Den beryktede sjørøveren har fått et solid og underholdende plattformspill.
Kaptein Sabeltann er en farlig mann, men skal vi dømme etter Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er han også ganske lat. Han er på jakt etter en magisk diamant, men så vidt jeg kan se løfter han aldri en finger for å få fatt i den. I stedet kidnapper han et barn – enten Pinky eller Sunniva, avhengig av hvem du velger – og får ungen til å gjøre alt arbeidet for seg. Vi får i det minste håpe at lønna involverer risikotillegg, for oppgaven med å finne diamanten blir alt annet enn ufarlig!
Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er basert på animasjonsfilmen ved samme navn. Skjønt det er ikke akkurat det vi vil kalle et historiedrevet spill, så filmens handling fungerer bare som et bakteppe for massevis av utforsking, plattformhopping og denging av mer eller mindre søte fiender. Dette er altså et ganske tradisjonelt plattformspill som på tross av tredimensjonal grafikk finner sted på et todimensjonalt plan der all moroa sees fra siden. Den valgte helten må hoppe og sprette gjennom svære og ofte ganske åpne miljøer, og får gradvis fatt i hjelpemidler som gir nye egenskaper og dermed tilgang på nye steder å utforske.
Ikke forenklet
Utenom presentasjonen og Sabeltann-rammen er ikke Kaptein Sabeltann og den magiske diamant noe utpreget barnespill. Det forsøker nemlig ikke å forenkle den klassiske plattformspillmodellen, snarere tvert om. Her får du avanserte konsepter som vegghopping og avstandsangrep med sikting, og spillmekanisk kunne det like gjerne vært ment for voksne med nostalgi for nittitallets plattformklassikere. Det setter jeg i utgangspunktet pris på – da jeg var barn spilte jeg så godt som bare spill myntet på et voksent publikum, og selv om de ofte var vanskelige ga de meg herlige opplevelser som jeg setter pris på den dag i dag.
Samtidig var nok livet som juniorgamer litt enklere for mini-meg enn det er for dagens barn. Min barndoms spill brukte en joystick som kunne pekes i åtte retninger, og hadde én skyteknapp. En moderne håndkontroller med to analogstikker og hundreogørten knapper krever litt mer tilvenning å bruke. Kaptein Sabeltann og den magiske diamant bruker ikke hele kontrolleren, men det er nok av knapper å holde styr på.
Med det i mente tror jeg nok Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er litt i overkant utfordrende for målgruppen. Mine nieser er 4 og 6 år, og dermed akkurat i rett Sabeltann-alder. Det tok ikke lang tid før vanskelighetsgraden gjorde at den yngste mistet interessen, og den eldste måtte gi kontrollen over til meg fordi hun fikk problemer. Etter hvert ble den sittende permanent i hendene mine, og en time eller to inn i spillet begynte også jeg å ønske at jeg hadde en flinkere onkel jeg kunne overlate kontrollen til av og til.
Det er ikke dermed sagt at niesen min hadde det kjedelig, hun var svært engasjert og kom med stadige instruksjoner og rop om at jeg måtte hoppe eller bruke sverdet.
Familiespill
Hvis din plan var å kjøpe spillet til de yngste, og la dem styre opplevelsen selv, tror jeg med andre ord du må revurdere – men det kommer jo selvsagt an på hvor fortrolige de er med håndkontrollere (eller eventuelt tastaturet). Og jeg må altså understreke at selv jeg syntes spillet ble vanskelig etter hvert. Ikke Dark Souls-vanskelig eller Celeste-vanskelig, men vanskelig nok til at jeg slet med å komme gjennom enkelte steder («hva er det du gjør, onkel?!»).
Spesielt situasjoner som kombinerer vegghopping og bevegelige plattformer krever høy grad av presisjon og nærmest perfekt timing, og det er ikke til å komme unna at vi begge ble ganske frustrert til tider.
Det som hjelper er at spillet i det minste er ganske snilt. Det er sjeldent veldig langt mellom hvert lagrepunkt (der du også kan gå tilbake og toppe opp livene dine). Dør du, så mister du noen gullmynter som kan plukkes opp igjen etterpå, og hvis de skulle havne i lava eller noe annet dødelig så støvsuger figuren dem automatisk opp for deg uten at du trenger et nytt bad. Konsekvensene er aldri mer alvorlige enn at du mister noen minutter med progresjon.
Derfor hadde vi det alltid moro, og det er jo det viktigste. Kaptein Sabeltann og den magiske diamant byr på en solid og variert plattformspillopplevelse, full av interessante utfordringer. Det gjør ikke noe erfarne spillere ikke har sett før, og det finnes selvsagt plattformspill med hakket hvassere kontroller, men det fungerer godt.
Metroidvania-spill
Som jeg har vært inne på, er vi i undersjangeren som ofte kalles «Metroidvania» (en kombinasjon av spilltitlene Metroid og Castlevania, som regnes som sjangerens opphavsspill). Det er gøy å stadig bli barskere og mer allsidig ettersom spillet skrider frem, og det lønner seg alltid å utforske alle krinker og kroker i tilfelle det finnes en oppgradering der.
Strukturen vil samtidig si at du stadig vil møte steder der du ikke kan komme videre, fordi du mangler ett eller annet du ikke har funnet enda. Heldigvis har du en relativt solid kartfunksjon som viser hvor du har og ikke har vært, men jeg skulle ønske den ga litt tydeligere informasjon om hvorfor du har måttet snu. For vår del kan det godt gå en stund mellom hver gang vi har anledning til å spille, og da kan det være vanskelig å huske hva som stanset progresjonen hvor. Jeg skulle også ønske stjernen som viser det nåværende målet alltid var til stede, i stedet for å bare dukke opp av og til.
Jeg liker grafikken veldig godt. Den er fargerik og full av fine detaljer, og stedene du besøker er ganske varierte. Spesielt lekkert er spillet når man befinner seg under vann, med flotte effekter som virkelig selger illusjonen. Generelt har utviklerne vært flinke til å få frem ulike stemninger ved hjelp av lys og farger – imponerende saker! Musikken er også god, men den er litt roligere enn forventet – den passer mer som bakgrunnsmusikk for et pek-og-klikk-eventyr (av typen Monkey Island) enn for et sprettent plattformspill.
Det er lite stemmeskuespill i spillet, men alt er solid – jeg har testet både på engelsk og norsk. Spillet kan også spilles på samisk – en flott mulighet som mange utvilsomt vil sette pris på (jeg testet det kjapt, men siden jeg ikke skjønner samisk selv kan jeg ikke si noe om kvaliteten).
Underveis får vi flere solide minispill, som er med å sikre ekstra variasjon. Også her er presentasjonen svært god.
Det jeg savner er litt mer, vel, Sabeltann-følelse over det hele. Når vi besøker kapteinens slott, for eksempel, er det ingenting der som sier «dette er slottet til Kaptein Sabeltann.» I stedet får vi bare generiske middelalderslott-bakgrunner og samme nivådesign som når vi utforsker huler. Skuta hans er heldigvis med, da.
Konklusjon
Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er et trivelig og lekkert plattformspill. Det er litt vanskeligere enn jeg hadde trodd, med tanke på hvem som først og fremst er i målgruppen, men hvis du ønsker et spill å spille sammen med barna fremfor et spill de kan surre med helt alene er dette absolutt et solid valg. Og for de litt eldre barna bør det fungere godt, i alle fall hvis de har litt erfaring med «ordentlige» dataspill fra før. Selv om det hovedsakelig er jeg som har styrt spillet har spillet levert moro for liten og stor, og jeg tror nok det vil falle i smak hos de fleste.
Spillet er tilgjengelig både på Switch og PC (Steam). Vi har fått anmelderkopi av PC-versjonen direkte fra utviklerne. Den engelskspråklige tittelen er Captain Sabertooth and the Magic Diamond – spillet har tekst og tale på flere språk, inkludert engelsk, norsk, samisk, svensk og dansk.