Jeg ber et nettsted plukke tilfeldige spill fra Steam-katalogen min, som jeg skal spille i én time.
Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Jeg har for eksempel kjøpt mengder av Humble Bundle-pakker (og jeg abonnerer på Humble Monthly – jeg gleder meg til i kveld, for da får jeg en ny haug med spill jeg ikke kommer til å spille!), samt tilsvarende samlinger fra sider som Fanatical. Kortet har også sittet løst når det har vært Steam-salg, skjønt jeg må påpeke at jeg har skjerpet meg i det siste.
Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?
Enslaved ble slukt rått
Forrige gang ga Steam-lotteriet full pott. Enslaved: Odyssey to the West har sine problemer, og de fleste av dem var jeg innom da jeg skrev om det sist. Men i det store og hele er det en glimrende spillopplevelse. Det er et spill med skikkelig driv i, fra den spennende fortellingen til de varierte oppgavene man får underveis – det skjer noe nytt hele tiden og man lurer alltid på hva som venter rundt neste hjørne. Selve handlingen presenteres dessuten på en overraskende engasjerende måte, med herlig velskrevne figurer og solid skuespill.
Jeg må også nevne spillets postapokalyptiske verden, som er langt mer variert enn det man kanskje får inntrykk av i starten, men alltid gøy å utforske. Her er vi langt unna Fallout-land, med sine triste ørkenmiljøer, og får i stedet en overgrodd verden full av farger og storslagne utsikter. Veldig flotte saker.
Det hadde egentlig vært artig å skrive litt mer om Enslaved, men jeg er redd det blir litt «overkill» å for eksempel lage tilbakeblikk på det nå. Siden spillet ble fullført ganske kjapt, trenger jeg uansett et nytt spill å spille. Så dermed er det bare å overlate skjebnen til tilfeldighetene igjen, og krysse fingrene for ny gevinst.
Et Ocean-spill fra 1991
Etter å først ha foreslått Dark Souls (som jeg ikke bare har spilt, men også fullført), trakk Random Steam Game Picker opp Elf av den magiske hatten sin. Jeg må innrømme at dette valget fikk meg til å flire litt – det var ikke helt denne typen spill startet dette prosjektet for å «oppdage», men greit nok. Elf er et actioneventyr fra 1991, som opprinnelig dukket opp på Amiga og ble utgitt av Ocean. PC-versjonen har blitt relansert på Steam av Piko Interactive. Jeg plukket spillet opp på Fanatical i oktober i fjor, der jeg betalte 1 dollar for dette og 22(!) andre retrospill. Så vidt jeg kan se har jeg ikke spilt ett eneste av disse spillene på Steam, men én dollar for 23 spill!!!!
Jaja, nå får jeg i alle fall spilt Elf. Og det er for så vidt et spill jeg har vært litt nysgjerrig på siden nittitallet, så greit nok. Førsteinntrykkene er imidlertid ikke så gode – jeg klarer ikke å starte spillet! Neida, det er ikke noen feil her, det er bare det at … jeg kommer meg ikke videre fra hovedmenyen. Piko Interactive har ikke inkludert noen manual, så jeg må inn på Steam-forumet der en bruker hjelpsomt kan opplyse om at man må bruke høyre skift-knapp for å starte spillet (det er også skyteknappen). Greit!
Bevæpnet med denne kunnskapen kommer jeg meg i alle fall forbi hovedmenyen. Andreinntrykkene er imidlertid heller ikke så veldig gode. Å si at det skjer mye på skjermen samtidig i dette spillet er litt av en underdrivelse, og man er under konstant angrep fra første sekund. Heldigvis er det ikke slik at man dør bare man er nær en fiende, for spillfiguren har en god mengde helsepoeng, men det tar en stund å venne seg til aktivitetsnivået her. Det er dessuten helt umulig å ikke jevnt og trutt ta skade, blant annet fordi fiendene dukker opp langs kantene uten forvarsel.
Jeg liker heller ikke kontrollene særlig godt. Det er mye plattformhopping her, men kontrollene er rett og slett litt stive og ukomfortable – spesielt hoppingen er ganske rigid, og det å posisjonere seg riktig for stiger og slikt kan også være knot.
Artige konsepter
Elf har også elementer som vekker interessen min. For eksempel treffer jeg raskt en gammel mann, som jeg kan snakke med. Da må jeg faktisk skrive inn ord, som i et gammelt teksteventyr eller de første Ultima-spillene, for å se om han har noe fornuftig å komme med til svar. Dessverre klarer jeg ikke å lokke noe vettugt ut av ham. Spillet har også andre eventyrspillaktige elementer, som at man kan plukke opp ulike gjenstander og bruke dem andre steder, eller gi dem til folk i bytte mot tjenester eller andre gjenstander.
Men alt er veldig forvirrende. Jeg plukker opp masse dyr og planter, men aner ikke hva jeg skal bruke dem til. Forsøkene på å snakke med folk resulterer i null respons, og de konstante angrepene fra alskens merkverdige fiender gjør det ikke akkurat lettere å finne ut av ting. Så etter litt i underkant av 20 minutter uten suksess avslutter jeg spillet. Hadde jeg ikke holdt på med dette prosjektet, så hadde jeg antakeligvis også avinstallert det her. Men i stedet får jeg gjøre det Steam-utgiveren tydeligvis aldri gadd – jeg må finne en manual, for å få klarhet i hvordan det hele fungerer. Heldigvis finner jeg en slik, riktignok for Amiga-versjonen, men den får holde.
Manualen kan fortelle meg at jeg spiller en modig alv ved navn Cornelius, og at kjæresten min, Elisa, har blitt kidnappet av den ikke veldig snille trollmannen Necrilous the Not Very Nice. Ok. Den har også litt mer nyttig informasjon, som for eksempel at jeg bør prøve å spørre folk om «help» og «want», og at alle plantene og dyrene jeg har plukket opp er ingredienser som jeg kan selge i butikker for å få ulike hjelpemidler (dette fungerer litt som når man må lage magiske drikker i typiske rollespill – hver ting man ønsker å kjøpe krever en egen «oppskrift» med ulike ingredienser).
Jeg gjør faktisk fremgang
Da er det bare å prøve på nytt. Denne gangen går ting mye bedre. Jeg finner etter hvert noen fuglefrø, som jeg gir til en papegøye et annet sted på brettet. Den slipper en fjær, som jeg gir til en indianer (han kaller meg blekansikt og sier som respons på «want» at han vil ha «ting indianere kan bruke» – for en som lekte cowboy og indianer da han var barn, var løsningen åpenbar). Indianeren gir meg en gammel avis, som jeg gir videre til en fyr som sitter på en utedo. Han takker meg for tørkepapiret, og gir meg noen fyrstikker.
Siden jeg allerede har funnet et slukket bål og har plukket opp en rå kylling vet jeg hva jeg trenger å gjøre. Men på dette tidspunktet har jeg også mistet så mye helse at det er «game over».
45 minutter. Jeg skal innrømme at Elf har blitt mye triveligere nå, og det har vært artig å løse de enkle gåtene i spillet. Jeg har også blitt mye flinkere til å holde meg i live, selv om jeg ble kverket til slutt. På ett tidspunkt fikk jeg også oppgradert våpenet mitt i en butikk, slik at jeg kunne skyte skrått oppover i tillegg til rett frem, og det var veldig hjelpsomt. Synd jeg mistet oppgraderingen da jeg døde (man har flere liv, heldigvis).
Jeg må forresten nevne én merkverdig og litt artig ting spillet gjør: Hver gang du dør, dukker det opp en gravstein der du døde, og den forblir der helt til du får «game over». Mens du er på denne skjermen, vil det jevnt og trutt dukke opp spøkelser fra gravsteinen din, som angriper deg. Hvorfor hates du av ditt eget spøkelse? Aner ikke. Men sånn er det!
Uansett, er Elf gøy nok til at det frister å fortsette? Hrm, egentlig ikke. Men 45 minutter er ikke én time, så etter litt om og men starter jeg på nytt.
Denne gangen går det enda bedre enn sist, delvis fordi jeg husker alt jeg skulle gjøre. Jeg har også snakket med den gamle mannen fra starten, og hans respons på «want» indikerte at han hadde lyst på stekt kylling. Jeg får tent bålet og stekt kyllingen, og levert den til ham. Som takk åpner han en ny dør før meg, og plutselig blir det tilgjengelige spillområdet MYE større. Det nye området er dessuten mye vanskeligere. Men jeg tar fatt med halvgodt mot, og finner blant annet en bok (som riktignok flakser rundt og må skytes før den kan plukkes opp) som jeg gir til en magiker – skjønt han gir meg ingenting tilbake, så jeg vet ikke helt om jeg tabbet meg her.
Jeg fortsetter å spille en stund, men jeg blir etter hvert lei. Til slutt lar jeg meg drepe, og avslutter spillet. En time og seks minutter. Phew.
Det holder for denne gang
Elf er interessant, for all del. Det byr på en artig kombinasjon av eventyrspill, plattformspill og action, og den fargerike pikselgrafikken er definitivt ikke gal. Humoren er imidlertid bare teit, og ingen av spillelementene fungerer direkte godt. Musikken er også forferdelig ensformig (og jeg måtte velge Roland-lyd for at den i det hele tatt skulle spille skikkelig). Hvis jeg hadde spilt dette spillet tidlig på nittitallet, ville jeg nok ikke vært like kjapp med å avfeie det som jeg er nå, men … nei. Dette er ikke noe jeg vil bruke mer tid på.
Jeg vil også kritisere utgiveren Piko Interactive litt, for selv om jeg bare brukte noen øre på dette spillet, koster det egentlig 37 kroner. Da må det kunne forventes at det selges med manual, all den tid det er nærmest umulig å skjønne seg på spillet uten (hvordan skulle jeg komme på at «want» er noe man bør spørre folk om?). Uten manual er faktisk ikke produktet komplett.