Dette trivelige taktikkspillet byr på rikelig med turbaserte utfordringer.
Det blir stadig mer populært å kombinere turbasert taktikk med roguelite-spill og samlekortelementer, og det eneste som er litt snålt med akkurat denne trenden er at den ikke har skjedd sted tidligere. Disse tre spilltypene passer tross alt glimrende sammen.
Summoners Fate er et kommende spill i denne stadig voksende minisjangeren, som jeg har fått tatt en titt på. Som bildene sikkert røper, er det et rimelig lettbeint spill, men det har fortsatt nok dybde til at det byr på interessante og tidvis svært utfordrende kampsituasjoner.
Ut på eventyr
I Summoners Fate spiller du en guide, som må lede en «summoner» på eventyr. Denne figuren ser bokstavlig talt opp til deg, og følger dine ordre nøyaktig. Eventyrene finner sted i datagenererte miljøer, som i et klassisk «roguelike»-spill (eller Diablo for den saks skyld), der hvert rom i labyrinten er skjult frem til du besøker det for første gang. Er det fiender der, kan du velge om du vil gjøre hurtig retrett eller slåss. Retrett kan ofte være smart, for etter hvert som du spiller lærer du raskt at det er store forskjeller på fiendene, og en viktig del av det å lykkes er å velge hvem du skal forsøke å takle når.
I starten har du ingenting annet enn det våpenet eller den spesialegenskapen figuren din startet med. Men underveis finner du samlekort, som du kan putte i kortstokken din og bruke i kamp. Disse samlekortene kan være alt fra utstyr til magiske angrep, men de kanskje vanligste og mest nyttige er ulike typer enheter. Du kommer nemlig sjeldent langt alene, for ikke bare er fiendene ofte flere, men mange av dem kan også tilkalle ekstra allierte underveis.
Hver tur har du mulighet til å spille ut tre samlekort, men individuelle kort har en poengkostnad og du har begrenset med poeng til rådighet. Så det lønner seg selvsagt å tenke seg om før du kaster ut det dyreste kortet på hånden. Enheter kan flyttes og angripe fiendeenheter samme tur som de spilles ut, og hovedfiguren din kan både flytte og angripe uavhengig av om du spiller ut kort eller ikke. De aller fleste enhetene stikker av så snart en kamp er vunnet, men noen er «lojale», og blir med deg som gratis allierte i kommende kamper, helt til de dør. Det er også mulig å leie inn opp til to ekstra allierte. Disse er ofte svært mektige sammenlignet med vanlige allierte, og kan ikke dø permanent.
Du må tenke lenger enn til neste tur
I motsetning til i mange samlekortbaserte spill, er det ikke slik at kort du allerede har brukt stokkes inn igjen når du har vunnet en kamp. I stedet forblir de i «discard»-haugen helt til du har funnet en leirplass og slått leir der. Når du slår leir kan du også flytte kort inn og ut av den aktive kortstokken din (som kan ha 20 kort). Samtidig fylles helsepoengene til figuren din opp igjen, og «døde» allierte vender tilbake. Men leirplassene er en begrenset ressurs, så selv om det kan være fristende å slå leir for å få tilbake en tapt alliert eller et veldig hendig kort, bør du alltid vurdere om du kan vinne en kamp eller to til før du slår leir. Hvert nivå avsluttes med en kamp mot en «boss», og det er naturlig nok dumt å ankomme den siste kampen utslitt og med halv kortstokk.
Dermed lykkes spillet i å gi deg utfordrende dilemmaer både i selve kampsituasjonene og i «kampanjen» som helhet, samtidig som valgene du tar i kamp påvirker resten av eventyret ditt. Skal du bruke den ene dragen du har i kortstokken din nå, eller skal du spare den til neste kamp? Eller må du bare presse på for å sikre at det i det hele tatt blir noen neste kamp?
Kamp er også dypere enn det kan virke ved første øyekast. Reglene er klare og tydelige, men de mange enhetene og egenskapene gjør det interessant. Som vanlig i samlekortbaserte spill er rekkefølgen du gjør ting i viktig, men posisjonering er også essensielt, og det samme er kontroll over spillbrettet. Noen figurer kan for eksempel slå fienden flere ruter avsted, noe som lar deg utnytte deg av at enkelte vegger er fulle av pigger, samtidig som du kan sette opp kombinasjonsangrep der en fiende slås inn i rekkevidde av en annen enhet som da automatisk bruker anledningen til å angripe.
Så langt virker det også som de mange figurtypene man kan velge mellom byr på rikelig med taktiske særegenheter. Jeg liker spesielt godt druiden, som har en tryllestav som skyter ekorn-projektiler; ikke bare gjør de skade når de treffer, men om de ikke ødelegges i et eventuelt motangrep kan de flytte og angripe som egne enheter – og til og med gis unike egenskaper via andre kort som du spiller på dem etter å ha skutt dem ut. Dette er egentlig et godt eksempel på hvor mye fleksibilitet spillets i utgangspunktet enkle regler faktisk tilbyr.
Konklusjon
Jeg har brukt noen timer på Summoners Fate nå, og liker det godt så langt. Det fungerer fint å sette seg ned med for en lengre økt, men det er også helt greit å spille i kortere perioder av gangen. Spillet har rimelig god gjenspillingsverdi, men jeg håper den endelige versjonen får litt større variasjon med tanke på hva man kan støte på i de individuelle eventyrene. Spillet har forøvrig også mulighet for flerspiller via nettet, noe jeg tipper kan bli populært selv om jeg ikke har den helt store interessen for slikt selv. Vi får se hva som skjer når den endelige versjonen kommer ut.
Summoners Fate kommer til PC, Mac, iOS og Android. Jeg har spilt et testeksemplar som jeg har fått fra utvikleren. Sjekk det offisielle nettstedet for mer informasjon. Og ja, jeg føler også at det burde vært en apostrof i tittelen.