Et fascinerende spill – men er det moro?
Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien settes et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt det fungerer), og når timen er over skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?
Kritikerrost og unikt
Forrige spill som ble foreslått av Random Steam Game Picker var Ancestors Legacy, som jeg avinstallerte da timen var over. Denne gangen falt de digitale terningenes valg på Mushroom 11, et valg jeg i utgangspunktet var ganske positiv til. Dette indie-spillet fra 2015 fikk nemlig rikelig med skryt, og jeg syntes både konseptet og presentasjonen virket spennende.
Etter én time med spillet er jeg litt mer lunken til det. Konseptet er fortsatt ganske kult. Vi befinner oss i en postapokalyptisk fremtid, og styrer en organisme som best kan beskrives som en klump med tilsynelatende geléaktig materiale (også kjent som en «blob»). Klumpen kan ikke bevege seg direkte, men den har en idealstørrelse som den hele tiden prøver å vokse ut til, og ved å bruke musen kan vi rett og slett «viske bort» deler av klumpen for så å få resten av den til å vokse. Så hvis vi visker bort venstre side, vil den vokse mot høyre og på den måten flytte seg bortover.
Selv om jeg brukte ordet geléaktig over, er ikke klumpen myk og tøyelig. Når den først har vokst seg inn i en form blir den steinhard, og vil aldri brekke eller bøye seg. Se for eksempel dette bildet:
Her låses hele klumpen i posisjon av den biten jeg i ekte tabloid-stil har laget en rød ring rundt, og så lenge du ikke fjerner denne vil klumpen aldri falle ned i lavaen. I dette tilfellet kommer vi fra hula til høyre på skjermen, og poenget er å prøve å få klumpen til å vokse seg inn i hula til høyre – som jeg nå innser at burde vært markert med en rød pil!
Merk at du også kan dele klumpen i flere deler, og da vil disse behandles som uavhengige objekter så lenge de er på skjermen (de kan også vokse sammen igjen). Når enkeltklumper forsvinner fra skjermen eller for eksempel faller ned i lava, vil det fungere som om du visket den bort, og de resterende delene av klumpen vil vokse. Hvis hele greia blir slukt av lava, sendes du tilbake til siste sjekkpunkt.
Fysikkens lover spiller også en rolle, både ved at klumpens i seg selv kan påvirker interaktive deler av miljøet og ved at den kan skli, rulle eller til og med slenges rundt avhengig av omgivelsene og eventuelle bevegelige elementer. Her vil god timing ofte utgjøre forskjellen på om klumpen lander der du ønsker, eller i lavaen under.
Enkelt konsept, utfordrende nivåer
Spillet handler dermed om å navigere klumpen trygt gjennom sideskrollende miljøer med stadig flere og mer intrikate farer og hindringer, ved hjelp av en i utgangspunktet veldig enkel mekanisme som spilleren gradvis lærer å mestre i større og større grad.
Det er imidlertid denne mestringen jeg sliter litt med. Jeg føler hele tiden at jeg er et par hakk bak der spillet egentlig forventer at jeg skal være, og dette skaper en vedvarende frustrasjon. Alt kjennes litt vanskeligere enn det burde, og før jeg rekker å bli komfortabel med de strategiene og triksene spillet prøver å guide meg til å lære, hopper det over på noe enda mer krevende som jeg må mestre.
Ofte må jeg ty til klumsete halvveisløsninger som fungerer med litt flaks, slik at det å lykkes kun skaper en følelse av lettelse og ikke den gode tilfredsstillelsen slike spill ofte gir meg når jeg overvinner utfordringene deres.
Flaks virker i det hele tatt litt viktigere enn jeg liker. Når jeg fjerner biter av klumpen, vil den gro tilbake på en mer eller mindre tilfeldig måte, og ofte må jeg gjennom en lang prosess der jeg veksler mellom å fjerne biter og la den gro seg stor igjen før den ender opp med å gro seg inn i den formen jeg ønsker. Spesielt vanskelig er det i de tilfellene der klumpen må deles opp i flere biter, og det er helt tilfeldig hvilke som vokser og ikke.
Men spillet er unikt, om ikke annet. Jeg har aldri spilt noe helt som dette før, og spillets verden er også full av fascinerende og merkelige detaljer som er en fryd å studere (i den grad man klarer å konsentrere seg om dem). Den fascinerende og ofte smått groteske presentasjonen og spillets finurlige konsept gjør at jeg veldig gjerne ønsker å like det, men jeg klarer det ikke helt.
Traff ikke helt blink
Som vanlig i denne serien er det avgjørende spørsmålet om jeg vil fortsette å spille spillet når den ene timen er ferdig. I dette tilfellet var svaret et nølende «ja», fordi jeg så all skryten spillet har fått og ønsket i det lengste å gi det en ordentlig sjanse. Men jeg kan jo samtidig røpe at jeg ikke holdt ut så alt for lenge før jeg ga opp. Hver gang jeg spilte ble jeg bare mer irritert, og hver gang jeg sluttet å spille hadde jeg mer lyst til å avinstallere enn den forrige. Til slutt gjorde jeg det.
Så får det bare være at jeg dermed går glipp av det Rock, Paper, Shotgun kalte det beste plattformspillet (eh?) i 2015.