Denne gangen fikk jeg et gjensyn med en skikkelig strategiperle. Og for et gjensyn!
Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?
Det første spillet som ble trukket ut av flosshatten denne gangen var Broken Sword 2: Remastered, som jeg aktiverte sammen med en helt absurd mengde andre spill den 15. juli 2017. Det var nok i en «bundle», for jeg kan ikke se for meg at jeg ville kjøpt det separat. Både fordi jeg har det på GOG (og har originalen i boks), og fordi jeg i årenes løp egentlig har kommet frem til at jeg syntes Broken Sword 2 er ganske overvurdert. Så dette hopper jeg over selv om jeg teknisk sett ikke har spilt Steam-versjonen.
En ekte klassiker!
Neste spill: Nok en nyutgivelse! Men denne er en jeg har betydelig mer lyst til å sette meg ned med, nemlig Rise of Nations: Extended Edition. Jeg føler det bare er ett års tid siden jeg kjøpte dette spillet og ikke så mye lenger siden det kom ut, men i virkeligheten kom det sommeren 2014, og jeg kjøpte det november samme år (yes, høsten 2014 slår til igjen). Jeg ble litt satt ut av dette.
Jeg har spilt Rise of Nations før, faktisk anmeldte jeg det for Gamer.no da det opprinnelig ble lansert i 2003, så denne gangen valgte jeg bare å hoppe rett inn i spillet uten å kaste bort noe tid på øvingsoppdrag og så videre (spillet har imidlertid en veldig fin hjelpefunksjon som jeg foreslår at du aktiverer, der det kommer med informasjon, råd og anbefalinger underveis). Et par minutter senere hadde jeg vunnet min første runde med spillet, og på mystisk vis reist én time frem i tid.
Rise of Nations er altså fortsatt et uhyggelig vanedannende strategispill. Det kom ikke som noen overraskelse. Det som kanskje var litt mer overraskende, var hvor ekstremt stressende det er. Jeg følte konstant at jeg var på etterskudd, og det var aldri tid til å lene seg tilbake og tenke seg nøye over situasjonen. Jeg måtte omtrent bare spille på refleks, og klikk-klikk-klikke meg gjennom sivilisasjonens utvikling som en galning.
Men wow, det var moro. For et fantastisk spill dette faktisk er. At Extended Edition har ligget på Steam-kontoen min siden 2014 uten at jeg har spilt det føles akkurat nå som verdens største tabbe.
Fra steinalderen til moderne tid
Siden jeg var alt for opptatt med å spille Rise of Nations til å registrere hva jeg faktisk gjorde, kan jeg ikke komme med noen fornuftig rapport fra timen min. Så her er en kjapp introduksjon av spillet i stedet, for eventuelt nye spillere.
Rise of Nations er et sanntidsstrategispill i Age of Empires-stil, der du tar kontroll over en av mange historiske sivilisasjoner og må utvikle denne fra steinalderen og til moderne tid. Du sanker ressurser, bygger bygninger og militærenheter som vanlig, samtidig som du kontinuerlig driver forskning på ulike områder for å pushe samfunnet ditt fremover. Underveis kan du også grunnlegge nye byer (og ta over fiendens), i din jakt på stadig nye ressurser som kan spises opp av de sultne forskerne dine.
Det er nemlig ikke lov å bygge utenfor egne landegrenser, og den eneste måten å utvide disse på er via nye byer. I tillegg er de fleste bygningene du kan bygge, inkludert gruver og bondegårder, avhengige av å være innenfor en viss radius av en by. Du kan med andre ord ikke få fatt i de fristende mineralene i et fjell hvis ikke det er i nærheten av en av byene dine.
Dette betyr også at du får mye mer å forsvare, da sivilisasjonen din nødvendigvis må spres over større landområder. Veldig få sanntidsstrategispill, selv de som faktisk fokuserer på basebygging, er like flinke til å oppfordre spillerne til å ta kontroll over og utnytte seg av hele kartet som Rise of Nations.
Samtidig får du flere ulike tilnærmingsmåter. I tillegg til å vinne ved å overta en viss del av spillkartet, kan du vinne ved å forske eller til og ved å bygge underverker (som forøvrig fungerer som i Civilization, ved at de individuelle underverkene kun kan bygges én gang og gir sivilisasjonen som kontrollerer dem ulike fordeler).
Alltid noe å gjøre
Alt dette går altså i en forrykende fart, og et typisk spill varer i omtrent én hektisk time. Dette er et spill av den typen der du aldri helt klarer å bli ferdig med «to do»-listen din – hvis du opplever dødtid, gjør du sannsynligvis noe galt. Dette gjør, som nevnt, at spillopplevelsen blir ganske stressende. Men det sikrer også at du hele tiden har det moro, for enten du legger ut på erobringstokt, forsvarer deg mot aggressive fiender eller bare prøver å bygge så mange underverker som mulig, er det alltid noe som utfordrer deg.
Heldigvis fungerer selve grensesnittet glimrende, og om du har spilt ting som Age of Empires eller StarCraft bør du kunne hoppe rett inn i Rise of Nations uten problemer. Den nevnte hjelpemodusen (som jeg er overrasket over at ikke flere spill har rappet) bør faktisk være alt du trenger.
Rise of Nations kommer jeg definitivt til å spille mer, faktisk tror jeg at jeg skal ta meg en runde til nå som jeg er ferdig med denne artikkelen. En ny suksess for Steam-lotteriet, med andre ord – noe jeg absolutt satte pris på etter forrige gangs OMSI 2-fadese.