Denne arkadeklassikeren fra tidlig på åttitallet ble en favoritt også på hjemmeplattformene.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Tidligere har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II, Police Quest, Prince of Persia, Master of Magic, Frontier: Elite II, Space Invaders, SimCity 2000 og Ultima VII: The Black Gate. I dag skal vi tilbake til åttitallet.
- Navn: Spy Hunter
- Utvikler: Bally Midway
- Utgiver: Bally Midway/Diverse
- Første utgivelsesår: 1983
- Originale plattformer: Arkade (kom raskt til det aller meste av hjemmeplattformer)
Spy Hunter var en av mine tidlige favoritter på Commodore 64, skjønt det er ikke den plattformen spillet opprinnelig dukket opp på. Originalversjonen var en arkademaskin laget av den legendariske arkade-/flipperspillprodusenten Bally Midway, som gjorde stor suksess i amerikanske og europeiske spillehaller. Det fikk til og med litt allmenn berømmelse; i en episode av TV-serien Murder, She Wrote fikk forfatterinnen og hobby-detektiven Jessica Fletcher en av sine karakteristiske åpenbaringer mens hun spilte Spy Hunter på en arkademaskin.
Biljakt på motorveien
Spy Hunter setter deg bak rattet på en superavansert, James Bond-inspirert bil sett direkte ovenfra. Bilen har innebygd maskingevær, og kan også utstyres med andre spesialvåpen – olje, røykteppe og bakke-til-luft-missiler – underveis. For å få tilgang på disse må du (forsiktig!) navigere deg inn i lasterommet til vennligsinnede lastebiler, i fart.
Spillet kommer med en rekke ulike typer fiender, som oppfører seg på hver sin måte. Du har for eksempel drittsekkene som prøver å punktere dekkene dine ved hjelp av livsfarlige knivblad på hjulene, og pansrede biler som prøver å smelle deg ut i grøfta. Fiendene krever ulik tilnærmingsmåte – de pansrede bilene er umulige å skyte, men må presses ut av veien før de får gjort det samme med deg. Samme taktikk er selvmord mot de knivutrustede bilene, som helst bør tas med maskingevær. Senere i spillet treffer du også helikoptre som slipper bomber etter deg, og disse er du avhengig av de tidligere nevnte missilene for å kverke.
Bare husk å unngå å drepe sivilister, for da mister du poeng!
Spy Hunter er forøvrig ikke et rent bilspill. Noen steder får du beskjed om at neste veibro er ødelagt, og da må du forvandle bilen til en båt for å fortsette videre på vannet. Her treffer du andre båter, som har for vane å slippe miner. Båtsekvensene er strengt tatt ikke like artige som kjøringen, men de tilfører spillet litt variasjon.
Skulle vært et James Bond-spill
Spy Hunter var egentlig tenkt som et offisielt James Bond-spill, men lisensieringskostnadene ble for høye. Den opprinnelige planen var å ha den ikoniske James Bond-melodien i bakgrunnen, men da lisensen forsvant fikk spillet en annen berømt melodi – Henry Mancinis tittellåt for Peter Gunn (kanskje mer kjent fra The Blues Brothers). Den fungerte like godt, og jeg tipper at hvis du har spilt spillet, var bakgrunnsmusikken noe av det første som poppet inn i hodet ditt da du så denne artikkelen. Beklager det, men det finnes jo langt teitere låter å ha på hjernen.
Jeg spilte altså Spy Hunter på Commodore 64, som fikk en forenklet men likevel solid utgave av arkadespillet. Det var aldri et spill som holdt meg fast i time etter time, men det var gøy hver gang jeg startet det. Faktisk er det fortsatt artig å ta frem en gang av og til, og dermed et godt eksempel på at det ofte enkle, men finslipte spillmekanismer som tåler tidens tann best. Her er noen bilder fra Commodore 64-versjonen:
Arkadeversjonen av Spy Hunter har blitt relansert noen ganger, blant annet i samlepakkene Midway Arcade Treasures og Midway Arcade Origins for PS3 og Xbox 360. Sistnevnte versjon er tilgjengelig på Xbox Live, og er gjort kompatibel med Xbox One.