Gode, gamle spill: Stix

Stix var gøy da det kom i 1983, og det er fortsatt gøy i 2019.

Gode, gamle spill er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. I dagens artikkel er fokuset på en gammel Commodore 64-favoritt.

• Navn: Stix
• Utvikler: Andrew Trott
• Utgiver: Supersoft
• Første utgivelsesår: 1983
• Originale plattformer: Commodore 64, BBC Micro, Acorn Electron

Faren min har aldri vært spesielt interessert i spill, men under oppveksten min var det en liten håndfull utgivelser han faktisk fattet interesse for, og likte å spille. Et av disse spillene var Stix på Commodore 64 – som tilfeldigvis også er en av mine favoritter fra den plattformen.

Arkadeinspirasjon

Stix er inspirert av Taitos arkadespill Qix, fra 1981. Eller, okay, det er en ren klone – men det ante jo ikke jeg, da det ikke var før jeg fikk tilgang på nettet at jeg hørte om Qix.

Spillet er lett å lære seg, men ikke like enkelt å forklare. Siden et bilde visstnok kan si mer enn tusen ord, får jeg bare jukse litt. Poenget i Stix er å gjerde inne en viss prosentandel av spillarealet (som i praksis består av hele skjermen). Du styrer en liten prikk, som i utgangspunktet kun kan bevege deg langs rammene til spillbrettet. Holder du inne skyteknappen, kan du imidlertid bevege deg ut i skjermarealet, og da etterlater du deg en strek. Men her er du også sårbar, for du deler spillarealet med et strekmonster som flytter seg uforutsigbart rundt i de åpne områdene. Hvis dette kommer i kontakt med streken din, er du død.

Her forsøker jeg å gjerde inne et lite areal:

Og her er det vellykkede resultatet:

Nå kan jeg trygt flytte langs kantene til området som er innegjerdet, og disse fungerer også som barrierer for strekmonsteret. Så jeg kan starte prosessen på nytt. Da kan jeg for eksempel holde inne skyteknappen for å flytte langsommere, men få mer poeng for området jeg gjerder inne. Slike områder markeres med en annen farge:

Nå har jeg kommet langt nok til at jeg tør å prøve å gjerde inne «halve» skjermen:

Woohoo!

Når jeg har fylt minst 75% av skjermen med farge, har jeg vunnet brettet og går videre. Siden strekmonsteret kun kan bevege seg i de åpne områdene, blir det vanskeligere og vanskeligere å unngå jo mer av skjermen jeg allerede har klart å gjerde inne.

I tillegg må jeg holde meg unna to små kruseduller, som beveger seg langs kantene av spillbrettet og de innegjerte områdene. Disse kan ikke følge streken min, men vil ofte tvinge meg ut fra kantene når det ikke nødvendigvis er trygt. Og skulle jeg stoppe å bevege meg mens jeg er «ute», vil en ny krusedull dukke opp i enden av streken min, og hissig forfølge meg helt til den tar meg igjen eller jeg klarer å komme «i land» igjen (tenk på den som flammen på en lunte som jeg er i enden av).

Ah, og merk at selv om jeg kan bevege prikken min fritt mens den er på spillbrettet, kan jeg ikke krysse streken jeg har etterlatt meg. Så jeg må være forsiktig slik at jeg ikke gjerder meg selv inne.

Enkelt, men elegant

Et enkelt konsept, altså. Men Stix er faktisk skikkelig vanedannende, akkurat passelig vanskelig, og skikkelig moro. Det krever at du tar gode (og raske) valg, og hele tiden veier risiko mot potensiell belønning. I tillegg får du frihet til å velge din egen taktikk underveis.

Grafikken er enda enklere enn konseptet, men ved å endre på fargene for hvert brett skapes faktisk en genuin følelse av progresjon. Det er dessuten noe merkelig tilfredsstillende over hvordan nye områder fylles med farge, linje for linje, og når du er ferdig med et brett, er resultatet ofte noe som sikkert kunne ha blitt solgt som abstrakt kunst.

Her kan du se meg spille Stix: