Andre verdenskrig kaller, men er det noe poeng i å ta turen tilbake?
Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time, for å finne ut om det er noe for meg (og eventuelt hvorfor ikke).
Call of Duty: WWII
Call of Duty: WWII er egentlig ikke et spill jeg hadde trodd jeg noensinne kom til å spille. Hvis du har vært med en stund, husker du sikkert den tiden der det virket som så godt som alle førstepersonsskytere måtte være satt til andre verdenskrig (med Medal of Honor-serien og de klassiske Call of Duty-spillene som de mest fremtredende eksemplene), og jeg ble ærlig talt skikkelig lei. I tillegg er jeg en type spiller som liker å være min egen herre, og Call of Duty-spillene med sine tungt skriptede kampanjer har ikke appellert til meg på lenge. Jeg storkoste meg riktignok med originale Modern Warfare, men oppfølgeren fremsto som mer av det samme, og jeg mistet interessen lenge før den var over.
Faste lesere blir nok heller ikke overrasket når jeg sier at jeg har absolutt null interesse av å spille disse spillene på nettet. En tur til tannlegen høres mer appellerende ut, og da er regningen tatt med i betraktningen.
Hva Call of Duty: WWII angår, har jeg faktisk på ett eller annet tidspunkt valgt å «ignorere» spillet på Steam, antakeligvis etter at det har blitt anbefalt av algoritmene én gang for mange. Men så havnet det på kontoen min via Humble Monthly, og jeg husker jeg tenkte at det kanskje kunne være artig å prøve likevel. Riktignok ble det med tanken, helt til spillet ble trukket ut av flosshatten i Steam-lotteriet. Da måtte jeg jo. Så her er vi!
Spilte det for en stund siden
Vanligvis skriver jeg kun om den første timen i denne serien, men alt mulig rart har kommet i veien, og nå er det lenge siden jeg ikke bare testet Call of Duty: WWII, men også fullførte det. Ja, faktisk. På tross av at jeg egentlig hadde forhåndsdømt spillet nord og ned, endte jeg opp med å spille gjennom hele greia. Det tok cirka syv timer, og jeg skal ærlig innrømme at jeg generelt trivdes i spillets selskap. Samtidig tok det sjeldent lang tid mellom hver gang det irriterte og frustrerte meg, takket være massevis av tåpelig spilldesign.
Vi får starte med det positive. Call of Duty: WWII er åpenbart et påkostet spill, og som forventet er enspillerkampanjen full av varierte oppdrag og noen virkelig spektakulære sekvenser. På et tidspunkt befinner vi oss for eksempel midt i et togkrasj, og det er så heftig at det er umulig å ikke måpe. Jeg tør ikke tenke på hvor mye tid det har krevd å lage denne sekvensen. Spillet klarer også, overraskende ofte, å selge illusjonen av at man er i reelle kampsituasjoner sammen med gruppen sin. Det har noen av de mest intense og underholdende virtuelle trefningene jeg har opplevd i senere år.
De grunnleggende spillmekanismene er også gode. Skytingen er tilfredsstillende, med våpen som generelt føles «solide» å bruke, og jeg liker hvordan utviklerne har gått tilbake til det gamle konseptet med helsepakker som må plukkes opp (fremfor helse som regenererer bare du står litt i ro). Det gir kampsekvensene en ekstra nerve, og gjør at man tenker seg om to ganger før man tar dumme sjanser. Samtidig er det nok av dem til at man slipper å ha konstant panikk.
Som seg hør og bør inneholder spillet også litt sniking, og selv om disse sekvensene ikke kan måle seg med mer dedikerte «snikespill», er de generelt ganske trivelige. Og jeg liker samtidig at spillet sjelden (eller aldri; jeg husker faktisk ikke) dreper deg om du blir oppdaget. I stedet må du bare ta konsekvensene, og slåss mot tøffere odds enn det du ellers ville møtt. Ah, og kampanjen har også et skikkelig herlig oppdrag der du skal infiltrere nazistenes hovedkvarter i rollen som en kvinnelig spion. Da dette startet fryktet jeg at det kom til å bli veldig frustrerende, men det viste seg å være et av spillets store høydepunkter.
Handlingen er selvsagt i overkant melodramatisk og full av klisjeer (ta figurene, for eksempel, du har han smarte nerden, han rappkjefta bygutten og han bonden fra sørstatene, samt lederen som sliter med skyldfølelse på grunn av noe som skjedde tidligere i krigen). Men den har sine øyeblikk, takket være solide skuespillerprestasjoner og god regi i mellomsekvensene.
Hvorfor venter alle på meg?
Men så var det problemene, da. Jeg liker som sagt skytingen, og ofte klarer spillet å gi inntrykk av at man er midt i intense slag der man kun er én av mange soldater som gjør sitt beste for å overleve på slagmarken. Men like ofte brytes illusjonen fordi utviklerne alt for ofte insisterer på å presse deg inn i handlingens sentrum. Plutselig merker du hvordan alle – også fienden – venter på deg. Først når du har utført den jobben du blir bedt om, uansett hvor viktig den egentlig er, kan krigen fortsette.
Noen ganger går det fra å «bare» ødelegge innlevelsen til å være grenseløst irriterende. Hvorfor er det alltid meg som må gjøre alt mulig, hva med å hjelpe til i stedet for å stå der og mase? Hvis jeg åpenbart sliter fordi jeg har nesten null helse igjen, kan ikke noen andre ta ut den plagsomme maskingeværstillingen? Hva er det de andre gjør her, egentlig, er vi ikke et lag?
Et fabelaktig eksempel er forresten når sjefen gir deg ordre om å løpe bort bort til fyren som bærer alle granatene – uten at det er noe skjul på veien slik at du sikkert mister halve helsen på veien – for så å få en granat av han og slenge den i den generelle retningen av fienden. Hvorfor kunne ikke han gjøre det? Eller noen av de andre soldatene like i nærheten av ham? Er det bare jeg som har en fungerende kastearm, her?
Jeg skjønner at utviklerne ønsker å gi deg inntrykk av å være viktig, men veldig ofte når de gjør det, ender de opp med å bare frustrere. Ved én ganske grusom anledning må du for eksempel ta ut en Tiger-stridsvogn alene, ved å løpe frem og tilbake til stridsvognen og plante fire eller fem granater på den, en og en av gangen. Det er grenseløst frustrerende, og absolutt alt av illusjoner om at man holder på med noe annet enn å spille et tvilsomt designet dataspill rakner på veien.
Skal vi fly litt? Helst ikke!
Det eneste som er verre er de sekvensene der spillet putter deg i en stridsvogn eller et fly. Stridsvognsekvensen begynner for så vidt greit, men blir utrolig frustrerende mot slutten takket være mildt sagt horrible kontroller, og flysekvensen? Aargh. Den er grusom, og det beste man kan si om den er at den ikke er så voldsomt lang. At ingen hos Activision har skjønt at dette rett og slett ikke holder mål i et såkalt «trippel-A-spill» er jo helt absurd.
Et helt annet problem er at fienden tåler i overkant mye. Hvis man skal prøve å selge illusjonen av ekte krig, kan man ikke ha fiendesoldater som må skytes flere ganger i hodet før de dør. I virkeligheten bør et skikkelig treff i skuldra, armen eller et bein være nok til å sette en soldat ut av spill, men i dette spillet kan du skyte en fyr i øyet slik at kula realistisk sett brøyter seg gjennom hjernen og ut av et ferskt krater i bakhodet, og likevel bli drept av ham fordi han kommer seg igjen raskere enn du får ladet om.
Slikt kan jeg til en viss grad godta om jeg kjemper mot demoner fra Helvete eller romvesener som for alt jeg vet har hjernen sin i venstrefoten, men tyske soldater i et spill som ellers prøver å gi inntrykk av realisme? Det blir for dumt.
Enkelte ganger virker det dessuten som om du bare drepes automatisk om du ikke følger spillets forhåndsbestemte plan. Da er det bare å sukke oppgitt, og gå tilbake til forrige sjekkpunkt.
Men det var jo artig, da
Nå som jeg har skrevet alt dette, slår det meg egentlig som ganske merkelig at jeg faktisk likte dette spillet. Men hvis vi ignorerer noen av de verste sekvensene, så gjorde jeg altså det. Ikke nok til at det hadde fått noe mer enn en sekser på tierskalaen (hvis jeg skulle anmeldt det for et ordentlig spillnettsted, noe jeg ikke ville ha gjort på grunn av manglende flerspillerekspertise og -interesse), men nok til at jeg av egen fri vilje brukte i overkant av syv timer på å fullføre det, og ikke angrer på det.
Og jeg må jo gjenta at det på sitt beste er skikkelig gøy, takket være solide grunnmekanismer og imponerende nivåer. Det er bare så dumt at det stadig snubler i sin egen iver etter å dytte meg inn i sentrum av opplevelsen, når det egentlig er aller gøyest mens jeg «bare» er en av mange på slagmarken og føler at jeg får gjort en forskjell likevel.
Det skal selvsagt også påpekes at siden jeg fikk dette spillet via Humble Monthly (sammen med Crash Bandicoot N’Sane Trilogy, Spyro Reignited Trilogy, Shenmue I & II og flere andre spill som virker spennende), er jeg godt fornøyd med en enspillerkampanje på syv timer – faktisk tror jeg ikke jeg ville hatt lyst til å spille så voldsomt mye mer uansett. Om jeg hadde betalt fullpris, hadde jeg kanskje tenkt litt annerledes, men så er jo til gjengjeld sjansen stor for at jeg kun hadde gjort det om jeg hadde hatt interesse av flerspillerdelen. Og den hoppet jeg altså glatt over, som vanlig.
Så alt i alt krysser jeg av for en ny suksess i Steam-lotteriet, og er egentlig litt glad for å ha spilt Call of Duty: WWII. Om ikke annet er det ganske ulikt de skytespillene jeg vanligvis liker, og ingen har jo noensinne tatt skade av litt variasjon i spillhverdagen sin.