Mange vil fortsatt hevde at det syvende spillet i Ultima-serien er tidenes beste rollespill.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Tidligere har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II, Police Quest, Prince of Persia, Master of Magic, Frontier: Elite II, Space Invaders og SimCity 2000. I dag skal vi se litt på den viktigste inspirasjonskilden til de populære Divinity-spillene, Origin Systems utrolige 1992-rollespill Ultima VII: The Black Gate.
- Navn: Ultima VII: The Black Gate
- Utvikler: Origin Systems
- Utgiver: Origin Systems
- Første utgivelsesår: 1992
- Originale plattformer: MS-DOS (en nedskalert versjon kom senere til SNES)
Ambisjoner i fleng
Ultima-serien debuterte allerede i 1981, og utover åttitallet gikk den fra suksess til suksess. Samtidig vokste ambisjonsnivået hos skaperne jevnt og trutt, og da tiden var kommet for å starte utviklingen av det syvende Ultima-spillet var planene så ambisiøse at det er smått utrolig prosjektet noensinne ble fullført. Men det gjorde det, og resultatet er et av spillhistoriens aller beste rollespill.
Ultima VII: The Black Gate gjør så mye bra at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å skryte. Handlingen finner sted i en gigantisk, åpen verden full av interessante omgivelser og utfordringer, der du slippes løs uten føringer. Etterforskningen av et bestialsk drap gir utforskingen mål og mening, men du står fritt til å ignorere alt sammen og bare legge ut i verden for å se hvilke eventyr du finner (eller hvilke som finner deg).
Spillets verden er ikke bare stor, den er også svært intrikat. Den er befolket av hundrevis av ulike figurer, som alle har unike ting å si når du treffer dem, og som lever sine egne liv basert på avanserte rutiner. Du kan se hvordan bakeren i hovedstaden baker sine brød mens han er på jobb, går til tavernaen på ettermiddagen og drar hjem for å sove på kvelden. Og om du fulgte med under brødbakingen, kan du gjenta prosessen selv med de rette ingrediensene.
Velskrevne dialoger og handling
Jeg tipper at majoriteten av de som spilte Ultima VII aldri kom helt i mål med hovedhistorien, og heller dro på sine egne eventyr i spillets fascinerende verden. Men historien er i seg selv både interessant og velskrevet, og omhandler en mystisk og tilsynelatende velmenende religiøs organisasjon som har fått mye makt i spillets verden. Flesteparten av medlemmene er til syvende og sist gode mennesker, som gjør det de tror er rett. Men bak de bakerste kulissene er det noe råttent som drar i trådene.
Spillets handling er overraskende intelligent og preget av moralske gråtoner, og Ultima VII er faktisk den dag i dag et av sjangerens mest velskrevne spill.
Jeg kan ikke anbefale Ultima VII uten å samtidig nevne at det har visse problemer. Kampsystemet er … vel, for å være helt ærlig, bare rot. Og ordet «rot» blir for mildt for hvordan innholdet i ryggsekkene til de opp til syv medlemmene av gruppene dine organiseres – her er «kaos» mer beskrivende. Legg til et evig mas om mat fra gruppemedlemmene dine og en hel bråte med tekniske feil.
Men de tingene Ultima VII gjør rett, gjør det til gjengjeld så vanvittig godt at problemene aldri klarer å velte opplevelsen. Du vil nok slite med å komme inn i dette spillet, om du spiller det for første gang i 2019. Men magien er der, og om den klarer å trekker deg til seg, kan du sannsynligvis bare si farvel til den neste måneden av livet ditt. Jeg tør ikke garantere noe, men for meg står det å fullføre Ultima VII som et av mine kjæreste spillminner – og da jeg gjorde det hadde spillet allerede rukket å bli 20 år gammelt.
Ultima VII: The Black Gate er til salgs på GOG (sammen med halv-oppfølgeren Serpent’s Isle), og det er mulig du bør vurdere å spille spillet ved hjelp av åpen kildekode-motoren Exult (noe jeg selv ikke har prøvd). Avslutningsvis vil jeg lenke til en artikkel jeg har skrevet om en av spillets låter, Stones, som i mine øyne er noe av det beste innen spillmusikk noensinne. Her er den: