PlayStation-klassikeren Final Fantasy VII er tilbake i ny drakt. Vi har tatt en titt.
Den lange ventetiden er over, og endelig får vi et velkomment gjensyn med et av nittitallets store spill. Nesten hele tjuetre år har gått siden originalen kom ut på PlayStation høsten 1997. Ryktet om en nyutgivelse fikk fart på seg allerede under E3 i 2005, da Sony og Square Enix viste frem en teknisk demo av en nyskapt introsekvens fra Final Fantasy VII på PlayStation 3. I årene som fulgte var det helt tyst, og Square Enix var tydelig på at det ikke ville komme en nyutgivelse. Men så skjedde det. Etter mange år med etterspørsel fra fans over hele verden, og rykter om at det var under utvikling, kunne Square Enix i 2015 endelig bekrefte at de jobbet med en nyutgivelse.
Med seg på laget har de fått med seg flere av de viktige personene som jobbet med originalen, med andre ord en perfekt oppskrift på hvordan det skal gjøres.
Men det er ikke hele spillet vi får servert i nylanserte Final Fantasy VII Remake. Vi får i stedet den første delen av spillet, som tar for seg handlingene i byen Midgar. Sammenlignet med hvor lang handlingen er i originalen, er dette en veldig kort del av spillet som en helhet, men du bruker 35-45 timer på spillet hvis du tar for deg alt.
Gåsehud, bokstavelig talt!
Etter en times tid med installering av spillet (det tar såpass lang tid), dukker den nydelige skjermen opp. «New Game», å ja! Tittelskjermen røper ikke så innmari mye, men bare det å se sverdet til hovedpersonen mens temalåten klinger i bakgrunnen får meg til å innse realiteten av at jeg nå sitter med spillet jeg har ventet så lenge på.
Når man starter et nytt spill får man et par alternativer om hva slags vanskelighetsgrad man vil ha. Det fikk man ikke i originalen, så dette er et interessant valg. Alternativene er «classic», som er et turbasert system ganske likt originalens kampsystem, samt de nye mulighetene «easy» og «normal». Siden dette er en nyutgivelse er det mest interessant (vertfall for min del) å velge sistnevnte, og vi kommer til å se nærmere på hvordan dette virker i praksis litt senere i artikkelen.Vi får også velge om vi vil ha engelsk eller japansk tale. Personlig foretrekker jeg det originale, så jeg tok japansk.
Introen er akkurat som man husker den fra originalen, det er nøyaktig det samme som skjer her bare i adskillig mye vakrere antrekk. Square Enix (og tidligere Squaresoft) har alltid vært i en egen liga med videosekvensene sine. Den eneste andre jeg utvikleren kan komme på som klarer å lage noe som overgår dem må være Blizzard.
Det første jeg beit meg veldig merke til var overgangen fra videosekvensen var over, til man tok over kontrollen av hovedkarakteren. Introen og spillet kjører på samme grafikkmotor, og det var i grunn helt uventet. Mest fordi jeg sto over å spille demoen som ble sluppet i ukene før den fulle utgivelsen så dette var fantastisk.
Hellige Cola-kork, nå skjer det! Endelig er det tid for å ta over styringen av hovedfiguren i spillet.
Ørliten introduksjon
Uten å gå for mye inn på selve historien her, så starter spillet med at du skal være med på å bombe en mako-reaktor, i en gigantisk storby som heter Midgar. Sammen med en gjeng andre er planen å ta seg inn i reaktoren, og blåse den til himmels. Målet er å redde planeten fra å bli tømt for energi, altså mako. Det er nemlig slik elektrisk strøm blir produsert i spillets verden. Skurkene i spillet går under navnet Shinra Electric Power Company.
Hovedkarakteren heter Cloud Strife, en blond kar med et temmelig stort sverd på ryggen, er en tidligere elitesoldat som nå har gått over til å bli leiesoldat. Han er opprinnelig ikke en del av gjengen vi vanker med her, som kaller seg for AVALANCHE. Jobben han gjør er midlertidig, og mot betaling. Det merker man godt underveis i spillet, for han handler alt om pengene. Han er ellers en taktisk, rolig og behersket fyr. Han sier ikke stort, og det han sier er ofte veldig presist og rett på sak.
Makkeren vår er brumlebassen Barret Wallace. En stor fyr med litt for liten vest på seg, og ellers er i rake motsetning av Cloud. Han er bråkete og klønete, lirer av seg litt banning og er ikke redd for å si hva han mener. Sammen utgjør de en artig duo som ofte er uenige om hvordan de skal gjøre ting, selv om de har felles mål.
Underveis i spillet møter du flere spillbare karakterer, som ikoniske Aerith Gainsborough. Hun er en tvers gjennom snill og god person, med en mystisk side, og får etter hvert en svært viktig rolle i eventyret. Vi har også Tifa Lockhart, som driver baren 7th Heaven – en front for hovedkvarteret til AVALANCHE. Hun blir etter hvert med på videre oppdrag, og fast følge gjennom spillet.
Det ligger i detaljene
For de av oss som har spilt originalen tar det ikke lang tid før man føler seg hjemme. Stedene man er innom er veldig tro mot originalen, tatt i betraktning hvor stor skala spillet fremvises i her. Litt nytt er det også; enkelte steder har blitt lengre, og noen ting er flyttet for at det skal få en mer naturlig plassering.
Detaljene i omgivelsene er på plass stort sett hele veien, med enkelte unntak som ikke ser helt optimalisert ut, men det er flisespikkeri. Noe annet som er verdt å merke seg er detaljene på selve figurene i spillet. Under dialogene kan du for eksempel ved flere anledninger se at de har en tunge i munnen. Ikke at det er spesielt eller nytt, men her beveger den seg bak tennene. Det styrker det mer naturlige utseende menneskene i spillet har. Hår og klær er også fulle av detaljer. Underveis i spillet finner man sittebenker man kan sette seg ned på for å samle krefter, og her er det lagt inn i detaljene at hovedkarakteren flytter sverdet sitt til siden for at det ikke skal krasje med benken. Det hele er utrolig gjennomført og ikke minst veldig riktig for utseendet til spillet.
Lydsporet har også fått en overhaling, naturligvis. De klassiske melodiene fra det originale lydsporet kjenner man igjen umiddelbart. Det låter utrolig bra og passer perfekt inn med det visuelle, og setter et stort preg på totalopplevelsen. Vi får også servert noen nye låter, men de skiller seg ikke ut på en negativ måte, og passer fint inn her.
Alle karakterer i spillet snakker og har sin egen stemme. Du kan også stoppe opp og høre på flere samtaler mens du går rundt, og basert på det som skjer i spillet er det akkurat som å se folkemengder i virkeligheten som skravler om hendelsene. Har du i tillegg sett filmen Final Fantasy VII: Advent Children med japansk lyd, kjenner du igjen skuespillerne som hadde stemmene der. Alle som var med der er med på å gi de samme stemmene i dette spillet.
Til kamp!
Spillet byr på forskjellige alternativer for kampsystemet. Den klassiske, turbaserte varianten fra originalen fungerer i praksis veldig likt. Det er nesten som en autopilot, den angriper fiender for deg, blokkerer og utfører unnamanøvrer. Mens autopiloten angriper fylles Active Time Battle («ATB») opp, og lar deg utføre handlinger som fysiske angrep, magi, tilkalle sterkere entiteter som hjelper i en viss tid, og annet hjelpeverktøy.
Det nye systemet er mer interessant, så la oss ta en nærmere titt på det. ATB er med her også, men kamp foregår i sanntid og autopiloten er borte. Du må selv angripe, blokkere og vike unna for angrep. I starten av spillet så får du en gjennomgang av hvordan det virker, og det er ikke så omfattende som det kan se ut når det først blir servert. Du har en knapp for omtrent hvert eneste alternativ, og måten du styrer lagkameratene på kan gjøres på to måter. Du kan knytte ferdighetene deres til hurtigknapper, men du kan også gå inn på menyen til hver enkelt av dem. Når du gjør sistnevnte sakker spillet ned farten, sånn at du fint rekker å tenke litt gjennom hva du vil gjøre uten å sette spillet på pause. For det skjer mye på en gang, ofte er det mange fiender som man må håndtere på forskjellig vis.
Du kan også velge hvilken av lagkameratene dine du vil ta styringen over når du går inn i kamp. Det kommer godt med når du skal utvikle ferdighetene du kan låse opp via nye våpen. Hvert våpen du finner har nemlig en egen unik egenskap dedikert til brukeren av våpenet, og alle spillbare figurer har egne typer våpen. Du kan låse opp egenskapen ved å bruke den X antall ganger i kamp, og når dette er gjort kan du bruke den også etter at du har byttet til et nytt våpen. Hvert våpen har igjen egen konfigurering sånn at du kan sy sammen din egen spillestil. Du får mange alternativer når du skal utvikle våpnene du plukker opp med, for eksempel mer helse, mer fysisk skade, mer skade med magi og så videre.
Fiendene du møter i spillet har styrker og svakheter du kan utnytte. For eksempel er roboter og maskiner svake mot lyn, mens menneskelige fiender er svake mot flammer. Noen kan være sterke mot fysiske angrep og svake mot magi, og omvendt. Så her følger det i klassiske rollespillspor som man er godt kjent med fra før. Men i én kamp jeg husker spesielt godt, og ikke av positive årsaker, møtte jeg tre fiender som alle var sterke både mot fysiske og magiske angrep. Hvorfor noen velger å putte sånt i spill kan jeg ikke skjønne, for meg oppleves det mer som at utviklere har det moro ved kaffeautomaten med bisarre forslag om hvem som klarer å irritere spillerne mest mulig. Det skjedde kun én gang, men det tok sin tid å bli ferdig med noe som føltes aldeles unødvendig og useriøst på en gang.
Er det så bra som det høres ut?
For det aller meste leverer spillet helt perfekt, og jeg oppfatter rundt 85% av spillet som fantastisk. Spillet er naturligvis spillet strukket ut på forskjellige måter, ved at utviklerne har lagt til mer historie og mer dialog. Til tider kan det føles ut som at det er lagt til bare for at det skal gi mer spilletid enn nødvendig. Man får også sideoppgaver. Det er en del av dem underveis, og de er valgfrie. Akkurat disse byr ikke på noe nytt som man ikke har sett i andre rollespill, eller noe som er spesielt viktig for hovedhistorien i spillet.
Historien følger vanligvis omtrent slavisk det som skjer i originalen, men ofte med tillegg eller små vrier som gjør at det faller mer naturlig på plass. Men på ett tidspunkt tar det en annen vri, og er du en av dem som har stor kjærlighet for originalen, vil du få noen overraskelser underveis som du kanskje vil stille store spørsmål til. Ved nyutgivelser av klassikere som er veldig historiebaserte blir jeg alltid litt skeptisk, og med god grunn i dette tilfellet. I motsetning til oppussede gjenutgivelser som byr på bedre oppløsning og penere utseende uten å røre det elementære, har utviklere en tendens til å endre for mye på ting man er kjent med.
Det er noe her som er helt annerledes og uten å avsløre for mye av det som skjer så bærer spillet preg av sensur. I originalen skjer det ting som kan huskes som ganske brutalt visuelt, mens i denne nyskapelsen er hele den delen endret på. Det ødelegger mye for dybden i spillet og klarer ikke helt å gjenskape den samme følelsen av hvor alvorlig det hele er.
Som nevnt i starten tar denne utgivelsen av Final Fantasy VII Remake kun for seg den tidlige delen av originalspillet. Du merker underveis at det legges opp til mye mer, og desto nærmere slutten du kommer, desto mer merker du det. Litt frustrerende er det at utvikleren ikke har gitt noe estimert forventet slippdato for neste del av spillet, eller hvor lang del to skal bli.
Konklusjon
På tross av forandringer som kan oppfattes som negative, er Final Fantasy VII Remake et veldig godt spill. Noe som ofte er lett å glemme ved en nyversjon av en klassiker er nettopp det at det er en slags revisjon, hvor man har mulighet til å gjøre ting man opprinnelig ikke fikk til grunnet ulike restriksjoner som maskinvare og programvare for utviklere. Det er per dags dato en av de mest solide og gjennomførte nyversjonene vi har fått servert. Det er også lett å forstå sensuren som jeg nevnte tidligere, hvis de skulle hatt med dette i nyversjonen hadde det uten tvil fått en attenårsaldersgrense.
Både originalen og nyversjonen er gode opplevelser, også hvis man setter spillene opp mot hverandre, men for en som ikke har vokst opp med rollespill gjennom åtti og nittitallet så vil nyutgivelsen gi mest mening. Liker du retro-spill, så snus litt på originale Final Fantasy VII, kanskje du liker det bedre enn denne, eller omvendt. Du kan på en måte ikke velge feil.
Final Fantasy VII Remake har nok mer å by på for den som aldri har spilt originalen, men uansett verdt å spille gjennom for oss som har originalen i blodet.