Turbo Tape-kassettene, del 20

Denne gangen får du både Irene Cara og to norske spill som ikke finnes på GB64!

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.

Som jeg har røpet i ingressen, finner jeg flere småspennende saker denne gangen:

Master-Mind (1984, Jahn Andersen/Hjemmedata)

Åh, heisann! Dette var mye mer interessant enn jeg hadde trodd på forhånd – Master-Mind er på norsk! Ikke bare det, men spillet finnes tilsynelatende ikke på GB64, som er den mest komplette databasen over Commodore 64-spill jeg vet om. Min første tanke var at det var oversatt fra engelsk (eller et annet språk), siden spillet er programmert i BASIC, men jeg finner ikke noen andre Mastermind-spill som ser helt ut som dette, og kildekoden har også kommentarer på norsk.

Så hvor kommer det fra og hvem har laget det? Aner ikke. Spillskaperen nevnes ikke i spillet, og heller ikke i koden. Det skulle ikke forundre meg om dette er et spill som har blitt «distribuert» som programlisting i et blad eller noe slikt, men jeg vet ikke. For alt jeg vet kan dette være den eneste kopien av spillet som eksisterer. Uansett hva som er tilfellet kan du trykke «download»-knappen nederst i artikkelen for å laste spillet ned.

Er det noe gøy, da? Vel, tja, tjo, det er Mastermind. Jeg mistenker nok at spillkonseptet ikke er like kjent nå som det var på åtti- og nittitallet, men samtidig tror jeg en ganske solid majoritet av de som hører til den demografiske gruppen «kan tenke seg å klikke på en artikkel om Turbo Tape-spill for Commodore 64» også hører til gruppen «vet hva Mastermind er.» Eventuelle unntak får lese seg opp på Wikipedia.

Denne varianten av Mastermind er enkel, men den fungerer greit. Man kan stille inn antall «punkter» hver kodekombinasjon kan bestå av (fra tre til åtte), samt antall tillatte farger (også her fra tre til åtte). Så får man opp til 16 forsøk på å gjette seg til den korrekte koden. Man plotter inn farger ved hjelp av nummertastene, og kan trykke F1 for å slette det man har skrevet inn i tilfelle man velger feil eller ombestemmer seg. Ikke like bra som en tilbake-knapp, men det funker jo (når man husker man har muligheten, noe jeg ikke gjorde – i tilfelle du lurer på hvorfor noen gjetninger i skjermbildene er helt bak mål).

Jeg skal ikke påstå at dette er den beste dataversjonen av Mastermind jeg har spilt, men etter å ha fomlet litt med å tolke informasjonen på skjermen riktig syntes jeg den fungerte fint nok, og den er i alle fall bedre enn utgaven fra Data-Tronics 75 Spill-samling.

Oppdatering: Stone Oakvalley har funnet ut hvor spillet kom fra – det var som jeg mistenkte et program sendt inn til et datablad, i dette tilfellet Hjemmedata. Koden ble trykket i bladet, slik at leserne kunne skrive den inn på egne maskiner. Spillet ble utviklet av Jahn Andersen, og trykket i nr. 2/1984.

Firkanter (1984, Njål Fisketjønn/Hjemmedata)

Hva i alle… her er enda et norskspråklig spill, og heller ikke dette ser ut til å være på GB64 (jeg søkte både på Firkanter og Squares). Nok en gang er det i tillegg snakk om et mysteriespill med en anonym spillskaper. Argh!

Firkanter er, som Master-Mind, skrevet i BASIC. Kanskje av samme person? Konseptet er superenkelt, men også ganske snedig. Datamaskinen tegner opp en farget firkant på skjermen. Under firkanten får du to valgmuligheter – den ene har samme farge som firkanten, og den andre har en annen farge. Hvis bakgrunnen på skjermen er svart, velger du den med samme farge som firkanten. Hvis bakgrunnen er hvit, velger du den som ikke har samme farge som firkanten. Velger du feil er spillet over, velger du riktig tegnes en ny firkant opp og du må gjøre det samme igjen. Så gjelder det å se hvor mange du klarer på seksti sekunder.

Som sagt, det er superenkelt. Men dette er et spill av den typen som roter litt med hjernen din. Ikke bare fordi det gjør den greia med at bakgrunnen skifter farge (og du dermed må tenke motsatt), men fordi det etter hvert bruker skitne triks som å bytte plass på firkantene og dele opp skjermbildet slik at du får flere bakgrunner å forholde deg til samtidig (og det bytter selvsagt hele tiden rundt på alt mulig).

Det er noe kjent med konseptet, men kan ikke si at jeg vet hvor det kommer fra. Det er ganske djevelsk, i alle fall – hjernen min «låste seg» flere ganger under spillingen, og jeg måtte faktisk ha en god del forsøk før jeg klarte en runde uten feil. Dette er selvsagt ikke et spill jeg hadde giddet å spille særlig mye, men det er artig nok på sitt vis.

Dette spillet er også inkludert i diskettfilen jeg har lagt ut for nedlasting nederst i artikkelen.

Oppdatering: Etter å ha lett litt i Hjemmedata-samlingen viser det seg at også dette spillet stammer derfra. Det ble laget av Njål Fisketjønn, som ifølge bladet hadde fått mange slike programlistinger trykket i både norske og internasjonale blader tidligere. Spillet ble publisert i nr. 5/1984.

Her er noen skjermbilder som viser spillet når det blir litt mer avansert. Vurderer å kutte dem til litt, og selge dem som NFT-er.

Flashdance (ukjent)

Denne filen gir meg Load Error, men jeg prøver å kjøre den likevel, og den ser ut til å fungere. Hva er dette, da? Jo, det er en Commodore 64-versjon av låten What a Feeling fra filmen Flashdance. Jeg tror aldri jeg har sett filmen, men låten er jeg irrasjonelt glad i. Denne versjonen er enkel, men fin – langt fra like teknisk avansert som Commodore 64-musikk fra et par år senere, men sjarmerende likevel. Men den har litt for lite Irene Cara til at den klarer å hamle opp med originalen. Her kan du høre den:

Congo Bongo (1983, Sega Enterprises)

Jeg merket at det tok veldig lang tid før min virtuelle kassettspiller plukket opp neste spill, så jeg tok en titt på papirene jeg fant i forbindelse med samlingen, og det viser seg at det her har vært noen filer som av en eller annen grunn ikke har blitt overført. Tre stykker; Oslo Børs, som jeg har skrevet ganske mye om allerede, samt EasyScript og Poker. EasyScript er et tekstbehandlingsprogram, og Poker kan være alt fra enda et norsk BASIC-spill til noe med Samantha Fox. Begge deler hadde for så vidt vært artig, men vi får bare hoppe til Congo Bongo, som heldigvis virker greit.

Congo Bongo er opprinnelig et arkadespill fra Sega, og dette er en ganske fin overføring. Grafikken er svært fargerik, og den cirka-isometriske stilen gjør at det ser ganske unikt ut. Spillet er et slags plattformspill der målet er å komme seg frem til en apekatt, som i ekte Donkey Kong-stil starter med å kaste greier etter deg. Men det at spillet finner sted i et «tredimensjonalt» rom gjør at det føles ganske annerledes andre tidlige 2D-plattformere, og jeg tipper mange som spilte dette spillet da det var nytt tenkte at nå var de klassiske plattformspillene avleggs. De skulle bare visst!

Mitt problem med Congo Bongo er rett og slett at jeg ikke skjønner meg på det andre brettet. Det første er greit nok – landskapet er formet litt som en pyramide, med fosser, broer og sklier, og det er en relativt rett-frem vei opp. Men på brett nummer to må jeg hoppe over ei elv, der jeg kan prøve å bruke svømmende skilpadder og flodhester som båter, og det er … uhyggelig vanskelig. Så der første brett er nærmest trivielt, stanses jeg raskt på brett nummer to, gang på gang, og det er ikke så gøy i lengden.

Samtidig ser jeg at mens arkadeversjonen har fire brett, har Commodore 64-versjonen bare disse to, så jeg føler det ikke som jeg går glipp av så voldsomt mye når jeg etter hvert gir meg uten å ha kommet halvveis på andrebrettet.

Forresten, hvis du hadde Congo Bongo på Commodore 64, og stusser litt over både skjermbildene og beskrivelsen min, har det en naturlig forklaring: Arkadespillet fikk faktisk to Commodore 64-versjoner, og nummer to kom i 1985. Slik var det merkelig nok med flere spill – det finnes for eksempel to ulike (offisielle!) versjoner av originale Mario Bros. på Commodore 64. Jeg vet ikke hvordan den andre utgaven er, skjønt jeg ser at grafikken er tydeligere og litt mer trofast mot originalversjonen.

Tenk at jeg klarte å komme gjennom hele dette segmentet uten å nevne Bongo fra Kongo én gang. Her snakker vi selvdisiplin av stål.

Koala Painter (1983, Koala Technologies)

Dette er et tidlig tegneprogram som opprinnelig ble utviklet for bruk med et tegnebrett (KoalaPad) for Commodore 64 og flere andre mikrodatamaskiner, men som også kunne brukes uavhengig av dette.

Programmet ble ganske populært på Commodore 64, og har for så vidt et rikt spekter med muligheter (blant annet kan det holde to bilder i minnet samtidig, og kopiere & lime inn mellom disse). Ellers kan man tegne med ulike pensler, fylle på med maling, velge kombinasjonsfarger (ved hjelp av «dithering»), lage speilbilder, og så videre.

Jeg syntes det er veldig vrient å tegne med joysticken, så jeg ga raskt opp (faktisk krasjet jeg hele programmet, da jeg lurte på om det kanskje gikk an å bruke mus, og prøvde å eksperimentere litt med dette). Koala Painter er et viktig program på sin måte, og jeg vet at det har blitt brukt til å lage mange kule bilder, men jeg får overlate tilbakeblikket til folk med mer ekspertise enn meg.

Det var det for i dag. Men her er altså diskettfilen med de norske spillene på. Og hvis du lurer på hvorfor det er tre spill på den, kan jeg røpe at det siste er en «spoiler» for neste artikkel i serien.

Her finner du de norske spillene.