Inntrykk: A Plague Tale: Innocence

A Plague Tale: Innocence årets største overraskelse så langt – et spill du bare må få med deg.

A Plague Tale: Innocence tar oss med til middelalderens Frankrike, der pesten og inkvisisjonen herjer. Du spiller den unge Amicia de Rune, som til nå har levd et beskyttet liv sammen med din velstående adelsfamilie. Men ikke alt er helt som det skal være med de Rune-familien; lillebroren din, Hugo, har lenge lidd av en mystisk sykdom og levd sitt korte liv i isolasjon sammen med moren din, som har viet sitt liv til å redde ham.

Kort etter at spillet har startet, er alt dette snudd på hodet – på svært brutalt vis. Det viser seg at Hugo, av ukjente årsaker, er svært viktig for inkvisisjonen, som er villige til å gjøre alt for å få tak i ham. Inkludert å massakrere en hel familie og alle som har noe med dem å gjøre. Amicia og Hugo kommer seg på mirakuløst vis unna blodbadet, men inkvisisjonen er hakk i hæl, og i mørket foran dem venter noe som muligens er enda farligere.

Engasjerende fra første stund

Handlingen i A Plague Tale: Innocence brukte overraskende kort tid på å få meg emosjonelt investert i skjebnen til de to hovedpersonene. Jeg vil ikke røpe mer enn det jeg allerede har gjort, men spillets første time er noe av det aller beste jeg har opplevd av historiefortelling i spill, og etter at det første virkelige klimakset var over måtte jeg rett og slett roe meg ned litt. Heldigvis fikk jeg muligheten. Spillet veksler mesterlig mellom rolige sekvenser, mer actionfylte situasjoner, og det som ofte kan beskrives som rent, intenst kaos.

Men det glemmer aldri å fokusere på de viktige tingene, og i dette tilfellet er forholdet mellom Amicia og lillebroren, Hugo, noe av det viktigste. Når Amicia først treffer Hugo og sier «det er meg, Amicia, søsteren din», så tenker man kanskje at det var da voldsomt til eksposisjon. Men på grunn av Hugos sykdom, har de ikke sett hverandre på lang tid, og de kjenner hverandre praktisk talt ikke. Amicia ser også på Hugo som grunnen til at hun nesten har mistet kontakten med moren sin – noe vi raskt får vite at hun opplever som svært sårt.

I løpet av de neste timene knytter de to nære bånd, men det skjer ikke uten friksjon. Spesielt én sekvens, der en hardt presset Amicia lar frustrasjonen gå ut over en lite samarbeidsvillig Hugo, har like stor emosjonell slagkraft som spillets mest storslåtte eller brutale øyeblikk.

Mye sniking

Skal jeg gi en kjapp og objektiv beskrivelse av A Plague Tale: Innocence, vil jeg kalle det et tredjepersons actionspill med snikeelementer og bittelitt gåteløsning. Nivåene har små avstikkere her og der, og noen relativt åpne områder, men det er generelt bare én vei gjennom dem. Mye spillet handler om sniking, der du enten prøver å komme deg forbi vakter og soldater uten å bli oppdaget, eller prøver å ta dem ut én og én uten at resten får nyss om det.

I starten er snikingen veldig enkel, da du kun har et begrenset antall virkemidler å jobbe med og disse kun brukes for å avlede fiendenes oppmerksomhet. Senere får du en større verktøykasse, og snikesekvensene blir langt mer intrikate. Men de blir aldri særlig åpne – dette er ikke Thief eller Hitman, men et spill der hver sekvens er avgrenset og nøye regissert for maksimal spenning. På tross av dette virket det bare av og til som jeg fulgte designernes fastsatte plan slavisk, og selv om det nok i stor grad var en illusjon, følte jeg ofte at ideene og løsningene var mine egne.

Noe som gjør snikingen ekstra interessant (og av og til ekstra utfordrende) er at du sjeldent er alene. Hugo er med deg i store deler av spillet, og han foretrekker at du holder ham i hånden. Går du for langt bort fra ham, får han panikk. Da kan han begynne å tiltrekke seg fiendens oppmerksomhet. Men han kan også gjøre nytte for seg, blant annet ved å krype gjennom åpninger Amicia er for stor for, og håndtere enkle mekanismer. Etter hvert treffer du også et knippe andre kompanjonger, som har ulike egenskaper, og også kan følge enkle ordre.

Amicia er bevæpnet med en slynge, og denne blir brukt flittig både i kamp og for å manipulere miljøene. Som et rent våpen, har den begrenset verdi; joda, fiender går ned etter ett hodetreff, men så kommer kameraten deres løpende og hugger deg ned med sverdet sitt før du får tid til å gjøre noe annet. Mange fiendene er dessuten utstyrt med hjelm, og selv om du får et verktøy du kan bruke for å «fikse» den situasjonen, betyr det at du sjeldent har håp om å overleve om alarmen går. Så der andre snikespill ofte gir deg en viss mulighet til å kjøre Rambo-taktikk om alt går galt, er A Plague Tale: Innocence langt mer utilgivende.

Så. Mange. Rotter.

Et av virkemidlene du må gjøre nytte av i spillet er også en av de største farene: Rotter. Det er enorme mengder av dem, og de er alltid på jakt etter noen å sette tennene i. Om du er innen rekkevidde, vil de kaste seg over deg i tusentall, og rive deg i fillebiter. Rottene frykter verken stål eller stein, men ild og lys hater de. I de første timene etter at rottene har blitt introdusert, er de en ren utfordring der det i praksis handler om å finne eller skape en trygg vei fra A til B når området mellom de to punktene er fulle av millioner av rotter.

Men etter hvert blir det et par hakk mer interessant. Kjøtt er kjøtt, og om det tilhører deg eller en soldat er ikke noe rottene bryr seg nevneverdig om. Ved hjelp av ulike hjelpemidler og en liten dose kløkt, kan du manipulere dem til å ta knekken på fiendene dine, eller bruke fiender som åte for å få rottene bort fra der du trenger å gå. Dette gjør for så vidt at rottene slutter å være så uhyggelige etter hvert som du spiller, og lærer å forholde deg til dem som et rent spillelement. Men det sikrer samtidig at verktøykassen din vokser slik at spillet kan by på nye og varierte utfordringer underveis.

Denne variasjonen er viktig, for når alt kommer til alt er ikke A Plague Tale: Innocence et spill med særlig dype spillmekaniske elementer. Det er heller ikke veldig utfordrende, for selv om feil ofte straffes med døden, er det aldri langt mellom lagrepunktene. Og siden hver situasjon som regel har én optimal løsning, er det trivielt å gjenta den om du skulle være uheldig å bli drept før neste lagrepunkt. Dette er ikke et spill du spiller for den dype snikespillopplevelsen, og ingen av spillelementene er direkte glimrende i seg selv. Men som helhet fungerer de veldig godt, og klarer stort sett å holde spillopplevelsen interessant gjennom hele spillet.

Nydelig!

Det hjelper også at presentasjonen er … vel, fullstendig fantastisk. Dette er ikke et spill laget med «AAA-budsjett», men wow, det er flotte saker. Rent teknisk er det ofte spektakulært, med slående dynamisk lys og skygge og ofte et absurd antall rotter som nærmest svømmer rundt på skjermen samtidig. Men selve miljøene er også direkte nydelige til tider, og fulle av autentiske og lekre (eller grusomme, alt etter som hvor du er) detaljer. De aller fleste figurene holder også et svært høyt nivå, med og det er utrolig hvor mye liv utviklerne har klart å puste inn i Hugo, Amicia og de andre personene de møter underveis.

Spillet skilter også med herlig velregisserte mellomsekvenser, og skuespill på høyde med det beste av hva spillmediet har å by på. Og musikken er ikke bare glimrende, men den følger dynamisk med handlingen og bygger opp under det som skjer på skjermen på en måte som av og til får nakkehårene til å reise seg.

Det som gjør presentasjonen ekstra imponerende, er at A Plague Tale: Innocence faktisk er et rimelig stort spill etter moderne standard. Det er riktignok ikke noe epos, men spilletiden passerer ti timer, og for et lineært og historiedrevet spill med såpass høye krav til miljøer og skriptede sekvenser, er det faktisk ganske solid.

Konklusjon

Det er handlingen, karakterene og de velskrevne og -spilte dialogene som imponerer mest med A Plague Tale: Innocence. Dette er et intenst brutalt spill til tider, men det har også fantastiske små lyspunkter og skildrer vennskap og kjærlighet på en glimrende og naturlig måte. Kort sagt, hvis du liker gode, historiedrevne enspilleropplevelser med sterke karakterer, så er jeg overbevist om at du vil bli svært begeistret for dette spillet.

Selve spillmekanismene er solide nok, og de er varierte nok til at spillet aldri begynner å gå på tomgang, men uten den fabelaktige innpakningen tviler jeg på at de hadde holdt på oppmerksomheten hele veien gjennom.

Jeg skal forøvrig innrømme at jeg var litt skeptisk i forkant av A Plague Tale: Innocences utgivelse. Jo, jeg syntes det så imponerende ut, men jeg fryktet at dette kom til å bli nok en lovende men til syvende og sist skuffende utgivelse fra franske Focus Home Interactive. Men det var helt uten grunn, for dette er faktisk noe av det aller beste jeg har spilt på lange tider.

Det eneste andre nye spillet jeg har falt like pladask for i år er Heaven’s Vault, og det er så annerledes at det knapt er noe poeng i å sammenligne de to titlene. A Tale Plague: Innocence er dessuten en produksjon av et helt annet kaliber – det er så nærme vi kommer et AAA-spill uten å være laget med de absurde budsjettene dagens største utgivere opererer med, og det er samtidig helt fullstendig blottet for mikrotransaksjoner og alt det andre skvipet som så alt for ofte kommer med på lasset når storutgiverne er involvert.

Vi hører ofte hvor vanskelig det er å tjene penger på tradisjonelle enspillerspill uten å måtte ty til alskens lugubre metoder for å tyne ut litt ekstra gryn fra spillernes hardt pressede lommebøker, så jeg håper at både Focus Home Interactive og Asobo Studio belønnes rikelig for det de har skapt her.

A Plague Tale: Innocence er ute på PC, Xbox One og PlayStation 4. Jeg har spilt PC-versjonen, med mus og tastatur (håndkontroller støttes også). Jeg har tatt alle bildene selv, og detaljnivået er skrudd litt ned. Blant annet er synsrekkevidden redusert. Sjekk det offisielle nettstedet for mer informasjon. Siden jeg har fått noen anmelderkopier av spill i det siste, kan jeg påpeke at dette ble kjøpt og betalt.