Minitilbakeblikk: Beast

Selv små spill kan by på mye moro.

Min første IBM-kompatible PC var en Commodore PC-10, med en 8088-prosessor klokket til 4,77 Mhz, 512 kilobytes med RAM, en monokrom-skjerm og en harddisk på 20 MB (tror jeg). Jeg husker ikke helt når jeg fikk den fra en onkel (som igjen hadde fått den fra noen andre), men den var rimelig utdatert allerede da, og det er ikke helt utenkelig at jeg allerede hadde kjøpt min første Amiga på dette tidspunktet.

PC-en hadde kun ett spill installert, og jeg fikk faktisk aldri fatt i noen andre spill til den (utenom et hesteveddeløpspill en eldre venn lagde i PASCAL for å prøve å lære meg å programmere). Dette var først og fremst fordi den brukte 5,25″-disketter, på et tidspunkt der de få andre jeg kjente som hadde PC-er i hjemmet hadde diskettstasjon for 3,5″-disketter, men jeg mistenker nok at få av spillene de hadde ville fungert på min PC om jeg fikk dem over i utgangspunktet.

Beast

Det ene spillet noen hadde installert på PC-en en eller annen gang i dens tidligere liv var Beast, et enkelt actionspill fra 1984. I Beast styrer du et gammeldags kursor-tegn, og befinner deg på en tilfeldig generert arena full av blokker av to forskjellige typer (noen som kan dyttes, noen som står bom fast), samt en gjeng hissige H-er som jakter på deg. Poenget er å drepe alle H-ene på brettet, og dette gjør du ved å dytte blokker. Om du klarer å få lurt en H inn mellom to blokker, og dytter den ene av dem over fienden din, vil han skvises.

Konseptet er lett å skjønne når man setter seg ned med spillet, og takket være responsive kontroller og fininnstilt spillhastighet, er det overraskende moro og vanedannende – selv i dag. Det er alltid tilfredsstillende å dytte blokker for å lage feller for fiendene, og med mange H-er i spill blir det dessuten temmelig hektisk. Her er den enkle, ASCII-baserte grafikken heller en fordel enn en ulempe, da det aldri er noen problemer å tyde hva som skjer på skjermen og dermed hvor truslene og mulighetene dine befinner seg.

Det tar dessuten ikke så lang tid før man oppdager at spillet har en viss dybde. Ulike H-er har for eksempel sine egne måter å jakte på deg på – noen er definitivt mer målrettede enn andre – og det å forutse bevegelsene deres og sette opp feller for dem blir etter hvert en viktig del av spillet.

Avanserte konsepter

I tillegg har Beast noen konsepter som introduseres på høyere vanskelighetsgrader. Ekstra tøffe fiender er immune mot skvising mellom ordinære blokker, men kan skvises om en av blokkene er av typen som ikke kan flyttes. På enda høyere vanskelighetsgrader dukker det også opp egg, som klekkes til ekstra vanskelige fiender som selv kan dytte blokker og skvise deg. Dermed blir førsteprioritet å få ryddet eggene unna før de rekker å klekke.

I starten har du muligheten til å dra blokker, i tillegg til å dytte dem, slik at du for eksempel kan hente ut blokker som står fast i posisjoner der det ikke er mulig å dytte dem videre i noen retninger. Denne egenskapen mister du på de høyeste vanskelighetsgradene. Dermed må du tenke ekstra over hva du gjør, slik at du beholder blokker i spill så lenge som mulig – jo flere som fortsatt kan dyttes, jo flere taktiske muligheter har du.

Helt til slutt introduseres «eksplosive blokker», som i praksis betyr at de faste blokkene og kantene svelger alle blokkene du dytter inn i dem, slik at du mister flere og flere av de tilgjengelige blokkene underveis. Faste blokker er også dødelige her. Vanskelighetsgraden kan skreddersys i detalj, så hvis du er misfornøyd med de eksisterende mulighetene kan du selv bestemme nøyaktig hva slags elementer som skal være med i spillet ditt.

Beast har til og med mulighet for at to spillere kan spille samtidig. Her må spillerne samarbeide, samtidig som de må passe på å ikke knuse hverandre – det virker veldig artig, og det ergrer meg faktisk stort at jeg ikke fant ut at spillet har flerspiller før nå nylig. Jeg og broren min kunne helt klart hatt mye moro med denne modusen om vi hadde visst om den da vi var barn.

Fortsatt rimelig gøy

Alt dette gjør Beast til et spill man kan holde på overraskende lenge med uten at det blir kjedelig, noe som selvsagt kom ganske godt med da det var det eneste spillet jeg hadde på PC-en. Men selv i dag er det altså gøy å ta frem for en runde eller to, og da jeg spilte det nå nylig ble jeg sittende betydelig lenger enn jeg hadde trodd på forhånd. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som setter pris på Beast, for det har utrolig nok sin egen Wikipedia-side og har havnet i flere lister over klassiske, gamle PC-spill.

Siden Beast er et tidlig eksempel på et «shareware»-spill, er det fullt lovlig å distribuere. Spillerne oppfordres til å sende 20 dollar til spillskaper Dan Baker (som lagde det sammen med Alan Brown, Mark Hamilton og Derrick Shadel) om de liker det – det frister litt å prøve, skjønt jeg mistenker at brevet ender opp i et sort hull nå som det er 35 år siden spillet debuterte. Uansett, hvis du har lyst til å teste Beast selv kan du teste det på Archive.org, eller laste det ned herfra (for spilling i for eksempel DOSBox).