Jeg slåss mot spøkelser, kjører motorsykkel og blir fornærmet på det groveste av et skispill.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der.
Det er fortsatt mange kassetter igjen, så vi får bare fortsette:
Motocross (Tronix, 1983)
Her har vi det første racingspillet i samlingen. Det er noe som føles litt kjent med dette spillet, men om jeg har spilt det i barndommen har det ikke satt dype spor. Kanskje ikke så rart, for da jeg fikk Commodore 64 tok det ikke lang tid før jeg fikk spill som Pitstop II og Out Run, og derfor litt mindre tålmodighet med enklere spill i sjangeren.
Men Motocross er ikke så ille. Spillet tegner ikke opp noen bane, men det går klart frem av høyballene på hver side av den usynlige veien hvor vi skal kjøre. Spillet går glatt, og fartsfølelsen er slett ikke dårlig når man kommer opp i høyere hastigheter. Kontrollene er presise, og spillet stiller ganske høye krav til refleksene. Kanskje litt for høye, for jeg krasjet ganske mye. Men som min TrackMania-avhengighet kanskje beviser er jeg veldig glad i racingspill som fokuserer mer på å utfordre enn å være realistiske.
Når det er sagt, har det noen artige nikk til virkeligheten. I toppen finner vi en gjengivelse av styret, og der er det både speedometer og turtallsmåler. Manuell giring må til fra «spill 3» og opp. Fra «spill 5» og opp må man også forholde seg til andre motorsykler – jeg trodde opprinnelig at mangelen på slike hadde tekniske årsaker, men det var altså bare fordi de har en tendens til å gjøre livet surt for spillerne. Jeg likte da også Motocross bedre før disse ble introdusert.
Dette er altså et helt greit lite spill. Det ser ganske pent ut også, med detaljerte «sprites» og fine farger. Jeg hadde det artig, men når jeg nå setter punktum tror jeg aldri jeg kommer til å ha noen som helst interesse av å spille det igjen. Noen retrospill har noe spesielt ved seg, som man ikke nødvendigvis finner i nyere spill. Mens andre, slik som Motocross, bare gjør ting nyere spill gjør mye bedre.
The Attack of the Phantom Karate Devils (Phantom Software, 1983)
Dette spillet husker jeg fra en annen Turbo Tape-kassett, i en annen tid. Jeg forsto fint lite av det i barndommen, og jeg syntes i sin tid det var ganske dårlig. Så får vi se hva jeg syntes om det i dag, da.
Først og fremst: Dette er et forferdelig merkelig spill. Du spiller en karatefyr som har ankommet tempelet til en djevelsk ninja for å hevne mesteren din. Her må du bekjempe en serie motstandere, som er nesten helt usynlige – du kan se hendene deres, og hodet deres. Jeg mistenker at deres usynlighet er et resultat av at spillskaperen ikke klarte å finne en måte å tegne opp to store figurer på skjermen samtidig, og at dette med spøkelseskrigere og slikt ble diktet opp som et resultat av dette, men jeg vet jo strengt tatt ikke.
Spillets kontroller ikke helt ulike det vi er vant med fra nyere slåssespill, skjønt ting fungerer motsatt av hva du antakeligvis forventer. Her slår og sparker du ved å bevege joysticken i ulike retninger, men holder du skyteknappen inne vil du i stedet bevege figuren din.
I tillegg til at du angripes av fiender må du blokkere kastestjerner og -kniver, samt andre projektiler. Du kan også hoppe. Når fienden har fått nok tyn, åpnes en portal til neste nivå. Det første finner sted på én skjerm, men de to neste skroller (på den enkle måten, ved at skjermbildet beveger seg over til neste skjerm når du kommer til kanten av den skjermen du er på). I barndommen klarte jeg aldri å komme videre fra første nivå, men i dag har jeg nådd det tredje.
I motsetning til da jeg var barn, skjønner jeg hvordan spillet fungerer nå. Jeg syntes imidlertid fortsatt ikke det er spesielt godt – det er for mye tilfeldigheter her, og jeg gjør det generelt bedre når jeg bare bruker ett angrep hele tiden enn når jeg prøver å ta spillet «seriøst». Sett med moderne øyne er dette spillet alt for enkelt til å kunne underholde i særlig grad.
Men historisk sett er det litt mer interessant. Siden det kom i 1983, er det faktisk et av de første spillene i slåssespillsjangeren, og både kontrollene og måten man ser figurene fra siden har mye til felles med spillene som senere skulle definere sjangeren. At det i tillegg har elementer vi assosierer med sideskrollende beat ’em up-spill gjør det ekstra spennende.
Det samme gjelder grafikken, som jeg selv i barndommen syntes var forferdelig enkel – men som faktisk ble beskrevet som noe av det mest imponerende på markedet av det anerkjente bladet Compute! Gazette da spillet ble sluppet. Spillfiguren er stor og bygd opp av flere «sprites» som beveger seg uavhengig av hverandre. Både spillfiguren og de spøkelsesaktige fiendene reagerer dessuten synlig på å bli truffet – det er ikke vanskelig å se konturene av Street Fighter her.
Jeg har litt lyst til å utforske dette videre for en annen artikkel, faktisk. Men nå bærer det videre til neste spill!
Doctor 64
Dette programmet lærte meg en verdifull lekse: Les instruksjonene. Det er et diagnostiseringsprogram for Commodore 64, som tester ulike systemer for feil. Testen for diskettstasjonen sletter all dataen på en diskett, og lager nytt innhold på den (som så testes). Vel, det fikk ikke jeg med meg. I den virtuelle diskettstasjonen sto diskettfilen med Turbo Tape 64 på, og da jeg først skjønte hva som holdt på å skje var det for sent.
Nå kan jeg selvsagt bare laste ned en ny utgave av Turbo Tape 64 fra samme sted som jeg fant den forrige, men wow, jeg mistenker at dette programmet har skapt en del frustrasjon hos unge og uerfarne Commodore 64-brukere i årenes løp. Faktisk mener jeg å ha gått på samme smellen selv, skjønt om det var dette programmet eller noe annet som ødela dagen min aner jeg ikke.
Olympic Skier (Mr. Chip Software, 1984)
Ah, dette har jeg spilt før. I likhet med flere andre spill på disse kassettene er det et spill jeg tror fant veien inn i de fleste piratspillsamlinger på Commodore 64, så jeg er neppe alene om å kjenne det igjen. Morsomt fakta: Det ble laget av folkene som senere skiftet navn til Magnetic Fields og sto bak SuperCars og Lotus-spillene.
Olympic Skier lar oss bryne oss på tre vintersportbaserte minispill: Slalåm, hopp og utfor. I slalåm må du komme deg trygt gjennom en skandaløst dårlig sikret bakke, helt uten sikkerhetsnett, men til gjengjeld med massevis av steiner og tømmerstokker liggende rett i kanten av løypa. I hopp må du hoppe så langt du kan og lande uten å falle, og i utfor er vi tilbake i bakken – bare at denne gangen ligger tømmerstokkene rett i løypa så du må hoppe over dem. Jeg tviler på at IOC hadde latt dette passere i virkeligheten, i alle fall ikke uten temmelig store bestikkelser.
Jeg har altså spilt Olympic Skier mange ganger, men jeg tror aldri jeg har spilt det særlig lenge av gangen, og er derfor ganske rusten. Min første runde gjennom spillet resulterte i at jeg ble diskvalifisert i slalåmbakken, krasjlandet i hoppbakken og smalt rett i en stein i utforbakken. Sistnevnte resulterte i at jeg ble hentet av helikopter. Etter dette fikk jeg følgende karakter av spillet: «Rubbish».
De neste gangene ble jeg referert til som «awful» og «hopeless», men jeg fikk etter hvert en viss kontroll. Hopp er ganske enkelt – i bakken trykker du knappen til krampen tar deg, i svevet peker du oppover, og så peker du nedover for å lande (helst ikke for tidlig … eller sent). Hva skal trykkingen i bakken være godt for, spør du kanskje? Jo, det er jo selvsagt for å gi fart med stavene. Kan du ingenting om hopp?
Slalåm og utfor er også veldig enkelt, du styrer fra side til side og kan øke hastigheten ved å holde joysticken nedover (og bremse ved å holde den oppover). I utfor må du altså også hoppe, ved å trykke på knappen. Nøkkelen i begge disiplinene er å prøve å ha så høy hastighet som mulig, men ikke så høy at du ikke rekker å reagere.
Olympic Skier er mer eller mindre så moro som jeg husket. Det vil si: Artig i fem-ti minutter. Jeg vil mye heller spille Winter Games, men det er jo til gjengjeld en langt mer omfattende og tidkrevende affære.
