En kort demo av Segas arkadespill Shadow Dancer er denne diskettens høydepunkt.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. I denne runden fokuserer jeg på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Jeg hisser meg opp over en snart 30 år gammel anmeldelse
En av grunnene til at det er så fascinerende å bla seg gjennom gamle spillblader, er at de noen ganger utfordrer ideene våre om hva slags tanker folk gjorde seg om spill vi i dag regner som kjente og kjære klassikere. Ta The Secret of Monkey Island, for eksempel. I dag vil de fleste som har gjort seg opp noen tanker om temaet si at det er et av tidenes aller beste rene eventyrspill, og personlig har jeg knapt ord for hvor mye jeg elsker det spillet (skjønt jeg klarte å få ned noen i tilbakeblikket mitt). Så jeg trodde naturlig nok at datidens anmeldere ville skryte det opp i skyene og gi det rekordhøye karakterer.
Men CU Amiga, som definitivt ikke var redde for å bla opp med toppkarakterer til alt mulig rart av spill, ga det «bare» 86% i sin anmeldelse.
Poengsummen er én ting; den skal jeg ikke klage noe mer på. Men det er faktisk litt frustrerende å lese anmeldelsen. Mesteparten av teksten er bare en ren gjennomgang av ting som skjer i spillet, og det er åpenbart at ingen har hørt om «spoiler»-advarsler i 1991. Men anmeldelsen inneholder også direkte misvisende informasjon. The Secret of Monkey Island revolusjonerte hvordan man tenkte om eventyrspilldesign, ved å spesifikt unngå å sette spillerne fast i blindveier eller drepe dem i tide og utide. Hadde anmelderen fått med seg dette? I så fall bare delvis, for han skriver:
– Som med mange Lucasfilm-eventyr, straffer ikke Monkey Island spillerne med en umiddelbar død om de gjør dumme feil. Man får vanligvis en ny sjanse, og det er åpenbart når man befinner seg i farlige situasjoner. Likevel er det livsviktig å lagre ofte, for det kommer alltid et punkt der du innser at du har glemt noe nødvendig tidligere i spillet. Så pass på å lagre regelmessig, slik at det alltid er mulig å gå tilbake.
Det går an å dø én gang i The Secret of Monkey Island, og den muligheten er lagt inn som en vits. Det er aldri nødvendig å laste inn et tidligere spill fordi man har glemt å plukke opp noe, og utover den ene situasjonen der man kan dø om man virkelig går inn for det, finnes det ingen farlige situasjoner i hele spillet. Argh!
Okay, det ble en digresjon av de sjeldne. Andre storspill fra denne månedens nummer inkluderer racingspillet Supercars II, actionspillet Switchblade II og plattformspillet Chuck Rock (som alle fikk 90%), samt sjangerblandingen Centurion og Amiga-versjonen av arkadespillet Toki. Mye snadder, altså. Over til disketten:
Madness 2
Først ut på denne disketten er en demo, og nå snakker jeg ikke om en spilldemo, men en demoscene-produksjon. Demoen heter Madness 2, og kommer fra den britiske demogruppen Anarchy. Det er en cirka ti minutter lang sak som i tillegg til de «vanlige» demoscene-effektene (sprettende baller, roterende vektorfigurer, og så videre) inneholder noen kule fraktaler som tegnes (laangsomt) opp i sanntid.
Den har også tre ganske heftige låter laget av Matthew «4-Mat» Simmonds, som fortsatt er aktiv i demoscenen og i tillegg har vært involvert i utviklingen av flere dusin spill i årenes løp.
Du kan se hele demoen her. Den vil neppe blåse deg av stolen (heldigvis, det siste jeg vil er jo at noen skal bli skadet av å lese Spillhistorie.no), men den vil gi et godt inntrykk av hvor demoscenen var tidlig i 1991, både design- og teknologimessig:
Shadow Dancer
Det eneste andre som befinner seg på denne disketten er en spillbar demo av Shadow Dancer. Dette spillet har så vidt meg bekjent ingenting til felles med 2012-filmen ved samme navn, men er et arkadespill utviklet av Sega og ment som en oppfølger til det kanskje litt mer kjente Shinobi. Jeg har spilt Amiga-versjonen av Shadow Dancer før, så jeg visste hva jeg gikk til her – en ganske solid (om ikke direkte spektakulær) overføring laget av Images Software for US Gold.
Morsomt nok har tidligere Matthew Simmonds laget Amiga-musikken, men enten er det noe krøll med disketten, eller så har demoen ingen lyd overhodet.
Shadow Dancer er et sideskrollende actionspill der du styrer en ninja utstyrt med både sverd og kastestjerner. Poenget er å komme seg fra den ene enden av brettet til den andre, og kverke alle som måtte være så dumme å prøve å stoppe deg (dem er det selvsagt nok av). Flesteparten av dem går ned etter ett treff, men det gjør til gjengjeld du også, og når du dør er det rett tilbake til starten av brettet for å begynne på nytt. I ninjaenes verden er det ingen kjære mor!
Mange fiender er feige, og holder seg stort sett i skjul mens de kaster kniver eller skyter etter deg. Men du har heldivis en alliert, nemlig en barsk hund som du kan sende mot fiendene for å holde dem opptatt slik at du får inn en kastestjerne eller to på dem. Om hunden blir slått, krymper den til en valp (naturligvis), og kan ikke brukes på en stund. Ah, og du kan også aktivere ninjamagi og på den måten ta ut alle fiendene på skjermen. Hvis du husker at funksjonen eksisterer, da – det gjorde ikke jeg.
Demoen inneholder ett brett fra spillet (det tredje, tror jeg) og er egentlig over ganske raskt. Jeg måtte bruke en del forsøk, da det skal voldsomt lite til å dø i dette spillet, men da jeg først klarte jobben tok det egentlig ikke mer enn et par-tre minutter å fullføre brettet. Alt i alt kan jeg ikke ha brukt så mye mer enn et kvarter på demoen, så med mindre jeg er en mye flinkere spiller enn CU Amigas gjennomsnittsleser, må denne disketten ha vært litt skuffende med tanke på varighet. Når det er sagt, er Shadow Dancer artig nok til at det går an å spille demoen flere ganger.
Neste disk inneholder en ny fullversjon, nemlig Army Moves fra 1987. Med Human Killing Machine friskt i minnet engster jeg meg litt for hva som venter meg, men vi får gi det en sjanse.