Inntrykk: Druidstone: The Secret of the Menhir Forest

Dette herlige taktiske rollespillet bør du ta en titt på.

De finske utviklerne som sto for Legend of Grimrock-spillene er tilbake med en ny utgivelse. Det heter Druidstone: The Secret of the Menhir Forest, og selv om det på de fleste områder er milevis unna utviklernes tidligere utgivelser har det én ting til felles med dem: Det er et knakende godt spill.

Alt handler om taktikk

Druidstone ser ved første øyekast ut som et isometrisk rollespill ikke helt ulikt Divinity-spillene eller Pillars of Eternity, og det var også det jeg i utgangspunktet trodde det kom til å være da det ble annonsert. Men i virkeligheten er det veldig annerledes. Her får du ikke noen stor, sammenhengende verden å utforske, i stedet er kampanjen strukturert som en serie oppdrag som er fullstendig uavhengige av hverandre. Med unntak av en håndfull valgfrie puslenøtter, er alle disse oppdragene sentrert rundt kamp, og finner sted på individuelle, håndlagde kart. Hvert av dem har ett hovedmål, samt to eller flere tilleggsmål – og ofte får du tidsfrister og andre unike utfordringer eller begrensninger i tillegg.

Variasjonen er stor, og i løpet av de vel 30 nivåene spillet har å by på, følte jeg aldri at spillet gjentok seg selv. Men uansett om du jakter på en snødemon eller prøver å geleide en druide bort fra et par hissige basilisker, er det én ting som aldri endrer seg: Det er sjeldent tid til å få seg en velfortjent pust i bakken. Ikke bare er omgivelsene som regel fulle av fiender i utgangspunktet, men det dukker stadig opp forsterkninger som sikrer at du hele tiden må være på tå hev.

Spillet er turbasert, og kampsystemet minner litt om det vi finner i XCOM. Hver tur kan du bevege figurene dine et visst antall ruter, og i utgangspunktet utføre én handling – å angripe en fiende, kaste et magisk formular, helbrede en alliert, åpne ei skattekiste, manipulere en bryter, og så videre. Det er ingen føringer på rekkefølgen; du kan flytte et par ruter, angripe en fiende, og så flytte videre om du vil. Enkelte handlinger er i tillegg «gratis», og det er mulig å få nye «handlingspoeng» underveis i turen; blant annet kan slike droppes av fiender når de dør.

Figurene dine har alle ulike egenskaper som kan brukes, men med unntak av de aller mest grunnleggende, er det så godt som alltid en begrensning på hvor mange ganger du kan bruke dem per oppdrag. Dette gjør dem verdifulle, for rett bruk av en spesialegenskap kan snu opp ned på situasjonen. Men de er samtidig ikke så verdifulle at du kvier deg for å bruke dem. I stedet sikrer de at du får et bredt spekter av verktøy i den taktiske verktøykassen din, og resultatet er et overraskende fleksibelt kampsystem med rikelig av muligheter for spillere som klarer å tenke utenfor boksen. Det er ofte svært små marginer mellom tap og seier, så kløktig bruk av de tilgjengelige egenskapene er helt nødvendig for å lykkes.

Krevende, men tilfredsstillende

Vanskelighetsgraden er generelt høy, og hvis du ikke tenker over hva du gjør tar det kort tid før folkene dine er døde og du må begynne på nytt. Jeg kan godt se for meg at mange vil oppleve Druidstone som stressende og for vanskelig. Men det har noen elementer som gjør ting litt greiere. For eksempel kan du når som helst spille gjennom oppdrag du tidligere har løst, på nytt. Dermed kan du ikke bare skaffe deg ekstra erfaringspoeng for figurene dine (riktignok med en solid reduksjon for å unngå at det blir for fristende å «grinde»), men også utføre tilleggsmål du ikke klarte første gangen.

Dette fjerner litt av presset; joda, det er veldig tilfredsstillende å få tre stjerner på et oppdrag første gangen du fullfører det, men det er ikke så farlig om du ikke klarer det. Du så mange sjanser du vil, og kampsystemet er såpass underholdende at det bare er gøy å gå tilbake til tidligere oppdrag for å finne den «perfekte» løsningen.

For meg passet vanskelighetsgraden som hånd i hanske. Gjennom hele spillet følte jeg at jeg balanserte på kanten av katastrofen, og at bare én eller to feil ville være nok til å ta knekken på meg. Men samtidig kan jeg telle antallet ganger jeg faktisk feilet på én hånd. I stedet husker jeg tilbake på den ene spektakulære redningsaksjonen etter den andre; situasjoner som så helt umulige ut, men der jeg etter mye grubling og kløing i skjegget klarte å komme unna på mirakuløst vis. Utrolig tilfredsstillende!

Dette skjedde gang etter gang, så enten er jeg et slags taktisk geni, eller så er spillet hårfint designet for å fremprovosere situasjoner av denne typen og gi deg midlene du trenger for å finne kreative løsninger. Sånn sett vekker Druidstone minner om fjorårsperlen Into the Breach, et annet spill der hver individuelle tur føles som en puslenøtt som ofte ser umulig ut i starten, men der man på mystisk vis har en tendens til å klare seg likevel. Druidstone er imidlertid ikke like utilgivende som Into the Breach var – en figur som «dør» vil for eksempel kunne gjenopplives igjen, og kun et fåtall oppdrag krever at alle heltene dine kommer helskinnet i mål. I resten vekkes alle falne helter til live igjen når hovedmålet er oppnådd.

Stramt rollespilldesign

Druidstones rollespillsystem er enkelt, men interessant. Du starter med tre karakterer i følget ditt, og får etter hvert tilgang på én til. Hver av disse har et eget sett med egenskaper som kan låses opp, én og én, hver gang de går opp i nivå. Egenskapene inkluderer både passive bonuser (ekstra helsepoeng, ekstra bevegelsespoeng og så videre) og aktive angrep og spesialegenskaper. Men en figur kan kun ha tolv egenskaper tilgjengelig samtidig, og når du går inn i et oppdrag er både utstyr og egenskaper låst på plass frem til du er ferdig.

Spillet har generelt ikke «loot», utover penger, men du får etter hvert tilgang til en butikk som lar deg kjøpe bedre utstyr til dem. Artig nok er butikkens sortiment knyttet til tilleggsmål i oppdragene; du må altså selv jobbe for å få tilgang på de beste greiene.

En annen belønning du kan få for å utføre spesifikke tilleggsmål, er krystaller. Både utstyr og egenskaper har vanligvis én eller flere plasser der du kan putte inn krystaller, for å forbedre dem på ulike måter. For eksempel kan de fleste spesialegenskaper kun brukes én gang per oppdrag, men ved hjelp av krystaller kan du øke antallet ganger de kan brukes. På samme måte kan for eksempel et spesifikt sverd oppgraderes med muligheten til å stjele helse fra fiendene, eller gi deg muligheten til å utføre et spesialangrep. Det er ikke veldig mange av disse krystallene i spillet, og de må deles på alle figurene dine. Som ellers i spillet er nøkkelen å prioritere riktig.

Hver gang jeg fikk en ny krystall, grublet jeg lenge og vel over hvordan jeg skulle bruke den, og systemet sluttet aldri å være relevant. Selv helt på slutten av spillet ga hver nye krystall jeg fikk tilgang på en genuin følelse av progresjon. Som med utstyr og egenskaper, kan du bytte rundt på krystallene mellom hvert oppdrag, så ingen valg er endelige.

Solid indie-produksjon

På samme måte som Legend of Grimrock-spillene, er Druidstone et spill som visuelt sett gjør mye med lite. Det ser generelt veldig pent ut, enten du er i mørke katakomber eller forheksede skoger, og spillet gjør god nytte av lys og skygge for å skape atmosfære. På lydsiden er det litt mer generisk – helt fin musikk og greie lydeffekter, men det er ikke noe stemmeskuespill her. Det gjør riktignok ikke så mye, da det er mye tekst og ikke alle dialogene er like interessante (selv om de ofte har et morsomt glimt i øyet). Spillets handling er ikke dets sterkeste punkt, men den fungerer helt greit som rammeverk.

Om du liker turbasert taktikk, vil jeg varmt anbefale Druidstone: The Secret of the Menhir Forest. Her får du et solid kampsystem som byr på rikelig med taktisk frihet, veldesignede oppdrag som hele tiden holder deg på kanten av stolen, og et elegant rollespillsystem der hvert lille valg har reell betydning helt frem til spillets siste slutt. Jeg brukte like i overkant av 20 timer på å fullføre det hele, og det var 20 timer fulle av variert moro og herlige utfordringer.

Druidstone: The Secret of the Menhir Forest er ute på PC nå. Du kan besøke det offisielle nettstedet for å finne et utvalg måter å kjøpe det på. Jeg har tatt noen av bildene i artikkelen selv, mens resten er offisielle. Jeg kjøpte spillet selv.