å hente inn litt flere elementer fra 4X-sjangeren enn tidligere spill i serien, noe jeg ser på som en naturlig utvikling av konseptet. Jeg hadde faktisk håpet på mer av dette i Age of Wonders III, kanskje fordi jeg fortsatt går rundt og venter på en skikkelig Master of Magic-oppfølger. Så alt i alt liker jeg det jeg har sett fra Age of Wonders: Planetfall, og det hjelper jo at grafikken ser direkte nydelig ut.

Det som gjør meg litt småskeptisk er at utviklerstudioet og serien nå er i hendene til Paradox. Jeg er ikke kjempebegeistret for deres forretningsmodell, med endeløse mengder med utviklingspakker og år etter år med videreutvikling etter lansering (noen ganger liker man et spill som det er). Tiden vil vise hvordan Age of Wonders: Planetfall eventuelt vil lide under dette. Spillet har ikke noen lanseringsdato, utover 2019.

Og resten, da

Det passer alltid godt å sette punktum etter fem spill i artikler som dette, men det er naturligvis langt flere potensielt interessante spillutgivelser på trappene for 2019. For eksempel blir det veldig spennende å se hvordan Obsidians Fallout-konkurrent The Outer Worlds ender opp, og med Anno 1800 og The Settlers ser dette ut til å bli et godt år for strategispill med bybygging. Apropos strategi, så får to av favorittspillene mine i denne sjangeren oppfølgere i år – Panzer Corps 2 og Unity of Command 2 ser begge svært lovende ut så langt.

Ah, og Civilization VI får jo snart en ekspansjonspakke. Den har jeg allerede forhåndsbestilt.

Ellers tipper jeg at enkelte av titlene som kommer til å knive om tittelen «årets spill»-ikke engang har blitt kunngjort, og det kan jo teoretisk skje at for eksempel Cyberpunk 2077 og mytiske Starfield dukker opp før året er omme. Vi får helt sikkert også noen glimrende indie-spill, og på den fronten gleder jeg meg for eksempel til Noita og Sable.

Hva med dere?