Bli med over til den mørke siden i Bullfrogs strategiklassiker.
Gode, gamle spill er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Dagens tema er det siste spillet Peter Molyneux var hoveddesigner for hos Bullfrog.
- Navn: Dungeon Keeper
- Utvikler: Bullfrog Productions
- Utgiver: Electronic Arts
- Første utgivelsesår: 1997
- Originale plattformer: PC, Mac
Noen ganger føles det ganske deilig å være ond. Det britiske utviklerstudioet Bullfrog hadde allerede eksperimentert med denne ideen i sine Populous-spill, der noe av det mest tilfredsstillende man kunne gjøre var å starte et svært jordskjelv midt i motstanderens by og se stakkarene der falle skrikende ned i sprekkene til jordens indre. Med Dungeon Keeper tok de ideen helt ut.
Helter uønsket
Dungeon Keepers salgspitch er at det snur det klassiske rollespillet på hodet. I stedet for å spille den gode helten som utforsker grotter for å utslette ondskapen som lurer der nede, spiller man selv den store, stygge ondingen. Man må bygge opp mektige grottekomplekser, tiltrekke seg alskens farlige monstre, og kverke de plagsomme heltene når de kommer ned for å redde verden. Sistebossen er faktisk «avataren», som tilfeldigvis også er navnet på spillfiguren i den klassiske rollespillserien Ultima.
For å skape ditt underjordiske imperium må du først skape en liten hær av smådemoner, som fungerer som arbeidere. Disse kan grave ut ganger og rom i fjellet, som du så kan fylle med ulike typer nyttige fasiliteter – samt feller, for å skape trøbbel for inntrengere. Avhengig av hva slags rom du har bygd vil ulike monstre dukke opp og la seg rekruttere, og disse vil selvsagt ha lønning for «arbeidet» sitt så gruvedrift må også til. Det er kanskje deilig å være ond, men det skal ikke være for lett.
Som gudespillene i Populous-serien styrer du mye av det som skjer i Dungeon Keeper på en indirekte måte. Du markerer hvor de demoniske undersåttene dine skal grave (for å lage korridorer og ulike rom), og så gjør de jobben når de får tid. På samme måte har de ulike monstrene du tiltrekker deg underveis sin egen vilje, og du kan heller ikke «bygge» dem selv.
Samtidig er det noe herlig fysisk over spillet, takket være musepekeren – en åpenbart ond hånd – som du kan bruke til å plukke opp undersåttene dine og bære dem dit du vil ha dem, eller til og med gi dem et klaps for å få dem til å jobbe fortere (på bekostning av helsepoeng). Du kan også, ved hjelp av et av de mange magiske formularene i spillet, ta direkte kontroll over monstre og se det som foregår i grottene dine fra deres perspektiv.
Litt repetitivt
Som mange av Bullfrogs gudespill ble Dungeon Keeper litt repetitivt etter hvert, der man i praksis gjentok det samme om og om igjen for hvert brett. I tillegg skilter det med litt tvilsom kunstig intelligens. Men det er alltid gøy å hente frem igjen, for de grunnleggende spillmekanismene er bunnsolide og prosessen med å bygge mektige underjordiske festninger er skikkelig vanedannende. Det er ikke rart spillet har blitt forsøkt klonet så mange ganger.
Det som er rart, er inkompetansen Electronic Arts har vist i sin rolle som eier av serien, for i dette tusenåret har de kun klart å få ut et dårlig mobilspill. Jaja. Her er i alle fall den originale introsekvensen, i all sin tvilsomme nittitallsprakt:
Dungeon Keeper er tilgjengelig på ulike nettbutikker den dag i dag. Bildene er hentet fra GOG.